gravid med ICSI, er 8 + 6 og vurderer abort.

[Kristineee]

Skriver ikke dette for å provosere, men slik er det altså.

 

Jeg er 40 år og er 41 år og 4 måneder i mars da jeg har termin. Jeg har et barn på snart tre år.

 

Mannen min har vært utro en gang tidligere, da prinsen vår var fra seks måneder, men jeg har tilgitt dette (men ikke glemt). Mens jeg satte sprøyter og satte inn egg, var han ute og flirtet igjen. Han knyttet kontakt med en dame og jeg fant ut av det ved å ta mobilen hans da den ringte. Det viste seg at de aldri har vært alene, men at hun ikke skulle ringe ham på den mobilen og at han skulle ringe henne visse dager etter kl 19 for da var ikke hennes ektemann inne. Dette oppdaget jeg den dagen jeg fikk bekreftet graviditet. Jeg ble rasende og ba han om å ringe henne med høytaleren på. Det ville han ikke. Jeg dro da hjem til henne og da hun ikke var hjemme snakket jeg med hennes ektemann. Da jeg kom hjem hadde mannen min fått greie på hva jeg hadde gjort, og truet med å få noen til å banke meg og drepe meg, samt gi meg abortpille i maten. Han hylte og skrek ut av vinduet og en snekker som var til stede her, dro hjem. Vet ikke nå om jeg er deprimert eller ei, men er absolutt helt tom og det kjennes som om mine følelser for han nå er helt døde. Jeg har en veldig slitsom jobb og også på grunn av alderen kjenner jeg meg nok mer sliten enn jeg kanskje ellers ville gjort med et barn og en graviditet. Vet med meg selv at jeg ikke orker to små barn alene.

 

Skal jeg få dette barnet og bli hos mannen min (som prøver å ta seg sammen, men som hele tiden røper sin store egoisme) på tross av at jeg nå for tiden avskyr han, eller skal jeg ta abort og heller ha overskudd og energi til å pleie prinsen jeg allerede har.

 

Jeg var nesten 38 da jeg fikk sønnen vår og han vil jo ikke være særlig gammel den dagen mannen min og jeg dør. Er det viktig at han har søsken? Selv har jeg søsken, men har aldri kontakt. Er så usikker på hvilke hensyn jeg skal ta......

 

Huff, dette ble langt og deprimerende. Kanskje blir noen provosert at jeg vurderer abort når jeg vet hvor vanskelig det er i en prøveperiode. Jeg har selv vært der og ville gjort alt for å bli gravid. Nå er det det eneste jeg ønsker å ta det bort.....

 

 

[Mirakel <3]

Hei!

huff du har kommet i en forferdelig situasjon. Vanskelig å gi noen råd men jeg tror du vil angre hvis du tar abort.

Mannen din derimot er ikke noe å samle på...

 

Du bør komme deg bort ifra ham og konsentrere deg om den du har og den du har i magen.

Du har sikkert noen i familien eller venner som du kan støtte deg til og som kan hjelpe deg i denne tøffe tiden...

 

Føler med deg og masse lykke til !

 

klem

 

Føler med deg

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Kvitt deg med problemet-ikke med barnet.

Sønnen du allerede har,og du som mamma vil få stor glede av babyen som kommer.Viktig å rette den negative energien den veien den bør være rettet nå...mot mannen som oppfører seg som en IDIOT.

Skjønner selvfølgelig at du har det tungt og vanskelig,men håper at du med tiden til hjelp kommer på gode tanker og klarer å se hva som er både rett og riktig for deg videre.

Mine beste ønsker for deg ,sønnen din og den lille i magen.

 

 

 

Klem fra

 

[Des09-baby]

Jeg har ei venninne som for noen år siden var i eksakt samme situasjon. Hun hadde ei jente på 3 år (IVF) og de prøvde igjen og ble gravide med ICSI. Kun noen dager før hun fikk bekreftet denne graviditeten oppdaget hun at mannen (igjen) var utro.

 

Hun falt inn i en dyp depresjon, men heldivis hadde hun og har hun alltid hatt familie og venner rundt seg som har backet henne opp. Hun overveide også å ta bort barnet, men etter noen dager i tenkeboksen og han på avstand tok hun beslutningen om at barnet skulle hun ha. Det har nok til tider vært slitsomt og ensomt for henne, men som hun sier; barnet er ikke skyld i at dette skjedde og det var jo så etterlengtet og ønsket.

 

Nå er barnet straks andreklassing. Hun har vært alenemor med sine to barn inntil for et halvår siden, da møtte hun en ny mann.

 

Jeg skriver ikke dette for at DU skal gjøre det samme, men for at du skal se at du ikke er alene som har vært i samme situasjon.

 

Ønsker deg lykke til uansett hva du velger.

[rhea silvia]

Kjære deg.

 

Ikke rart at du har det vanskelig og er i tvil om hva du skal gjøre i den vonde situasjonen du er kommet i.

Husk at du er i en ekstra sårbar situasjon akkurat nå, sliten,uvel og med masse graviditetshormoner som løper løpsk. Alt virker uoverkommelig, drømmene er knust. Du har slitt og gjennomgått så mye for muligheten til å bli mamma på nytt. Barnet var i utgangspunktet så inderlig ønsket. Tror du ikke innerst inne at du fremdeles ønsker dette barnet like høyt, du ønsker bare ikke faren og det er jo helt forståelig! Jeg er helt sikker på at du vil klare fint å ta vare på dette barnet også når du får denne vanskelige perioden litt på avstand. Senere vil du kunne komme til å angre bittert dersom du avbryter svangerskapet. Det er ingen selvfølge at du blir gravid igjen dersom du skulle ønske det på et senere tidspunkt.

Det er mannen din du er sint på nå. Dette kan føre til negative følelser også ovenfor barnet i magen som jo er helt uskyldig i situasjonen som er oppstått. Som de andre som har svart deg ovenfor synes jeg du skal vurdere om dette virkelig er en mann du ønsker å leve videre med. Barnet ditt er jeg derimot helt overbevist om at kommer til å bli en stor glede både for deg og storebror!

 

Stor klem og varme tanker

[to snart tre]

Hei.

 

Det smerter meg å høre om situasjonen din. MIn beste venninne opplevde det samme for 2 år siden,selv om det ikke var IVF så var det et etterlengtet barn som de hadde planlagt og "jobbet" for å få over tid.

Hun opplevde at mannen var utro i det hun ble gravid, og slet med akkurat de samme tankene som du har (hadde en fra før).

Etter mange "for og imot tanker" nedskrevet på lister som hun satte opp, så fant hun ut at tross tunge stunder og mye ekstra jobb med en liten til så ville hun og barnet på 4 år få mye glede av en liten baby - tross slit om å være alene.

1 året var tøft og hun var mye alene. Men innrømte at det ikke var så tøft som hun opprinnelig trodde og at gleden over den lille var langt større en sliten med å oppdra de små alene.

Etter 1, 5 år så måtte hun helt tilfeldig en ny mann,som hadde et barn fra før. Sammen delte de tunge stunder og hjalp hverandre med oppgaver i hverdagen, og som nyforelsket ble hverdagen "en dans på roser", slitet ble litt glemt og alt var plutselig så mye enklere. En tanke som hadde vært helt fjern tidligere når alt var veldig sårt.

 

Uansett så fortalte en klok venn meg en gang at "den eneste garanti du har her i livet er at du garantert skal leve med en person hele livet, og det er deg selv". Du er den eneste som kan iverksette egen lykke, og er du lykkelig er barna dine lykkelig sies det.

 

Dagens lille huskelapp: viktig å ikke undervurdere hva fremtiden kan bringe:)

 

Lykke til, jeg håper du finner ut av det:)

[LykkeligSomMamma]

Dette er trist lesning. Ingen kan bestemme hva som er rett for deg, men for meg ville kanskje noe liknende vært rett:

1. Dropp mannen og anmeld ham om han truer deg på nytt

2. Behold barnet, det er ditt barn og din sønns søster eller bror

3. Bygg et liv for dere tre

 

mannen har sikkert gode sider og egenskaper som gjorde at du falt for ham, men min erfaring er at folk ikke endrer seg bare fordi de rundt ber om det, de må ville det selv. Og ut fra det du beskriver er det lite som tyder på at han er der. Mao, vurder og handle ut fra det du får nå, ikke hva du håper kommer senere. Tror det ville være lett å angre på abort. Men, kun du vet hva som er rett. All lykke til!

[Søskenhåp adopterer]

For en grusom situasjn å havne i. Synes virkelig virkelig synd på deg nå. Møkkamann!! Uansett må du ta et valg og det valget du tar nå er vel endelig med tanke på barn. Det er høyst sannsynlig din siste sjanse til å bli gravid alderen tatt i betraktning, hvor lang tid det evt. vil ta å treffe en ny mann osv. Så du må tenke på om du vil være tobarnsmamma eller ei i livet ditt. Jeg tror du senere vil angre veldig hvis du nå tar abort. Prøv i alle fall å se litt framover i tid. Du må jo også ta en vurdering på om du makter to barn alene, men husk det blir en endelig beslutning uansett. Håper du finner ut av det, og håper du kvitter deg med mannen....

[Rose69]

Kjære Kristineee

 

For en trist situasjon du er i.Du skulle egentlig være lykkelig gravid nå! Nei,ikke lett å gi råd.Men jeg synes jentene her har sagt mye klokt, og flere med erfaringer av lignende episoder.

Og som du skriver; det kan være siste gang du er gravid.Hvem vet?Det er jo flott at du har blitt gravid - tross situasjonen.

 

Jeg tror søsken er viktig, og din alder har ikke noe å si i denne sammenhengen.Søsken har så stor glede av hverandre.

Og du kommer til å bli en moden og flott 2-barnsmor!Uansett valget du gjør.

 

Ønsker deg masse lykke til, håper å høre fra deg.Vi tenker masse på deg her inne -

 

********************

 

 

 

 

 

"Tenk om et tre veltet og vi var rett under det?" sa Nasse Nøff.

"Tenk om det ikke veltet," sa Brumm, da han hadde tenkt seg om en stund.

 

 

[*Babyønske*]

Heisann )

 

Uff kjenner jeg blir trist av å lese om situasjonen din... Det kan ikke være lett også i en sånn sårbar periode...

 

Jeg mener du må ta det valget du selv føler er riktig.. Ingen lett avgjørelse...

 

Masse lykke til..

 

Trøste klem fra meg

[Nurket1 - prøver 2010]

Støtter alt som er skrevet over her...

 

Behold for all del barnet!!! Du kan komme til å angre bittert på beslutningen om å fjerne det...i din alder er det ikke enkelt å knipse og bli gravid igjen...

 

Mannen...vel...han høres ut som du burde fjerne...

 

Du kan altids møte en ny mann...men innen da er det ikke sikkert du kan bli gravid igjen.

 

Stor klem til deg! Dette høres umennesklig ut...sørg for full rett til barna!

 

 

 

 

[Lie79*har blitt mamma*]

Trist å høre historien din... Skjønner godt at du har det tungt nå og at du har et vanskelig valg foran deg. Bare du som vet hva som er riktig valg å ta, bare pass på at du gjør det som føles riktig for deg og som er et valg du kan leve med! Kanskje du burde snakke med noen profesjonelle om dette før du tar et endelig valg? Hva med å kontakte Amathea? Ingen erfaring med de selv, men kan jo være verdt et forsøk ihvertfall:o)

[4 barns mor :)]

Hei,

 

De som har svart her før meg er noen kloke damer og sier mange fornuftige ting, så jeg henger meg på det de har sagt.

Det jeg vil si til deg er;

Du sier du er sliten og tom akkurat nå, og det skjønner jeg, men har du tenkt på at mest sannsynlig så er det mannen din som tar mesteparten av energien din...?

Du bruker veldig mye energi på alle tankene, samtalene, detektivarbeidet osv. Om du blir kvitt dette så sitter du "bare" igjen med det normale stresset vi alle har; altså barn(a), jobb, hus, hjem osv.

Og tro meg når jeg sier at det er lettere enn det du har nå, jeg har selv vært der og satt med 2 barn + eks'n sin annahver ons-man (han var jo en del av oss og når faren ikke gadd ta ansvar etter at jeg kasta han ut, så ble det sånn).

Det tok ikke lange tiden etter at jeg ble alene med barna til energien var tilbake og jeg var meg selv igjen. Selvfølgelig er det tøft å være alene med små barn, men det var værre å bli i et forhold hvor jeg ikke kom noen vei. Barna blomstret sammen med meg også.

Nå, 4 år etter, har jeg truffet verdens beste mann og vi er i gang med ivf karusellen. Mine barn forguder han og han forguder dem, barna har litt kontakt med faren men ikke noe fast opplegg. Barnet til min eks er hos oss innimellom enda og det fungerer bra.

Altså for min del så hadde valget vært enkelt, jeg hadde gjort nøyaktig det samme en gang til..

Håper du tar et valg med tanke på deg selv, barnet ditt og lille spiren som du klarer å leve med resten av livet uten å angre.

Jeg ønsker deg all mulig lykke!

 

Stor klem til deg

[Kristineee]

Tusen takk de flotte innleggene deres. Jeg er fortsatt veldig i stuss om hva jeg skal gjøre, men er livredd for å gjøre noe jeg andrer på. Tror nok som det også blir sagt her, er at det er mannen min som suger engergien ut av meg. Hadde tenkt å ta beslutning i dag, men greier fortsatt ikke. Hadde også tenkt å ringe for time i dag for abort, men noe holder meg tilbake. Dette er jo et barn jeg har ønsket helt siden jeg var gravid med toåringen. Problemet er at jeg ikke har avlastning i familien. Vet også at jeg nok er veldig sliten på grunn av hormoner og konstant kvalme. Må nok tenke litt til. Likevel, tror mer og mer at jeg beholder.

[Lillevenn33]

Jeg skjønner at du føler at alt er håpeløs. Men ville minne deg på at i starten av svangerskapet er man jo ufatelig utslitt, du VIL få mer enegri enn du har nå, både senere i svangerskapet og etter fødselen. Selvfølgelig blir det slitsomt, men husk at du alltid kan få hjelp andre steder enn familien, f.eks. via barnevernet, om det blir helt krise. Og du spør hvor viktig søsken er, jeg vil bare si at søsken er kjempeviktig, de har man hele livet. Jeg kjenner noen som er enebarn (hun er 50) og sliter skikkelig med å ta seg av sine syke foreldre. Hun sier at hun så inderlig ønsker at hun hadde hatt søsken. Og noen år etter fødselen blir det lettere for deg, fordi da kan de leke med hverandre. Ønsker deg lykke til med avgjørelsen, det er ikke lett å være i denne situasjonen. Jeg håper du gjør alt du kan for å beholde barnet, fordi jeg tror i mitt hjerte at du vil angre hvis du tar abort. Og det bærer du med deg hele livet. Dette barnet vil du elske like høyt som det barnet du har fra før, og vil ikke kunne forestille livet hun han/henne. Sender deg mange klemmer!!

[Sommerfugl82]

Heisann:)

 

Det er leit å høre om situasjonen din, og jeg føler skikkelig med deg. Jeg ville tatt med meg prinsen og spiren og startet en helt ny hverdag, hvor du slipper å bruke tid på negative tanker og utro ektefeller / samboere.... Det finnes flere støtteordninger idag, hvor man kan få hjelp til barnevakt og andre ting. Samtidig er det godt å tenke på at sønnen din idag, ikke blir alene, men at de blir to som har hverandre i fremtiden, og søskenbånd er veldig ofte sterke.

Mannen ville jeg kvittet meg med med en gang, og ikke latt meg leke med mer. - Flott forresten at du gikk direkte til mannen hennes. Jeg anbefaler deg å samle opp all den styrke å energi du klarer, så tror jeg dette vil utvikle seg veldig positivt når forholdet legges lengre bak, of du får avstand. Kroppen jobber for deg og spiren, så ikke la den dumme oppførselen hans ødelegge for deg. - Du trenger ikke han:)

 

Dessuten øker både positiv energi og velvære når man har det bra:)

 

Lykke, lykke til:) - Det kommer til å gå kjempefint:)

[Astra71 - tvillingmor]

Hei Kristine!

 

Først må jeg bare få si at jeg føler veldig med deg! Det må være en forferdelig vanskelig situasjon å være i. Jeg er klar over at det ikke nødvendigvis er hensiktsmessig å forsøke å gi deg råd i denne situasjonen (jeg har heller ingen personlig erfaring med akkurat dette), du må vel egentlig følge din egen overbevisning dersom du skal leve godt med deg selv etterpå. Men det er rart med det, noen ganger er det vanskelig å la være å komme med sine synspunkter likevel.. Jeg drister meg derfor til å si at jeg helhjertet støtter det som sies over her. Din mann har sikkert gode egenskaper - det har jo alle mennesker - men det virker for meg som han har et litt spesielt syn på hva som er akseptabel oppførsel. Han har gått over en terskel og utvidet grensene for hva som er akseptabelt, og det blir vanskelig å reversere utviklingen. Det er lett for oss utenforstående å si at du må kvitte deg med ham siden vi ikke kjenner hans positive egenskaper. Men noen ganger er det også lettere for utenforstående å se ting klart, nettopp fordi man ikke har muligheten til å se seg blind på en persons gode kvaliteter. Av respekt for deg selv og barnet/barna kan det derfor være lurt å tenke på om du ønsker å ha en slik tilværelse framover.

 

Når det gjelder barnet, så er ulempen her at du må ta en beslutning veldig raskt. Jeg er også litt usikker på om du i det hele tatt rekker å ta abort? Det må jo søkes først, og det tar vel gjerne litt tid før søknad er innvilget og man har fått tildelt time? I tillegg er jeg - som de andre her - redd for at du da kan komme til å ta en forhastet beslutning, og at den sinnstilstanden du er i akkurat nå vil være utslagsgivende. Husk at du er nede i en bølgedal nå hvor alt ser mørkt ut, mens du om ganske kort tid vil komme deg ut av gjørma og se alt på en annen måte. Det som gjelder for deg nå, er å forsøke å tenke deg hvordan du vil se på situasjonen når du har kommet deg ovenpå igjen og ting ser lysere ut, og ta valget ditt ut fra dette. Det er viktig at du ikke tar denne viktige beslutningen på et grunnlag som ikke vil være gyldig om kort tid. Kanskje er det lurt å søke hjelp, slik det også nevnes over her, for å få hjelp til å sortere følelsene, slik at dine veivalg kan bli riktigst mulig i et større perspektiv.

 

Jeg ønsker deg alt godt, Kristine!

 

Klem fra meg

[Tidligere Optimist..]

Syns dette var grusomt å lese ja..føler med deg, men du kan da ikke ta abort pga en sånn mann?!

Jeg er sikker på at du greier å ta vare på 2 barn alene.

 

Du skal være såå lykkelig for at du har et barn og et i magen at en sånn tankegang skulle du ikke hatt..

Tenk på alle de som ønsker seg barn over alt på jord også skal du ta bort ett pga en mann??!!

 

Nei, dette greier du alene.

[AO3]

Huff, for en situasjon du er i! Stakkars deg!

 

Jeg tror du vil angre bittert hvis du tar abort. Det er ikke barnet som er problemet - det er mannen din. Kvitt deg med ham, du KAN klare deg som alenemamma til to. Helt sikkert. Dette klarer du! Det vil nok bli tøft til tider, men hva kan være verre enn å dele livet med en mann du avskyr?

[AO3]

Ojsann, jeg blingset på hvilken nettleser jeg hadde oppe, jeg trodde jeg var på Anonymforumet da jeg svarte. Jeg hører jo ikke til her inne. Likevel, svaret mitt er det samme, uansett forum!

[joly74]

Føler virkelig med deg, vet akkurat hva du går gjennom...

 

Jeg oppdaget nå i mars at min samboer hadde hatt ett forhold til ei jente i ca 1 år. Vi har vært sammen i 5 år og forsøkt å bli gravide på den "naturlige" måten.Jeg hadde nettopp begynt med spray i påvente av IVF. Jeg fikk utsatt hele prosessen 1 mnd, slik at jeg fikk tenkt meg skikkelig om.

Noen vil kanskje oppfatte meg som kynisk, men jeg tenkte at FAEN heller, min mulighet for å få ett barn skal han hverfall ikke få ta fra meg. Syntes han hadde ødelagt nok som det var... Han var villig med på hele prosessen i håp om at jeg skulle klare å tilgi han.

Uansett hva som skjer mellom meg og han vet jeg at den dagen jeg sitter med det lille nurket foran meg, vet jeg at det er verd det...

 

Ikke la en drittsekk som han ødelegge for det ønsket du har hatt om ett barn til...

 

Lykke til med avgjørelsen, skjønner godt at det er vanskelig. Du har mange av oss her inne som tanker på deg. ..

 

Stor klem