Når sambo er gift med jobben..

[Sjørøveren&Brumlen]

GUD kor lei eg er av å alltid være aleine!! Snakk om å være alt for glad i jobben sin, han kunne jo liksågodt flytta inn dit.. han er jo der heile tida uansett.. Kjeme stortsett alltid heim etter lillegutt har lagt seg.. Ikkje har han tatt seg ferie i år heller.. Jobben går forann alt.. Ikkje kan han være heime å hjelpe visst eg er kjempe dårlig og gjerne ikkje kan ta meg skikkelig av lillegutt.. Føla etterkvert at eg er den einaste som jobba for å få ditta forholdet til å fungere.. Veit ikkje om eg orka det stort lengre.. Har lyst å berre skrike enkelte ganga.. Prøva å snakke med han om det, men det einaste han seie er ja, eg veit at ting må forandre seg, men han gjere ingenting med det likavell..

 

HELVETTES mannfolk!!

 

måtte berre få ut litt frustrasjon..

[Soljentene:)]

Støtter deg og forstår deg:)

 

Ikke så galt her, men frustrasjonen er til tider stor! Er vel en blanding av for lite søvn og hormoner som er med på å sette det hele på spissen, men jammen er jeg mye alene jeg også og blir så utrolig lei!

 

Mannen min er så godt som aldri hjemme på en vanlig arbeidsdag før kl 17.30, akkurat når leggeprosessen begynner. Da er vi slitne både jeg og snuppa, samt ham. Så har vi mange uker i året der han jobber nesten døgnet rundt og jeg aldri vet når han kommer hjem. Finn dere aldri menn i underholdningsbransjen;)

 

Men han prøver så godt han kan, det skal han ha. Selv om midt i hormonhelvete betyr det null niks nada.

 

Håper det går bra, jojoen, pass godt på deg selv.

[LilleBjella]

Jeg har også en mann som jobber mye. Men han står opp klokka fem og er på jobb et par timer før kollegaene sine. Derfor er han hjemme før fire, noen ganger fem. Det har vært perioder han ikke har kommet hjem før tjukken har lagt seg, men da har vi vært klar over det på forhånd, og han har vært veldig lei seg. Det er jo likevel ikke veldig mange timer per dag de to får sett hverandre, så i helgene er det tjukken som blir prioritert.

 

Og ja, han kunne definitivt jobbet mer, men avstår fra det. Fordi vi avtalte at sånn måtte det bli, før vi fikk barn. Han er altså en ektemann og en far som har prioritert familien foran jobben. Jeg kunne ikke hatt det på noen annen måte. Vi er en familie på tre, ikke en familie på to pluss en fraværende far.

 

Vi skal ha flere barn og travlere vil det bli. Så i småbarnsperioden er det ikke akkurat karrierestigen vi klatrer på. Jeg ville definitvt tatt meg en skikkelig alvorsprat med mannen din. Planlegg hva du skal si på forhånd, og ta det på et tidspunkt hvor stemningen er god, ikke mens dere krangler. Lykke til. Håper for deres skyld at det bedrer seg.

[Itsrejk]

Skjønner at du er lei. Kanskje greit å ta en prat? Hvor mye _trenger_ han å jobbe? Jobber han så mye som han gjør fordi han _må_ eller fordi han trives med å ha det sånn? Hvis jobben krever såpass mye av han for at han skal få lønna si, og for at han skal beholde jobben - da må det kanskje være sånn en periode? Hvis han derimot jobber så mye rett og slett fordi han koser seg mer på jobb enn hjemme er det kanskje dags å gjøre forandringer...

 

Jeg har en mann som i perioder jobber veldig mye. Ikke alltid han rekker hjem fra jobb før lenge etter at ungene har lagt seg. Det synes han er veldig trist, men sånn er det innimellom. Han har en jobb han trives med, som i perioder krever at han står på og jobber godt over fullstilling. Det er lønna fra denne jobben som (i tillegg til de kronene jeg får inn på konto) betaler husleia vår, så ungene har tak over hodet. Det er denne lønna som betaler regnklærne ungene trenger, middagen de spiser og treningsavgifta til eldstemann. Det er denne lønna som gjør at vi kan kjøpe gode, sikre bilstoler. Ja, han jobber mye mer enn noen av oss liker i perioder, men han _har_ en jobb - til og med en han trives med. En som gir inntekt til familien.

 

At mannen min jobber så mye betyr at jeg får ansvar for ungene det meste av tiden. Å drive en familie betyr felles innsats og samarbeid. De periodene han må jobbe veldig mye betyr det selvfølgelig en større arbeidsmengde på meg hjemme. Sånn er det.

 

For ungene betyr det å ha en pappa med en slik jobb at de noen dager ikke ser ham. Andre dager rekker han akkurat hjem til kveldsstell og lesing på senga. Og de beste dagene rekker han å spise middag sammen med oss først. Hvis mulig lager jeg middagen sent, slik at han rekker å komme hjem, og vi kan spise sammen. Da blir middagen kveldsmat for skolegutten. Mye koseligere enn at vi spiser middag klokka fem uten han, og at han spiser alene når han kommer hjem...

 

Grunnen til at dette funker er at vi har prata mye om disse tingene. Han skulle gjerne vært mer hjemme, men det funker ikke med den jobben han har i dag. Fordi jeg vet at han helst _vil_ jobbe mindre tåler jeg bedre at han jobber mye....

 

Kanskje blir det lettere for dere begge om dere tar en rolig, god prat? Håper det ordner seg for deg og den lille familien din!

[Sjørøveren&Brumlen]

Det har seg sånn at han eiger og driver en butikk, så det blir en del jobbing på han sia det er han som har ansvar.. Pluss at han har en gjeng med ansatte som omtrent ikkje gidde å løfte en finger så han må gjere masse ekstra.. Han seie han må jobbe for et er ingen av dei ansatte som kan nåkke/ta ansvar. Men det er jo klart når han ikkje vil lære dei det.. Han drive å klaga til meg og seie at han er så lei av at folk aldri gjere nåkke osv, men han klara jo ikkje å gje beskjed til dei på en måte som gjere at dei forandra seg.. Syns ikkje det virka som han gjere så stor insats for å komme heim tidligare. Hadde han villa hadde han fått det til, det er mi meining.. Veit at det er et stort ansvar å drive en butikk, det har eg full forståelse for, men samtidig er det då du kan unne deg litt fordela.

 

Han har alltid vert en person som har elska å jobbe.. Meir enn han har elska den han har vert sammen med.. Han har hatt to forhold før meg, der han rett og slett dreiv dei vekk med å jobbe heile tida..

Eg prøva å sei at no når han har fått seg en familie må han prioritere annleis, han er ikkje aleine no lengre, han har to til å tenke på.. eg er ikkje inntrisert i å være aleine heile tida og måtte gjere alt sjølv, det er ikkje sånn et forhold skal være.

 

Ikkje klara han å sei fine ting til meg lengre heller, sånn som at han syns eg er den finaste i verden osv (han var veldig flink med kompliment før). Her for ei stund sia sa eg til han at eg syns han er den snillaste og beste kjæresten i verden og då sa han berre åh nei, ikkje no.. kan ikkje vi ta det i mårra?

Eg meina ikkje at han ska sei sånt heile tida, men av og til er det no godt å høyre sånt..

Det virka som vi berre sklir lengre og lengre fra kverandre..

 

Prøver å prate med han, men han sliter med å prate om ting.. så det er ikkje så veldig enkelt.. han seie han skal forandre seg, men det vara i nåkken daga før det er tilbake til det vanlige.

 

Blei litt masse rot her men

[Clementine]

Uff, stakkars deg. Har ikke vært i situasjonen selv, men tror dette uansett bare blir verre hvis ikke du kan fortelle han hvordan du har det og hva du føler. Det er godt mulig han blir forbanna eller prøver å utsette praten igjen og igjen, men du må tenke på deg selv og barnet deres! Hva med å ringe familiekontoret og be om en time. Så kan du gå uansett om han vil eller ikke. Da ringer det nok noen bjeller hos han. Forklar at du er ensom og sliten, og si til han at du trenger uansett noen å snakke med om hvordan du har det. Hvis ikke han vil hjelpe til, må du i hvert fall få hjelp til å takle hverdagen med noen andre.

 

Lykke til!