Seprasjonsangst?

[MartheMor+Lillegutt]

Min lille gutt er nå 7 mnd, og viser ingen tegn til verken seprasjonsangst eller at han er skeptisk ovenfor fremmede. Jeg har bare vært glad til, helt til en bekjent av meg sa at det ikke nødvendigvis trengte å være positivt da dette kunne tyde på utrygg tilknytning til mor og far:/

 

Har deres barn seprasjonsangst? Skeptisk til andre mennesker? Bør jeg være bekymret?

[MintCondition]

Min på 7 1/2 mnd er heller ikke utrygg på fremmede, men blir veldig lei seg om han ligger gulvet på stua og leker, og han oppdager at jeg går på kjøkkenet f.eks

[blomsterjenta]

Min jente var skeptisk til fremmede da hun var mye yngre enn fasiten skulle tilsi.

Da hun var 3-4 mnd fikk ingen andre enn pappen eller jeg holde henne, og hun skrek bare hun så menn med masse skjegg;-)

 

Nå er hun 9 mnd, og iflg boka skal hun vel ha separasjonsangst, men den gang ei. Hun smiler stort til fremmede, krabber bort til dem, hvis vi er steder der hun kan leke på gulvet.

Var hos besteforeldre 3 dager i forrige uke, mens jeg jobbet, og hver ettermiddag da jeg kom hjem, håpet jeg på stoooor gjensynsglede, men hun bar ekikket på meg, smilte, kom bort og "snuste" litt og gikk tilbake til det hun holdt på med.

 

Jeg er ikke bekymra. Vet jo at hun uansett vil foretrekke meg og pappaen;) Du kjenner på deg om han har utrygg forbindelse til dere vil jeg tro? og at han er åpen for verden - det er vel bra det?

[Collette]

Min gutt på 7 mnd er skeptisk til noen fremmede, (spesielt menn med skjegg), mens andre bare smiler han til. I det siste har han begynt å gråte når jeg går ut av rommet. Jeg tror ikke du skal være bekymret. Kanskje det kommer litt senere?

[Mamma mjaua]

min gutt på strax 1 år blir leiseg om noen andre enn meg tar han og han strekker armene mot meg. Jganske hardt

[Mamma mjaua]

klarte å trykke feil:P

 

min gutt på strax 1 år blir leiseg om noen andre enn meg tar han og han strekker armene mot meg. Jeg tar det ganske tungt siden han strax begynner i bhg så gruer meg til det, men går nok flott:)

[nelliik m/blå & rosa]

Lille blå er 10 mnd, og har heller ingen seprasjonsangst nå...

 

Men da han var mellom 3-6 mnd derimot, ble han straks skeptisk til andre folk om de tok han - spesiellt de med briller..! Så hvis han ikke hadde sett bestefar med briller på noen uker, eller gudmor, onkel, andre, begynte han straks å gråte. Samme med fremmede. Jeg tok det opp med HS da, fordi jeg var bekymra da han fikk seperasjonsangsten så tidlig. Hørte liksom alle venninne mine si at det ikke var normalt (?). Så. Og HS sa at det ikke var noen fasit på når barn får det!! Noen aldri, noen når de er over året, de fleste rundt 9 mnd. Men alt er relativt, akkuart som når man føder eller hvordan fødselen blir.. Ingen fasit.

 

Har aldri hørt at det kan være fordi dem er utrygg på mamma eller pappa? Det kan jo ikke stemme? Lille blå er nemlig veldig opptatt av hvor jeg er hvis vi er på besøk hos andre, babysang, har treff med barselgruppa på helsestasjon, møtes på lekeland... annet. Han snur seg ofte og leter med blikket til han finner meg, og da smiler han før han fortsetter leken

[Cassie09]

Litt kort innpå, Hva er seperasjonsangst? :s

[galemathias og snusmumrik]

Min lille har virket livredd for andre enn meg og pappan fra han var 3 måneder.. Han er nå 4 måneder og det er fremdeles helt uaktuelt å be noen være barnevakt m.m. Han vil ikke bæres av andre enn meg og pappan, og han ser helst at ingen fremmede _ser_ på han heller.. he he... Han begynner å hyle iløpet av sekunder på fanget til andre, om det så er bestemor..... så.. de små er bare veldig forskjellige... Hvis jeg var deg ville jeg slappet av med det og kost meg med det.. Det betyr jo at endel ting er enklere for dere fremdeles!

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Separasjonsangst, angst for atskillelse.

For å sikre biologisk overlevelse og sunn psykologisk og personlighetsmessig utvikling er det lille barnet avhengig av å etablere tilknytning til stabile omsorgspersoner. Fra omtrent 4-månedersalder kan man, ved bruk av spesielle observasjonsteknikker, se at spedbarnet viser tegn på uro overfor fremmede. I denne aldersperioden viser frykten for fremmede seg ofte som en noe forsinket reaksjon. Ved 7–8-månedersalder vil nærvær av fremmede personer eller ukjente situasjoner medføre at de fleste barn umiddelbart ser ulykkelige eller urolige ut. Fra omtrent samme alder utvikler barnet normalt separasjonsangst ved å bli atskilt fra moren eller annen hovedomsorgsperson. Separasjonsangsten øker vanligvis opp til ca. 18-månedersalder for så gradvis å avta i intensitet etter som barnet blir i stand til å opprettholde bilde av, og trygghet for, at omsorgspersonen er tilgjengelig selv om han eller hun ikke er direkte til stede.

 

 

 

[nelliik m/blå & rosa]

lykkeli&gla... :

 

det du skriver der, var meeeeeget interessant!!!!!

Kilden?

 

For utifra det, har vi nå funnet grunnen til at lille blå allerede ved 3 mnd-alderen som nevnt oppfor, ble redd ved avskillelse. Sepreasjonsangsten. Den tiden da "alle" andre sa at det ikke var mulig at babyer kunne få det så tidlig og vi spurte HS om det...! Hun hadde nemlig ingen grunn, men kun at det kunne skje. Det var relativt når/om barn fikk det. Men også utifra det du skriver, vil faktisk ALLE få det!?! Eller så har de faktisk utrygg tilknytning til sine foreldre, er det sånn å forstå?? Med lille blå dabbet det nemlig av rundt 6 mnd-alderen. Han fikk ikke like mye panikk ved fremmede og det ble bare mindre og mindre med måndene når andre tar han! Men å tro at det er fordi han ikke har noen tilknytning oss, syns jeg virker rart? Derfor jeg lurer på hvor/hvem kilden er.. Lille blå er jo veldig opptatt av hvor vi som mamma & pappa er, når vi er på besøk, andre plasser, annet, som også nevnt. Han blir ekstremt glad og overgira når han finner oss eller ser oss igjen etter å vært borte en liten tur... Og det er vi som klarer å roe han, få han til å sovne osv om han er lei seg. Så jeg tror virkelig ikke at han ikke har noe tilknytning til oss som foreldre :/

[galemathias og snusmumrik]

nelliik og lille blå! som jeg har skrevet har gutten min også vært sånn fra han var ca. 3 måneder.. han er nå straks 4 mndr og er verre enn noen gang.. Det er nesten så vi kvier oss for å ha besøk.. til og med besteforeldre er skumle, og han hyler bare de ser på han.. huff, du kan tro de synes han er sær ;-)... men, jeg syntes det var godt å lese at det ga seg da lille blå var 6 mndr... Hvor gammel er han nå? Er det sånn å forstå at han da IKKE gikk gjennom fremmedfrykt og separasjonsangst i 7-9 mndrs alder (hvis han er så gammel da), slik hovedvekten av barn gjør?.. jeg mener, var det sånn at han da var ferdig med dette?

[nelliik m/blå & rosa]

aprilmirakel:

Akkurat sånn var lilleblå også! Besteforeldre, gudmor, onkel, venninner osv - absolutt alle han ikke så hver dag var skummel :/ Panisk kunne han bli stakkars! Og folk skulle absolutt mene noe om alt vettu "dette var ikke normalt, har dere pratet med noen om det, tro hvorfor, feiler det han noe, kansje han gråter fordi han er sulten eller har vondt i magen" osv... Forslagene var mange da andre tok han opp og hadde han i fanget Alltid, hvor enn vi var, gikk det veldig bra om bare jeg eller pappan hadde han! Var med på masse babyaktiviteter selvom Og det gikk altså gradvis over, denne seperasjonsangsten. Merket at det begynte å avta rundt 6 mnd-alderen, og det ble bare mindre og mindre for hver dag..! Han er nå 10 mnd, og nei har ikke hatt noe mer til det gjennom disse siste måndene. Det kan være enkelte fremmede han er skeptisk til pga noe han ikke er vant til, men ikke noe seperasjonsangst eller fremmedfrykt Sånn generellt er han veldig rolig når det kommer til ting han ikke er vant til eller nye ting - som her om dagen når vi var på besøk satt jeg han oppå en sånn gåbil og kjørte rundt med han. Da ble lille blå ble heeeeelt stille

[nelliik m/blå & rosa]

dytter opp spørsmålet mitt til lykkeli&gla.. =0)

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Svaret mitt var copy-pasta direkte fra Store norske leksikon på nett (sep.angst + barn på google;)

 

Her opplevde vi faktisk også sep.angst ved 3-4 mnd alder; og fikk høre at det var da aaaltfor tidlig. Men faktum er at hun VAR superskeptisk overfor fremmede, og klynget seg inntil meg i "redsel". Dette gikk heldigvis fort over igjen, og vi opplevde ikke noe mer sep.angst før hun var 7-8 mnd. Da begynte hun ofte å sutre hvis jeg gikk ut av rommet eller bare snudde ryggen til, og ved legging var det BARE mamma som var godt nok. Dette gikk også rimelig fort over igjen, og nå ved 10 mnd går det for det meste veldig greit, eneste som er skummelt nå er mannfolk med dype røster, men d kan jeg forsåvidt forstå. Bare bra med litt sunn skepsis overfor menn ja;)

 

Jeg tror at dette med sep.angst er veldig individuelt fra barn til barn, og innlegget mitt ovenfor skisserer sikkert bare gj.snitts-babyen. Virker som at dette er noe som kan gå litt i faser, uten noen klar "fasit" på hva og når som er riktig sånn sett=)

[nelliik m/blå & rosa]

Aah, da så Tenkte virkelig at jeg nå skulle gi HS inn ved neste kontroll! Neida.. Men kjekt å vite hvorfor )

 

Og jeg tror nok også at det er litt mer relativt når, om, hvilke faser, periodevis, osv, dette med sperasjonsangst...

 

Bekymrer meg hvertfall ikke lengre for dette med lille blå siden vi har sett det såpass tidlig hos han, og vet at han har sterk tilknytning til mammaen og pappaen sin