Min fødselshistorie - førstegangsfødende

[Liv-mora]

Vår lille gutt kom til verden søndag 2. august klokken 02.51. Hadde jeg visst det da jeg hadde rier med ti minutters mellomrom tre dager før, ville veien frem mot målet blitt enda tøffere.

 

Torsdag 3o.juli begynte jeg å få rier fra morgenen av, og mot kvelden tiltok de i styrke, men var absolutt overkommelige. Jeg begynte å føle at fødselen var nært forestående, og tenkte optimistisk at noe kunne skje i løpet av fredagen. Natt til fredag fikk jeg imidlertid ikke sove mer enn en time, for jeg ble ”vekket” av rier hvert tiende eller femtende minutt.

 

Fredagen kom, og riene dabbet av på formiddagen, for så å ta seg opp igjen til kvelden. Denne kvelden kom de enda tettere enn dagen før, og det begynte å knipe skikkelig. Klokken 23 om kvelden kom de med fem minutters mellomrom, og vi ringte sykehuset som sa at vi kunne komme hvis vi ville. Vi besluttet imidlertid å være hjemme til det virkelig begynte å røyne på, og det skulle vise seg å bli en lang natt. Min mann fikk seg noen timer på øyet, mens jeg ble liggende våken enda en natt med stadig sterkere smerter. Mens jeg lå nede tok det ti minutter mellom riene, og jeg ble derfor stadig mer frustrert. Når morgenen kom var vi derfor ikke kommet noe lengre, og riene kom fortsatt med fem minutters mellomrom. Da begynte jeg å bli såpass sliten og frustrert at jeg besluttet å dra til sykehuset.

 

På sykehuset ble vi tatt imot av en dansk og hyggelig jordmor som undersøkte meg. Klokken ni om morgenen konstaterte hun 3 cm åpning og strippet meg for å få fortgang i sakene, samt ga meg klyster. ”Dette går nok kvikt”, sa hun, og mente ungen ville være ute før kvelden kom. Jeg ble naturlig nok glad for å høre det, for etter to døgn uten noe som helst søvn var jeg allerede utslitt og følte meg tappet for krefter.

 

Jeg kommer nok aldri til å glemme denne lørdagen. Smertene i seg selv var til å leve med, selv om de ble stadig vondere. Jeg hadde på forhånd vært innstilt på å klare meg uten annet smertestillende enn lystgass/steriltvannspapler, men timene gikk og jeg forsvant nesten ”ut av meg selv”. Det føltes som om min bevissthet sakte gled ut av meg, og alt jeg ville var å sove. Jeg opplevde det nesten som en slags tortur å være så utmattet og hver gang jeg var i ferd med å gli inn i søvnen, ble jeg brutalt vekket av smerten.

 

Klokken ett sjekket den samme jordmoren fremgangen, og konstaterte fem, maks seks cm åpning. Jeg ble glad for det, og tenkte at jeg tross alt ikke var så langt unna likevel.

 

Sånn gikk timene, og ca klokken tre fikk jeg lagt meg i et badekar i håp om å få slappet bedre av og få mer effektive rier. Den nye jordmoren mente dette ville lønne seg i mitt tilfelle, og jeg ble liggende i et par timer. Når hun skulle sjekke åpningen i fem-seks-tiden, sa hun at den var på omtrent fem cm fortsatt. Da ble jeg forferdelig lei meg, begynte å grine og ba om hva som helst av smertestillende for å få sove. Samtidig husker jeg hvor forferdelig skuffet jeg var over meg selv, for det var vel ikke sånn jeg hadde sett for meg det skulle gå.

 

Senere skulle jeg få vite at åpningen på dette tidspunktet var gått tilbake til tre cm. Heldigvis sa ikke jordmoren dette, for da hadde jeg bokstavelig talt dødd av utmattelse. I stedet ga hun meg morfin for at jeg skulle få sove, for hun visste jo da at fødselen var langt unna. Jeg har svært dårlige minner fra timene som fulgte, husker bare at jeg ble jævlig dopet, men fremdeles uten å få sove. Jeg begynte å spy og alt ble et kaos, jeg skalv, hyperventilerte nesten under riene og skreik at jeg hadde mistet kontrollen. De prøvde da med lystgass for å få meg til å puste bedre, men først var den ikke skrudd på, så jeg ble bare liggende og suge inn et vakum. Min mann merket at noe var galt, og prøvde den selv, og etter hvert fikk de skrudd den på. Jeg merket absolutt ingen effekt overhodet av gassen, og begynte for alvor å ønske meg en kule i hodet. Klokken var vel ni på kvelden eller noe da.

 

De neste timene skulle riene imidlertid begynne å virke skikkelig. Min kjære mann har heldigvis evnen til å ta kontroll i pressede situasjoner, og nesten tvang meg til å stå mellom riene. Jeg var ordentlig forbannet da, men veldig glad for beslutningen i ettertid. Jeg tror jeg hang over en prekestol mens han presset alt han kunnet med tomlene i ryggen min. Jeg fikk også steriltvannspapler, som jeg synes hjalp ordentlig godt mot ryggsmertene. Hadde jeg ikke vært så utkjørt, hadde jeg nok bedt om å få disse i et kjør. I stedet tror jeg at jeg bare tryglet om å få epidural og alt av dop, men de ville ikke gi meg noe annet enn noen doser fentanyl når morfinen hadde gått helt ut av kroppen. Jeg fikk en pitteliten dose av dette, men den nye jordmoren ville ikke gi meg flere morfinpreparater, fordi jeg var allerede helt dopet av utmattelse.

 

Klokken halv to om natten ble det konstatert 10 cm åpning, og jeg kunne visstnok begynne å presse. Jeg tenkte ”hvor i helvete blir det av disse berømte pressriene som kroppen min skal nærmest håndtere selv?” og ble ordentlig fjern. Jeg begynte å lure, i fullt alvor, på når min stand-in skulle komme og overta, for dette begynte da virkelig å bli i overkant av hva et menneske skulle kunne tåle. Jeg tror kanskje jeg bare ropte at jeg måtte på do, og min mann og jordmoren måtte overbevise meg om at det faktisk var babyen. Han føltes virkelig som om jeg måtte på do, og jeg hadde ikke tenkt å stå på alle fire og gjøre mitt fornødne.

 

Etter hvert innså jeg imidlertid at de hadde rett, og at jeg ble nødt til å presse ham ut. Siden jeg ikke kjente noe særlig til pressrier, besluttet jordmoren å sette meg på drypp, og etter hvert kunne jeg i hvert fall presse. Jeg husker ikke så mye av det som skjedde, men presset i om lag en time, og det var egentlig ikke så vondt som man skulle tro. Jeg ble først og fremst full av vilje til å få ham ut, og han var ut og inn av skjeden sikkert over 10 ganger. Før jeg visste ordet av det var rommet plutselig fullt av folk og de fulgte med fosterlyden hans. Jeg fikk egentlig ikke med meg dette, men fosterlyden var visst veldig dårlig også imellom pressriene. Alle pushet veldig på at jeg måtte presse ham ut så fort som mulig, og jeg tok i alt jeg hadde. Da kjente jeg plutselig en voldsom svie i underlivet og innså at jordmoren hadde klippet meg opp. Jeg husker jeg tenkte at det er noe forbannet bullshit at man ikke kjenner at man blir klipt og følte meg lurt. På neste rie ga jeg alt jeg hadde og han skled ut, lyseblå og helt glatt. Det var fantastisk å få ham på brystet, men der og da tenkte jeg mest på at jeg hadde overlevd selv og at det hele var over.

 

Alt i alt ble det en tøff fødsel, selv om jeg var veldig positivt innstilt i utgangspunktet. Jeg følte lenge at kroppen min hadde sviktet meg, og at jeg hadde sviktet babyen etter å ha tryglet om alt av neddopende midler. Nå er jeg imidlertid bare veldig glad for vår nydelige gutt, og er glad barseltiden er så til de grader vellykket. Så for å oppsummere føder jeg gjerne igjen, og satser på å være litt mer opplagt da:)

[lissiliz❤tassen❤lillesøster]

uff hørtes ut som en slitsom fødsel, men alt gikk jo bra og nå må dere bare kose dere med lillegutt!!!!!!!!!!!