Huff...det ser nesten ut som jeg hører til her inne snart....10+5 på vei...

[Anonym bruker]

....jeg er så skeptisk og skuffet...det er mye jeg er oppgitt over om dagen,som jeg også var før jeg ble gravid...men èn ting jeg ikke føler jeg vil godta lenger,og det gjelder bikkja...faktisk...

...jeg har godtatt mange ting han plutselig begynte å kreve etter å ha bodd hos meg ett par mnd..som at hun ikke skal sove i senga,noe jeg forstår fullt og helt...

forholdet mitt til bikkja har alltid vært veldig nært,og hun betyr for meg som om hun er mitt første barn..jeg har tenkt,klart må jeg ta hensyn til hans ønsker og meninger,men nok er nok..

nå får hun ikke være på kjøkkenet,ikke inne på soverummet i det hele tatt,om jeg koser med henne,får jeg bare stygge blikk og han er sur lenge,jeg har godtatt dette lenge,men nå IGJEN er det noe galt,hun må ut av stua når JEG spiser tilog med,fordi hun "tigger"...ja,jeg ser også den,men en hver hund vil bli litt ekstra interisert om god mat luktes i huset,uten at den må pælmes ut..

poenget mitt er at jeg har godtatt mye av hans sære regler,men han visste hva han flyttet til..en jente som hadde hund,og var glad i den..det var han som plutselig ikke hadde noe sted å bo og som jeg tilbø å bo her,tross for at det var litt tidlig...jeg har funnet meg i så mye forskjellig,og hjulpet han mer enn mye...

føler at bikkja bare henger med hodet,og er deppa...han rører henne ikke,tross for at hun ofte prøver å få litt kos...at han nå begynner å true med at det er ikke trygt rundt barnet,og at jeg aldri får beholde barnet om jeg har bikkja,(som er utrolig snill og rolig,noe alle til og med nevner at hun er uvanlig rolig og snill) kjenner jeg at jeg ikke lenger vil oppdra noe barn med en sånn fyr,med sånne tåpelige og sårende utsagn...

jeg går konstant lei meg for bikkja sin skyld,og tar meg selv i at,ikke F om han får komme imellom meg og bikkja mi som jeg har hatt i så mange år....respektløst,kaldt,og ondt...

hva synes dere,er det jeg som høres helt tragisk ut...huff,det føles så utrolig feil bare,det sårer så j,og det har jeg tatt opp med han flere ganger...

[Sharlis]

Hei:)

Hadde jeg vært deg, hadde jeg bedd han om å flytte ut..

Fordi han ikke respekterer at hunden betyr så mye for deg, og prøver sakte men sikkert få lirket hunden ut av bildet.

Kanskje om han flytter ut, så kommer han til seg selv, og tar til fornuft.

 

Det at han bruker imot deg at han skal ta ifra deg barnet på grunn av en hund...hehehe...det kan han bare drømme om!! Det kommer ALDRI til å skje. Tro meg, det er ikke så enkelt å få fjernet barnet fra mor, og en annen ting er som du sier at hunden din er snill som dagen er lang.

Hadde hunden vært aggresiv,skulle jeg ha hatt full forståelse..

Så bare ta det helt klinkendes med ro angående den saken der, ikke vær bekymret for at han kan gjøre det. For det er praktisk sett helt umulig å få gjennomført.

 

Nå som det er sagt... Stå på ditt! Ikke la han herse med deg eller med hunden din.

Lykke til videre:)

[Anonym bruker]

...tuusen takk,det hjalp veldig å høre...tross for at det er litt trist å tenke på når lille bolla inni maven vokser og vokser..

men godt å vite at flere er enige i at det er faktisk ikke bare å tråkke over en hund og eier heller...ikke på måten han gjør det...jeg og han blir nok aldri enig der..men fy ff å tragisk det er å tenke på,at han ødelegger alt dette,for sine sære rare meninger ang en HUND...afff..

[Sharlis]

Forstår det:)

Hadde det bare vært at han ikke ville ha hunden på soverommet osv..så hadde jeg skjønt det som sagt, jeg hadde ikke klart å hadd en hund inn på soverommet mitt. Men det virker ikke som om at det BARE er det i din situasjon.

 

Men det kan no hende at han tenker seg litt om, hvis du sier at han skal flytte ut. Og om han ikke forandrer mening så vil barnet deres uansett ha dere begge to, og det er det som er viktig.

 

[Anonym bruker]

Snu litt på det; hva om han er irritert og lei seg, og føler det som at du proiriterer hunden høyere enn hans ønsker? Hvis man ikke er en utpreget hundeperson, kan det være vanskelig å forstå at den møkkete hunden skal være over alt.

Jeg er glad i hunder, men hadde aldri anskaffet meg en på egen hånd. Mannen min derimot hadde veldig lyst på hund. Nå har vi hatt hund i over et år med visse betingelser. Den er kun på gangen, hvor den har full oversikt over stue og kjøkken. Jeg ORKER ikke tanken på møkkete labber og flått og hår på kjøkkenet og i sofaen. Koser masse med den og går mye tur, men hundens plass er på gangen...

 

Hvis dere virkelig gjør det slutt over en hund, er det jo bare tragisk. Men spørsmålet er om forholdet hadde overlevd å få barn...

 

Pr i dag priotriterer du hundens følelser høyere enn kjæresten din sine, og jeg skjønner at han protesterer kraftig. Aversjopenen hans mot hunden er nok ikke så kraftig som han gir uttrykk for, men han er nok litt forbannet for hele situasjonen.