trenger sårt deres synspunkter her:(

[Anonym bruker]

jeg har det så vondt.

funnet ut at jeg er gravid, vil tippe at jeg snart er 6 uker på veg..

har bestemt meg for abort og skal til forundersøkelse denne uken.

dette gjør så utrolig vondt.. jeg er ikke 100% sikker på hvem faren er, selv om jeg har en god formening. det er umulig å si sikkert.

jeg sliter med psykiske problemer, livredd for å bli kvalt så tør ikke spise mat hvis jeg ikke drikker, sliter med dødsangst. derfor kan det ofte bli litt drikking når sulten er som værst. skal nå få profesjonell hjelp for dette, men har plaget meg lenge. går utover alt, jobb, familie og venner. familien har tatt mine plager som en stor belastning. mamma sliter selv med angst og jeg vet hvordan hun ville reagert dersom jeg hadde sagt at jeg var gravid+visste ikke sikkert hvem faren var+at jeg har drukket mye ukene før jeg fikk vite at jeg var gravid osv... hun er imot abort og det sliter såååå på meg at jeg ikke kan fortelle at jeg er gravid eller om den evt. aborten. får så dårlig samvittighet at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. orker ikke være hjemme. bor heldigvis i kollektiv.

nå føler jeg at jeg ser småbarn overalt og det gjør vondt..

har enda ikke hatt det store sammenbruddet etter at jeg fant ut at jeg var gravid. prøver å være sterk og smilende. er et veldig følelsesmenneske og er redd for at sammenbruddet kommer etter aborten.

føler vel kanskje ikke at det er forsvarlig av meg å sette et barn til verden når jeg er i denne tilstanden. føler at jeg må spørre alle andre om råd til hva jeg skal gjøre i den minste situasjon her i livet. tar liksom aldri noe standpunkt selv. og der kan dere se, igjen, jeg spør dere om deres meninger.. er 25 år, så er ingen ungdom og burde ta ansvar for mine egne handlinger..

men hvordan skal jeg kunne ta vare på et barn om jeg ikke klarer å ta vare på meg selv?

 

har heldigvis gode venner som hjelper meg i denne tunge tiden..

[Anonym bruker]

Hei. Det gjør meg trist å lese ditt innlegg. Det ser ut som du sliter med en del, men det er godt å høre at du får hjelp for dette. Det å drikke helt i begynnelse av et svangerskap er selvfølgelig ikke bra, men flere av oss, inkl meg hadde noe fuktige helger før jeg fant ut at jeg var gravid. Etter positiv test var det brått slutt på all alkohol selvfølgelig!! Det som bekymrer meg er at du sier du må drikke for å få i deg mat??!! Dette kan være et stor problem hvis du skal bære frem barnet da røyking og alkohol gir store skader på fosteret og du vil få et sykt barn. En annen ting som du sier du ikke klarer å ta vare på det selv. Du må spise for at fosteret skal utvikle seg.

Og ikke minst: Det er hardt å være mamma. Jeg er 35 år og førstegangsforeldre. Har ønsket barn de siste 5 år nå, men likevel overrasket over hvor tøft det er å være mor. Hele livet blir snudd på hodet, våkennetter mm. Men jeg elsker dette lille knøttet over alt på jord og kunne ikke være foruten. Og jeg har en mann å støtte meg til slik atjeg kan sove ut litt om ettermiddagenene. Prat med din psykolog hvis det er det du går til. Det du også kan gjøre er å lage en liste som teller for og imot å beholde dette barnet. Det er viktig at du får god veiledning av en som kan se ting objektivt og støtte deg!! Jeg fikk litt blandet reaksjon fra min familie, mor som sa at jeg fortjente en liten en jeg som elsker barn og far som var skeptisk siden jeg ikke er gift. Jeg fortalte dem at jeg skal ha barn og jeg gleder meg!! Som mor har jeg endelig funnet den fulle meningen med livet:))

Uansett lykke til.

[Anonym bruker]

Hei, jeg vil råde deg til å ta abort. Din situasjon kan fort bli mye verre når du er gravid. Angster av alle slag har en tendens til å forverre seg under graviditet, det er en enorm hormonell belasting som du vet, og det vil du vel neppe ha godt av.. svagerskapsdepresjon, fødselsdepresjon, og alenemamma med angst? Jeg som aldri hadde vært redd for noen ting, ble plutselig livredd for å sette ting i halsen med første mann. Du må ta hensyn til deg selv, du har ikke en gang en mann å støtte deg på. Og du er er ung!! Vent til du får hjelp for plagene dine, OG finner drømmemannnen, JA, det gjør vondt å ta abort, men DU er faktisk viktigere oppi dette. Det kommer flere sjanser!

[Anonym bruker]

Takk for svar fra dere, hjelper å høre andres synspunkter oppi det hele! Selv om det i bunn og grunn er mitt valg. Har muligens en ex.u, skal til utredning på mandag.

 

Gruer meg!

 

[Anonym bruker]

Lykke til på mandagen:)

 

Jeg kan si, at jeg har hatt en hel del problemer med både bulimi, angst, depresjon, drikking, osv osv osv...

Jeg ville aldri ha barn, ikke på grunn av at jeg ikke liker barn, men syntes det var et utrolig stort ansvar, som jeg ikke viste om jeg kom til å greie.

Men når jeg ble gravid, vurderte jeg ikke saken engang..jeg skulle beholde dette barnet, og jeg skulle ta meg sammen.

Jeg sluttet å røyke med en gang, null drikking, passet på at jeg fikk i meg riktig kosthold, sluttet med bulimien etter jeg var 4 mnd på vei ( da hadde jeg hatt bulimi i 7 år)

ALT dette gjorde jeg for det ufødte barnet mitt..det var ikke enkelt, men jeg greide det. Og i dag er jeg et helt nytt menneske på grunn av det barnet:)

Så om du har alle disse probleme så trenger det ikke å bli verre..ALT har med instillingene dine, og hva du prioriterer over deg selv.

I mitt ståsted var det barnet i mage min som betydde alt, selv om det ikke var ønsket.

Dette er nå snart 3 år siden,...3 år uten røyk, 3 år uten bulimi, 3 år uten selvskading, 3 år med ett nytt å bedre liv.

 

Lykke til:)