Min fantastiske fødelsopplevelse!

[Storegull+Lillegull <3]

Det er i overkant av 8 mnd siden jeg fødte min første solstråle, men jeg føler den må ut i verden, og nå frem til de som sliter med angst ang. fødselen.

Det faktisk være den mest fantastiske opplevelsen!

Jeg gikk hele svangerskapet uten å ha en eneste negativ tanke rundt fødselen. Jeg la ingen planer, ingen forestillinger. Jeg hadde kun tadd me meg de positive tingene ved en fødsel, og det funket for meg! Selvfølgelig er jeg ikke helt optimistisk på det hele, jeg vet jo komplikasjoner kan skje, men å tenke på det negative tror jeg gjør fødselen verre!

 

Uke 29: Jeg hadde hatt kynnere en god stund, og nå hadde de blitt MYE sterkere. Det var lite liv i magen, så jeg ringte på føden for å få komme inn på en sjekk!

Jeg ble møtt av en hyggelig JM og ble satt på registrering. Ungen fikk selvfølgelig fart på bevegelsene sine, og letta var jeg, selv om det var litt flaut! Men bedre en gang for mye enn for lite!

Det ble registrert en god del kynnere/rier, så JM ville en gynekolog skulle sjekke livmorhalsen med Innvendig UL. Det viste seg at fødselen var startet, og hadde åpning på 2 cm! Jeg ble livred, men han sa at dette skulle gå bra, så fikk en sprøyte som skulle stoppe det hele! Jeg ble innlagt, det eneste jeg fikk lov til å gjøre var å gå på do..

3 dager senere ble jeg sjekket på nytt, og nå hadde det gådd tilbake og var på 1 cm! Takk og lov! Jeg ble sendt hjem, og sykemeldt resten av svangerskapet. Men kynnere var enda et problem, bare jeg røyste meg opp fra sofaen kom de!

 

Uke 38: Kynnerene/modningsriene begynte å bli regelmessige og sterkere denne torsdagsnatta.. Ved vaktbytte på føden ringte jeg for og rådføre meg, de ba meg komme inn på sjekk. En hyggelig JM tok oss imot, men siden det lå så mange fødene der måtte vi vente i 1 1/2 time. Åpningen ble sjekket, den var på 2 cm, og ALT var modent og mykt. "Det blir nok baby på dere iløpet av helgen!" sa JM optimistisk.

Vi dro hjem til mammaen min siden hun bodde nærmere sykehuset og spiste god mat, jeg gikk meg en LAAANG tur opp bakker, trapper. Ja, you name it! Men det ble stilt.. Søndag kveld dro vi på sykehuset for å få sjekket at alt var OK. Ungen hadde det fint inne i magehuset, her hadde den ikke tenkt å forlate! Fortsatt 2 cm..

 

Dagen etter terminen onsdag 26.11.2008: Ved en feil hadde de bestilt overtidskontroll én dag etter terminen. Og glad var jeg for det! JM strppet meg godt, og lenge! Satte meg på registrering, og nå kjente jeg allvoret i smertene! Men de gidde seg etter en stund, så da tenkte jeg at dette var sikkert nok et lureri! Uansett syntes JM det var litt for lite fostervann, så jeg skulle komme tilbake på mandag, og om det ikke hadde tatt seg opp skulle de sette igang fødselen da.

 

Dagen gikk, og noen sterke kynnere hadde jeg i ny og ne, men ikke noe jeg brydde meg om!

Jeg var hjemme til besteforeldrene mine, og nå hadde "kynnerene" blitt regelmessig, og ganske hyppige. De var ikke vonde, og jeg følte at dette var fortsatt lureri. Jeg ringte samboeren og sa at nå skulle vi på sykehuset, dette var bare rent innstinkt, jeg trodde fortsatt at vi ville bli sendt hjem. Men jeg bare måtte sjekke! Vi kom inn på syke huset kl 21 den kvelden, jeg ble da målt til 4 cm kl 21.45, og fikk litt sjokk, jeg hadde det ikke vondt? Jeg ble foreslått badekaret, siden de trodde at dette ville ta lang tid siden mine forgje sjekkene var "treige".

22-23 satt jeg i badekaret, og riene hadde tatt seg godt opp. Men jeg pustet meg fint og rolig gjennom dem. Da jeg gikk opp av badekaret kl 23 klarte jeg knapt gå pga smertene når jeg sto, men fikk lagt meg i senga, og smertene roet seg. Smertene satt kun i magen ved dette tidspunkt, og jeg har slitt me enorme menssmerter i åresvis, så denne smerten har jeg lært å takle! 23.30 ble åpningen sjekket, og det var 7 cm! JM ble overrasket, for dette gikk jo fort!

Ved ca 8 cm satt smertene seg i ryggen, stakkars sykepleiestudent fikk beskjed om å hente rispose, fikk den i retur med en gang, så snart den var kald skulle jeg ha allikevell, og sånn fortsatte det..

Smertene var nå på det høyeste, og jeg lå å pustet meg fint gjennom riene som kom tettere på, uten pause kom det 4 stykker på det meste, og pausene va på maks 30 sekunder! JM tok vannet ed 8 cm, og det var litt misfarget, så babyen fikk en elektrode på hodet får å sjekke hjerterytmen på ungen ved riene. Nå kom babyen lenger ned i bekkenet, og trangen for å presse var STOR! Dette var vell det mest jævlige med hele fødselen, for det var vanskelig å holde igjen når pressetrangen var så sterk. Jeg husker et øyeblikk der jeg mått så på do, min samboer fulgte meg på do, og jeg sa til han at jeg måtte nr 2! Han sa selvfølgelig at det måtte jeg bare, men av rent innstinkt spurte jeg JM, og det fikk jeg IKKE lov til, vi ville vel ikke føde på do? For pressetrangen kjennes jo ut som om at du må skikkelig på do, og må holde slikt igjen er ikke jeg vant til! Det føltes som jeg lå med "den lille kanten" på livmorhalsen i flere timer, men det var tydeligvis bare en halvtime! Jeg husker jeg fikk akupunkturnåler på hver stortå mot den lille kanten, og om det var det som fikk kanten til å flytte på seg, det vet jeg ikke, men 02.45 var det klart tl å presse, jeg lå på siden i sengen med hodet godt gjemt i halsen, og min sambo holdt hendene mine og sa oppmuntrende ord til meg. Jeg presset alt jeg hadde, og litt til! Jeg var så glad for å endelig få presse. 27.11.2008 kl 3.15 ble en nyyyydelig prinsesse født! Hun fikk komme rett på brystet, og der lå hun i en stund før pappan og barnepleieren gikk for å veie og måle mens jeg ble sydd. Gullet var 3510 g 50 cm og 35 cm rundt hodet. Jeg hadde kun et par rifter, så jeg fikk kun pyntesting! Jeg gikk selv tilbake til rommet, og fikk spist mat og studert den nydelige prinsessa vår!

Hele fødselsopplevelsen var så sinnsykt bra, JM var inne nesten hele tiden, og det var betryggende! Det var en fantastisk god JM, selv om ryktet sier noe annet, så hadde jeg kun brae erfaringer med henne.

Jeg taklet riene kjempe bra, pustet meg fint gjennom!

 

Siden det var mange premature barn inne på avdelingen, så valgte jeg å dra hjem dagen etter (den 28), de hadde ikke tid til meg uansett, og det ble mye stress, og følte det gikk fint alene. Melken kom med en gang jeg kom hjem!

 

Nå er snuppa 8 mnd, åler seg rundt på gulvet, kan sitte, sier mamma og pappa.

 

Jeg GLEDER meg til neste fødsel!