Jeg får liksom ikke lov til å sørge..

[Nithuviel]

Jeg mistet min lille i uke 12. Hadde ventet på at mannen skulle bli klar i årevis, og da vi omsider prøvde, falt ungen min ut. Jeg vet at noen reagerer på at jeg kaller det for ungen min, men det var det for meg. Så er jeg lei meg da. Tenker på det ennå. Sørger. Det er ikke sånn at ejg graver meg ned i min lille verden og bare tenker på livet som kunne ha vært. Ikke er jeg sykemeldt, og ikke er jeg asossial. Men jeg savner det som skulle ha blitt ungen min fordi! Og ejg nekter å "glemme" merkedatoer. Sånn som i forrige uke, da skulle ejg hatt ultralyd. Skal jeg ikke få lov til å tenke på det og være lei meg for at det gikk som det gikk?

 

Folk rundt meg synes å se det som sin oppgave og be meg om å tenke framover nå. Å huske på alle som mister senere enn meg. Eller venninna deres som mistet 9 og 14 ganger. Hvorfor skal jeg måtte tenke på det? Det angår da ikke meg? Hvorfor prøver folk å ta ifra meg sorgen min.. Jeg føler det som om folk mener at jeg ikke har rett til å sørge, fordi andre har det mye værre enn meg. Hvordan kan de tro at det hjelper meg i min sorg? Hvorfor får jeg ikke "lov" til å sørge over barnet jeg ønsker meg så inderlig, men ble frarøvet?

[Mikkemafian]

Huff, vet akkurat hvordan du har det.. Jeg gikk helt i kjelleren etter min første spontanabort. Vi har problemer med å bli gravid, og vår første lille kom til verden vha prøverør, så da var gleden stor da vi klarte det på egen hånd noen mnd etter at hun ble født. Og sorgen desto større da det gikk galt i uke 11.

Etter dette klarte jeg ikke å fungere normalt. Alle sa jeg måtte se fremover og tenke positivt, men det klarte jeg ikke. Jeg måtte si til mannen at jeg tengte tid til å fordøye det som hadde skjedd, leste maaasssse på internett om aborter og gråt i timesvis om dagen. Han holdt på å bli sprø, men det var noe jeg måtte! gjennom... Så bruk tid på å komme over sorgen din du!! Det er en grusom opplevelse å miste, og i uke 12 har du selvfølgelig begynt å glede deg! Jeg sørget i nesten 3 mnd før jeg klarte å se fremover, og er glad for at jeg ikke feiet følelsene mine under teppet....

Håper det går bra med dere og at du snart får ønskebarnet ditt...

[Mamma til to guttegull]

Hei!

 

Jeg synes helt klart du skal få lov til å sørge. Selv hadde jeg en utskrapning 20. juli etter en MA. Dagene før utskrapning og den første uka var desidert verst for meg. Jeg lå på sofa'n, gråt, spiste snop og synes livet var urettferdig. Alt var helt forferdelig og jeg orket nesten ikke prate med noen. Jeg var "sur og vanskelig" og da min kjære mann spurte ang ferien vi skulle på én uke etter utskrapning, sa jeg bare at jeg vil ikke på ferie ...

 

Det er nå tre uker siden inngrepet og jeg føler meg bedre. Jeg kan fortsatt gråte, være lei meg og tenke på at vi mistet våre tvillinger. Vi var i 8. uke da MA ble oppdaget, ca én måned etter at vi hadde oppdaget graviditeten. Mannen min har vært helt enestående i denne perioden, men han kan si at "nå må du ta deg sammen, du var jo ikke gravid så lenge", men for meg var det mer enn lang nok tid til å glede meg, legge planer og kjenne at kroppen forandret seg.

 

For meg ble ferien redningen. To uker med sol og kos i et annet land. Det var utrolig godt - og ikke minst nødvendig - å komme seg vekk. Mitt råd til deg er derfor å ta deg en uke fri, reis, opplev nye ting og få tankene bort fra det du har mistet.

 

Ønsker deg lykke til og håper at dagene snart blir lettere for deg!

 

Oppmuntringsklem til deg fra meg )

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Uff, så leit at du også måtte oppleve å miste!

Det er faktisk sånn at du bør faktisk sørge... Det er i alle fall min mening. Jeg tror at å miste utløser en sørgebombe hos oss og den bomben må bare ut før eller senere..... Jeg tror at hvis du ikke møter forståelse og mulighet for å snakke ut og få ut alle de vonde følelsene nå, så vil de smelle tilbake på deg senere. Det trenger selvsagt ikke å bli sånn, men jeg er av den oppfatning at for å i det hele tatt greie å tenke positivt og se fremover, ja, da må man faktisk få ut alt det vonde man har opplevd. Å miste er ikke noe man glemmer eller kommer over, men noe man kan lære seg å leve med, Å da er det greit å "slutte fred" med alt det vonde før man tar skrittet videre

Opplevde selv exu i uke 6 i april og MA i uke 8 i juli i år og begge gangene gikk jeg rett i kjelleren mentalt og fysisk. Var sykemeldt i 3 uker før jeg begynte i 50% etter exuen og sykemeldt i 5 uker nå etter MA. Skal begynne å jobbe igjen til uka og håper det ikke er for tidlig. Det er ingen på jobben min bortsett fra sjefen som visste at jeg har vært gravid og mistet og derfor er det viktig for meg å være godt ovenpå igjen når jeg starter opp i jobben igjen. Dessuten har sykemeldingsperiodene gitt meg mulighet til bare å være hjemme og gråte og gråte og snakke med dere her inne og gråte litt til. Men tror nok du må finne det som passer best for deg, men ingen dum ide å reise bort en tur da. Gjorde selv det 1 uke etter MA nå, men da hadde jeg også fått ut mye vondt før vi dro....

Sender deg en stor trøsteklem:)

[dinadina]

Jeg hadde en MA i uke 13, og sørger enda - selv om jeg nå har passert termindatoen. Jeg trodde kanskje det skulle hjelpe på, det å bli ferdig med alle disse datoene som jeg hadde et forhold til, men... Nå skal det sies at jeg har det mye bedre nå enn de første ukene etterpå, men det sitter i.

 

For noen dager siden fikk jeg en sms fra en venn av meg som skrøt av en annen venninne som da hadde gått tilbake i jobb to dager etter fødselen. Da ble jeg kjempelei meg, og tenkte veldig på det barnet som skulle bli født i sommer - og syntes det var urettferdig at de som knapt har tid til å få barn, får det til - mens jeg ble frarøvet muligheten. Selvfølgelig helt irrasjonelt, men jeg syntes det var ufølsomt av kompisen min å dele en slik historie med meg like etter min "termindato". Da fikk jeg virkelig passet påskrevet, og klar melding om at nå måtte jeg sannelig klare å legge dette bak meg...

 

Men, det tar den tiden det tar. Og det får omgivelsene mine bare akseptere.

 

Trist å høre at du også har opplevd en MA. Det gjør vondt, og det vil det gjøre en god stund - men dagene blir lysere litt etter litt. Men INGEN skal nekte deg å sørge. Sett det på kontoen for uvitenhet, og velg å tro at de sier det de gjør i beste mening.

 

Lykke til videre! :-)

 

 

[Anonym bruker]

Huff dette var virkelig leit å høre! Vil begynne med å kondolere.

 

Og du er ikke den eneste som tenker på det som barnet ditt, selvom du "bare" var i uke 12.

 

Jeg mistet nå på lørdag, når jeg var 11+2. Det var UTROLIG hardt, for jeg har visst at jeg var gravid siden uke 4, og det har gitt meg mange uker å glede meg på. Hadde lagt planer om hvordan jeg skulle få fullført skole, hvordan vi skulle få finansiert alt, søkt om fødselsstipend og mye praktiske ting. Vi hadde tilogmed ordnet et billig bilsete av en venninne som hadde to, der ett var ubrukt.

 

Man blir jo oppriktig glad i den lille i magen. Jeg blir også bedt om å tenke fremover. alle sier de positive tingene, som at nå får jeg jo fullført skole, og nå kan jeg vente noen år og da kan det være mer planlagt osv. Men jeg ville jo ikke vente noen år - jeg vil ha babyen min tilbake NÅ. For ja, jeg ser på det som at det var babyen min allerede.

 

Du skal ikke tenke på hvor mange ganger andre har mistet, eller hvor sent de har mistet. DU må få ha DIN sorg. Om du ikke får lov å reagere nå, hvem vet når reaksjonene kan komme, og hvor ille de blir?

 

Jeg tror jeg har vært heldig med samboeren min også, for han sørger like mye som meg. Han sier selv at han føler at han har et stort tomt hull inne i seg, og at han hadde gledet seg sånn.. Når han sørger, så føler jeg at jeg også har lov til det, selvom jeg bare var i uke 11. Vi har sorgen vår sammen, og da prøver vi å heller stenge ute hva andre har å si om saken.

 

Som sagt, jeg tror det er viktig at du får reagere og sørge slik du har behov for. Ikke alle forstår dette, men alle reagerer forskjellig, og jeg er sikker på at vi er flere som tenker på den lille spiren som babyen vår ganske tidlig.