Helt fornuftig eller helt utforsvarlig (forholdsvis langt)

[Anonym bruker]

Håper på noen fornuftige innspill her, å legge dette ut på anonymforum tror jeg er bortkastet energi, slik jeg ser en del svarer der.....

 

Vi har på mange måter tatt en «foreløpig» avgjørelse i denne saken, det har vi vært fint nødt til. Men jeg vil gjerne ha innspill fra dere, det kan endelig være sider vi har oversett, og vi vil gjerne ha flest mulige øyne på saken. Enhver «foreløpig» avgjørelse kan endres inntil det blir en «endelig» avgjørelse. Den trenger vi ikke ta før om 15-20 dager.

 

Utgangspunktet er følgende: Vi er to voksne på rundt 40 år og to gutter på 12 og knapt 8 år på det tidspunktet dette gjelder. Ektefellen og jeg driver egen bedrift sammen, med litt leid hjelp i perioder, så mye vi kan få tak i. Men siden det stilles helt spesifikke krav til kvalifikasjoner, og siden vi bor litt landlig til, er det ikke alltid lett å skaffe så mye ekstrahjelp vi ideelt sett kan ønske. Derfor blir det et par hundre timer overtid på oss hvert år. Og da er vi strenge i valg av våre kunder.

 

Nå er vil tilbudt et langvarig (3 år, kanskje mer), faglig svært interessant og høyst lønnsomt oppdrag fra nyttår av,. Oppdraget er såpass stort, mellom 1250 og 1500 t/år, at det da vil være nødvendig å ansette en person på heltid, noe vi antar vil være klart lettere å få til enn å skaffe kompetent deltidshjelp når vi har behov for dette. Skal vi selv vurdere oss som helt kompetent for dette må vi imidlertid ha en viss oppdatering innen helt spesifikke faglige områder. Vi har i alle år vi har drevet for oss selv sørget for årlig oppdatering innen faget vårt ved deltagelse på «bransjens dag» i nærmeste litt større by, noe som gir en helt fin generell faglig oppdatering, og som betyr et fravær fra kl 0630 om morgenen til kl 1930-2000 om kvelden. Men for å få den helt spesifikke oppdateringen vi nå mener vi bør ha, må vi delta på «bransjens fagforum» i Oslo, både i høst og kommende vår/forsommer, utvalget innen «faglige oppdateringsemner» er, naturlig nok, langt større der enn ved de lokale «dagene». Noe som betyr to fulle og meget intense (fra kl 0730 til kl 2100-2130) kursdager hver gang. Å delta her kan også være verdifullt mht arbeidet med å skaffe så godt kvalifisert hjelp som mulig fra nyttår, det er jo her nye kontakter innen fagområdet knyttes....

 

Nå bor vi som sagt ganske landlig, og det er et stykke for oss å reise til Oslo, slik at reelt fravær fra hjemmet vil bli fra ca kl 2000 onsdag kveld til ca kl 1200 lørdag middag. Tordagen og fredagen er skoledager for guttene, i alle fall i høst, nøyaktige datoer for våren er ennå ikke klare, men høyst sannsynlig er det ordinære skoledager også da. Å la disse være hos besteforeldrene er derfor lite aktuelt, både pga dette, pga at mine foreldre er i Spania på det aktuelle tidspunktet i høst (noe som er dem vel unt, de er forlengst pensjonister, men fremdeles i fullt arbeid og kan ikke ta fri når de måtte ønske), og helsetilstanden hos svigermor er ikke den beste, hun har svært vondt for å gå, men venter på operasjon i desember. Svigerforeldrene bor også flere timers kjøring borte. Å ta barna med til Oslo vurderer vi også som lite aktuelt. Økonomisk er det absolutt ikke noe til hinder for det, men for det første er det som nevnt skoledager, for det andre har vi ingen tid for barna i Oslo, og de er selv HELT ukjente her. Og for det tredje er det hotellet vi hadde tenkt å benytte ikke akkurat det best egnede da, det ligger svært praktisk og sentralt med tanke på fagarrangementet, men ikke akkurat i det strøket vi helst vil barna skal ferdes i. Ikke er det særlig egnet mht til ekstrasenger her heller, rommene er små, så barna må i tilfelle ha eget rom. Og NSBs sovekupe to netter er heller ikke det vi mener er maksimalt ideell reisemåte for barn, selv om det er mest effektive reisemåte i vårt tilfelle. Men naturligvis kan vi velge både annen reisemåte og annet hotell. Vi er også ekstra betenkt når det gjelder skolefravær i denne anledningen fordi guttene skal ha 2 ½ dag fravær fra skolen 3 eller 4 uker senere.

 

Kort sagt: Vi ser for oss at guttene burde kunne klare seg selv hjemme mens vi er borte. Selv mener vi dette er fullt ut forsvarlig, kanskje til og med sunt og noe de kan vokse på. Guttene vil, slik vi ser det, ikke ha noen som helst problemer med dette, å lage seg middag er f eks noe begge guttene kan helt utmerket, å holde det OK rent og ryddig rundt seg likeså. Så vi frykter igrunnen ikke å komme hjem til noen «slagmark». Guttene er også for det aller meste hverandres beste venner og lekekamerater, men selvsagt KAN de bli uvenner. Erfaringen viser imidlertid at da reagerer de ved å ignorere hverandre og etter beste evne overse den annens eksistens. Og vi har en nabo (pensjonist) vi har svært god kontakt med og som kan trø til om det blir HELT krise.

 

Vi har så vidt nevnt saken som noe vi «kanskje tenker på» for guttene, hver for seg, og begge virket positive til tanken. Hos andre hvor vi har nevnt forholdet, har vi imidlertid møtt alle holdninger fra «så flott» via «at dere tør» til «dette er helt, helt uforsvarlig!». Så nå er våre spørsmål: ER dette en fornuftig tanke, eller er det helt, helt uforsvarlig slik vi tenker, og i så fall hvorfor? Om det siste er tilfellet, hva bør vi i så fall gjøre i situasjonen? Om det første er tilfellet, er det i tilfelle noe spesielt vi bør forberede/legge til rette, og i tilfelle hva?

 

Svarene jeg måtte få kan være nyttige å ta med seg for videre refleksjon. Det får vi god tid til, vi drar på hytta i morgen formiddag/middag og blir borte i minst 10 dager. HELT uforstyrret.

[Sara Rompompei]

Så lenge du VET at disse guttene dine vil klare seg fint så ser jeg ingen grunn til at de ikke kan være hjemme alene disse dagene.

Du har jo i tillegg en nabo som kan sjekke forholdene dann og vann.

 

Dere kan jo også teste ut ved å la de være hjemme en dag innimellom for å se hvordan de takler det.

 

Overnatte hos venner kan jo være ett alternativ hvis det ikke skulle funke med alene-tiden.

 

Ting som kan legges tilrette er jo slike dagligdagse ting...

Mat, klesskift, vekking osv.

Du kan jo faktisk lage ferdig alt t.o.m matpakke og fryse ned om du skulle være engstelig for at de ikke fikset den biten.

 

Men husk at DU kjenner dine unger best.

Tror du at de klarer det så er det ikke noe problem.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke gjort det uten at de hadde en voksen i huset. 12 og 8 år er altfor små til å tenke rasjonelt hvis det oppstår noe.

 

Hvis du er overbevist om at de vil kunne legge seg til forsvarlig tid, trygge, glade og fornøyde uten redsel, så gjør du det. Hvis du har et snev av tvil i kroppen din, noe du tydeligvis har siden du spør her, så ville jeg anbefalt at du lot det være.

 

Kanskje har dere en ansvarlig bekjent som er på ca gymnasnivå som kan være hos dem mens dere er borte? Da har de i alle fall noen som er i huset med dem, som kan hjelpe med lekser og sørge for at de får i seg ok mat. Bare det å vite at noen er i huset med dem mens dere er borte må vel være det aller beste?

 

Jeg hadde aldri latt mine barn være hjemme alene over flere netter i den alderen. Ikke fordi jeg ikke tror at de ikke ville greid det, men fordi jeg tror at de innerst inne ikke ville følt seg trygge nok, selv om de behersker det.

 

 

[lillesøster skal bli storesøster]

Som hun over her sier, du kjenner dine barn best, jeg vet forøvrig at jeg ville ikke levnet min 9 åring alene hjemme, ikke 1 natt engang.

Men om du tror det går greit,og du har denne naboen som kan se etter barna,kanskje både sjekke at de kommer seg inn og i seng til fastsatt tid, og at de klarer å lage seg mat uten å svi ned hele huset... Min sønn får ikke engang lov å steke seg grandiosa eller egg når han er alene hjemme. Men det er jo stor forskjell på en 9 åring, og en 12 åring.

[Anonym bruker]

Takk for innspillet!

 

Jeg vil ikke beskrive det jeg har som tvil mht om de vil klare det, men heller som "alt vi har tenkt på tilsier at dette går helt fint, men er det noe vi IKKE har tenkt på som vi burde ha tenkt på i en sak som dette". For det er lett å bli hjemmeblind og bare se på det som er OK. Og så glemmer man ting som er "helt klart" for alle andre. Og en selv også - etterpå. Det var derfor jeg ønsket så mange øyne som mulig på dette.

 

Barna har en tremenning, en gutt på 16 som skal begynne på vgs, og vi har vært inne på tanken om å be ham om hjelp, ut fra tanken du også nevner om "noen i huset". Men for det ene vil det bety en ganske lang reise for ham når han skal på skolen (minst 2 timer hver vei), for det andre er jeg redd for at vi da har en 12- og en 8-åring som vekker en 16-åring, ikke motsatt. Og for det tredje er jeg mer redd for en litt urolig fredagskveld da, med en 16-åring som lærer en 8-åring og en 12-åring "hvordan man gjør" når man er alene hjemme. For 8-åringen slukner senest kl 2030 og 12-åringen senest kl 2130, sannsynligvis før, 16-åringen kan saktens finne på å være fordypet i en PC til over midnatt om han får anledningen. Dessuten stiller jeg spørsmålet om guttene da vil oppleve det å ha "barnevakt" som noe negativt som etterpå vil få dem til oppføre seg mindre ansvarlig enn før, ut fra holdningen at "mor og far stoler jo ikke på oss likevel". Uttrykte de bekymring for å være alene ville saken blitt annerledes.

 

Lekser er jeg trygg for. Leksene guttene har fått t o m onsdag vil de jo være ferdig med, leksene de får på torsdag vil de nok klare fint (guttene klarer seg fint på skolen og får svært gode skussmål av lærererne) selv om de sikkert vil føle det litt utrygt ikke å ha blitt "hørt" og hatt noen til å sjekke om det er "godt nok" om dette var lekser til fredag. Men sikkert en ide å nevne for lærerne at guttene er hjemme alene.....

 

HI

[Anonym bruker]

Takk for innspillet!

 

Ja, om vi ønsket det, kunne vi sikkert fått naboen til å overnatte også, han er pensjonist og alene. Men vi ønsker ikke å misbruke et godt naboforhold. Dessuten har nok naboen det helt klart best hjemme, for der kan han kose seg med snadda si akkurat som han vil. Blir ikke helt det samme å være barnevakt og gå ut på en kald terrasse for å røyke litt i all hast. Ikke er han glad i trapper heller, og guttenes rom er på loftet....

 

Guttene har overnattet alene hjemme en gang tidligere, da var de 6 og 10 år. Ikke fordi vi ønsket det, men fordi vi var ute for kvelden og pga brå og ganske alvorlig sjukdom i hjemmet måtte overnatte der vi var for å bistå, slik at en treåring ikke behøvde være alene hjemme mens mor og far var på legevakta med spedbarnet..... Så da var det lite annet å gjøre enn å ringe hjem og be guttene være ansvarlige, passe på seg selv, gå og legge seg og vente til vi kom eller de hørte mer fra oss. Heldigvis gikk ting fint over og vi var hjemme i 9-tida neste morgen. Overnattingen hadde gått helt fint og ingen av dem uttrykte annen bekymring enn for spedbarnet.....

 

I tillegg har guttene i sommer hatt to "skogsturer" hvor de har overnattet ei natt i telt alene, etter spørsmål fra eldste. Nå tror jeg ikke de har vært så langt inn i heia, 15 minutter å gå fra oss og du er "langt" fra folk. Men vi så dem ikke hjemme før utpå formiddagen neste dag, så de kan jo ikke akkurat ha fått noen skrekk i seg for å være alene. Da ville vel ikke en tur fristet til en ny etter 14 dager?

 

Verken vekking eller matstell ser jeg på som noe å bekymre seg for. Hvem som er oppe først av oss eller dem varierer litt fra dag til dag, men tallet på de gangene guttene har blitt vekket i løpet av livet kan vi sikkert skrive med ett siffer. Begge er oppe av seg selv før kl 0600, og stiller uten mas til frokost kl 0630, Da skulle det ikke bli noe problem å være på skolen til kl 0815. Når de vanligvis er der mellom 0730 og 0745. For gå/sykle til skolen har de gjort hele livet, de har ca 1,5 km langs helt trygg vei.

 

På kjøkkenet klarer de seg begge utmerket, så lenge de bare får velge middagsmenyen selv. Yngste har i blant problemer med å skjære opp brød slik at andre enn han selv og en politiker med svær flabb vil trives med å gape over brødet, men det er jo til å leve med, han spiser gjerne brødet selv. Middag kan begge lage seg selv. 12-åringen har f eks ingen problemer med å lage kjøttkaker/saus/erterstuing om bare kjøttdeigen ligger i kjøleskapet og han husker å få lagt ertene i bløt (det siste kan jo mor gjøre før avreise). Ikke å steke litt fiskefilet heller, selv om den kanskje blir vel mye stekt før han er fornøyd (må han derimot rense den selv, kan svinnet bli litt større enn jeg setter pris på...) Eller å "plukke til" en salat og lage en skvett dressing heller (litt raust kan kanskje målet bli, men....), slik at skolematen er sikret. Og oppvaskemaskinen vet begge hvordan fungerer, og at den startes hver kveld. Med såpe i kammeret og innholdet i maskinen, ikke på spisestuebordet

 

Ikke er jeg redd for at de skal gro ned i møkk heller. 12-åringen har faktisk i snart et år hatt ansvaret for vask av "bad/soveromsgang/trapp ned" i et år, og klarer det helt fint. Og begge guttene vasker eget rom (8-åringen må ha litt hjelp med vask/speil og bruk av langkosten under senga). Så da antar jeg de klarer å holde kjøkken og spisestue noenlunde rent. Dessuten skal de jo ikke være alene ei uke.

 

Klesskift er derimot et poeng og en fornuftig påminnelse. 12-årigen klarer dette fint, men det kan nok være svært så fornuftig å minne ham en ekstra omgang om å ha et kritisk øye på lillebror. Han er nøye nok på "skoleklærne", men hjemme kan han gå i klær til de står selv om han får lov. For han er jo, i egne øyne, ikke "skitten" før en voksen lurer på om enkleste løsning er å sende ham og klærne på vask sammen i maskinen

[Anonym bruker]

Innlegget 15:43 var fra HI.

[Sara Rompompei]

Men da skjønner jeg egentlig ikke at det skulle være noe å lure på

 

Ungene dine virker som noen fornuftige og pliktoppfyllende barn.

Tror ikke de skal ha noe som helst problemer med å være hjemme alene de få dagene det er snakk om.

 

Og for å være på den helt sikre siden kan jo en belønning i etterkant være ett bra lokkemiddel for å unngå krangling, tull og tøys.

Mine unger er veldig gode på å angi den andre om det skulle være til fordel for dem selv hehe.

 

Og om de så skulle møte på skolen i møkkete klær disse 2 skoledagene.... hva gjør vel det?

Det viktigste er jo at de er fornøyde og har det bra, ikke hvor rene og pene de er.

[tresøtesmå-torødogenblå]

Det går helt sikkert bra så lenge det ikke skjer noe uforutsett. Men hva om en av dem faller og slår seg skikkelig? Blir syk? De glemmer å slå av platen og huset tar fyr? De skjærer seg når de lager mat?

 

Jeg har ikke så store barn, men min eldste er snart åtte. Aldri om jeg ville latt ham sove hjemme uten noen voksne i huset. Men det er kanskje annerledes om man har eldre søsken.

 

Og angående den gangen de "måtte" overnatte alene, hadde det vært oss ville de for det første ikke vært alene i utgangspunktet, for det andre ville en av oss dratt hjem og den andre blitt igjen. Verre er det ikke.

 

Jeg synes det høres fryktelig uansvarlig ut. Og OM det skulle skje noe, hvilket det sikkert ikke gjør, hva vil du føle da? Og hvordan vil barnevern / politi reagere på at to såpass små barn er hjemme alene?

 

Den på 12 kan selvsagt forventes å kunne ta vare på seg selv, men ikke å ta vare på sin lillebror i tillegg.

 

Selvssagt er ikke dette noe problem hvis det ikke skjer noe uforutsett. Men igjen: I løpet av nesten 3 døgn kan litt av hvert skje. Selv om det som regel går bra. Det går som regel bra å kjøre bil uten sikkerhetsbelte også. Så lenge det ikke skjer noe.

[Anonym bruker]

Tall også for ditt innspill, tosøtesmå!

 

Det er noen av disse tankene vi også har hørt tidligere fra dem som mener at et slikt valg er "helt, helt uansvarlig". Det var derfor jeg la ut spørsmålet her.

 

Men først: Ja, guttene MÅTTE overnatte alene. De var faktisk ikke alene i utgangspunktet, vi hadde ei (ung) barnejente som etter avtale hadde tilsyn med dem til kl 2000 (vi ville gjerne hatt henne litt lengre, men det var umulig og etter avtalen gikk hun kl 2000). Selv skulle vi etter planen være hjemme kl 2100. Og såpass tid alene vurderte vi faktisk som forsvarlig. Ikke ønskelig, men det er ikke alltid man får det som man helst ønsker. At tingenes tilstand kl 2015 tilsa at spedbarnet burde til legevakt snarest var ikke noe man kunne forutse, en time tidligere var barnet å definere som "litt uvel". Og med EN bil tilgjengelig (vår, dem vi gjestet hadde sin på verksted, skulle hente nesten morgen, det var faktisk derfor vi besøkte dem og ikke motsatt) og noe som heter "ferjer", som enkelte steder slutter å gå ganske tidlig på kvelden, var det ikke "bare" å dra hjem. Valget sto kort og godt mellom å dra hjem ("feil" vei i forhold til vakthavende lege) nå eller å vente en halvtime og ta ferja "rett vei" og så kjøre til vakthavende lege. Hvor kvelden gikk. For med EN lege på vakt kan selv et sykt spedbarn måtte vente, så behandling ble det i 11-tida, med nytt tilsyn i 0130-tida. Og når ferjesambandet igjen åpner i 0700-tida.....

 

Ikke ALLTID her i Norge at det ikke er verre enn kjøre hjem

 

"Og OM det skulle skje noe, hvilket det sikkert ikke gjør, hva vil du føle da" sier du. Akkurat samme spørsmålet stiller vi oss selv også. Men så kommer "motargumentet" opp hos meg: "Noe" kan skje alltid og overalt. En av guttene (begge for den del) KAN også bli nedkjørt på skoleveien. Eller gå seg vill inn i marka (selv om han bare er 15 minutter hjemmefra). Gå utfor en bryggekant og få panikk (da hjelper det ikke om han kan svømme). Være skikkelig uheldig med kniven få denne i kne (fulltreffer i "god" blodåre...) Osv osv. Men skal vi stenge guttene inne på tomta av den grunn (her KAN det også skje noe....)? Bebreide seg om noe (særlig alvorlig) skjer vil man gjøre uansett hva som skjer. Så vi ser det heller slik: Er dette en AKSEPTABEL risiko å ta, altså ansvarlig oppførsel, eller er risikoen UAKSEPTABEL, altså uansvarlig oppførsel?

Og det er altså dette jeg ber om at flest mulige øyne ser på.

 

At de ikke slukker platene er jeg ganske rolig for, såpass har jeg sett av begge på kjøkkenet. Her vil i tilfelle 12-åringen få et hovedansvar, noe jeg er ganske trygg på at han vil være i stand til å tackle. Dessuten gjelder prinsippet når barna er alene og rører komfyren at platene ikke bare skal av, stikkontakten til komfyren skal ut (den er lett tilgjengelig nederst i gryteskapet). Og opptrer barn HELT ubevisst, kan de også legge et håndkle på panelovnen og lage brann. Selv om voksne er hjemme. Men jeg opplever barna som ansvarlige når det gjelder strøm og varme. Selv om de selvsagt ikke kan sammenlignes med en voksen. På den annen side: Jeg har sett mye uansvarlig av voksne også. Gå fra lys, tørke klær på panelovnen, kaste varm aske i søppelsekken....

 

Kniv kan begge barna i utgangspunktet behandle, begge har hatt kniv i lommen fra de var 5-6 år (det HAR faktisk mannfolk og gutter flest her). Men selvsagt KAN uhell skje. Noe det også kan når vi er hjemme. Hvor mye mer har vi å stille opp med om de skader seg på kjøkkenkniven hjemme og må hente naboen enn om de skader seg på foldekniven på lekeplassen og må hente en voksen? Og det kan jo iblant tenkes at det ikke er voksne hjemme i nærmeste hus fra lekeplassen heller.

 

Ellers kan jeg si: Å latt 8-åringen være alene i et slikt tilfelle vi står overfor ville nok være mye, MYE mer betenkt på. Å latt 12-åringen være hjemme alene også, faktisk. For det å være sammen gir nettopp muligheten for at EN kan hente hjelp om den andre kommer til skade. Og vi har jo, som jeg har nevnt, en pensjonistnabo som stort sett er hjemme (unntatt i grålysingen, da er han som regel litt utpå med robåten og trekker et par garn en liten times tid, samt en times tid på ettermiddagen, da skal garna settes). Vi føler oss helt trygge på å at han ville opptre helt ansvarlig om noe alvorlig kom til og han ble varslet, han er ikke sykelig, men sprek for alderen, og med god dømmekraft. Men han kan ikke vokte hva som skjer, det kan han ikke. Ikke fra utsiden (store tomter, høye trær) og slett ikke innendørs.

 

Men en tanke gir du oss, tosøtesmå: Det ER kanskje en tanke å kjøre bortom lensmannskontoret i morgen på vei til hytta og høre hva lensmannen mener om saken. I tilfelle noe skulle skje. For jeg mener mandag formiddag er kontordag her....

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for innspill igjen, Lykkelig, og takk for høye tanker om barna!

 

Ja, vi opplever selv barna som fornuftige og pliktoppfyllende for alderen (og får tilbakemeldig fra skolen om det samme), men vi er selvsagt bevisste på at de er barn. Og IBLANT ser vi jo at en av dem angripes akutt, men ikke for sterkt av "sykdommen vimsius" . På den andre sida, hvem voksen kan ærlig si at han/hun ALDRI har hatt et slikt angrep.

 

At de møter på skolen i møkkete klær er jeg ikke særlig redd for, begge to vet godt hvilke krav vi setter til "skoleklær" og kler seg fornuftig her. At de senere på ettermiddagen f eks kan tenkes å ta et biblioteksbesøk hvor yngstemann er kledd adskillig bedre egnet for et besøk på maskinverkstedet i nabohuset (helst INNI maskinene) er en helt annen sak.... Men det GJØR jo, dypest sett, ingenting.

 

Tanken om en belønning i etterkant var ikke dum, den er notert. Men tror nok vi skal satse på en fellesbelønning for "godt utført arbeid" Som da ikke blir aktuell for den som svikter. For da slipper de å "angi" hverandre, det tror jeg ikke de ville og ikke synes vi særlig om slike holdninger heller, selv om det jo hadde vært til fordel for oss. Og det kan jo være en motivasjonsfaktor. Det burde jeg igrunnen husket, jeg som har organisasjonsteori i fagkretsen Godt med flere øyne som ser!

 

[Anonym bruker]

Innlegget 19:34 var fra HI

[Anonym bruker]

Innlegget 19:55 var fra HI

[Kulå]

Det virker som om du har tenkt på det meste, allikevel vil jeg si at dette er uansvarlig. De er bare barn, uansett hvordan man vrir og vrenger på det. De kan være så flinke og gode som bare det, men de er fortsatt bare barn. Men de er dine barn, og du bestemmer selvfølgelig, men jeg hadde aldri gjort det.

Beklager:

[Kokkeli nyter våren:)]

Jeg har nå lest gjennom alle innlegg. Er spennende å se hva vi forskjellige tenker ang dette tema. Det har tidligere vært oppe tema tidligere om når barna skal få lov/kan få lov å være hjemme alene, om ettermiddagene etter skolen, på kveldstid, eller bare når vi foreldre skal en liten tur ned på butikken. Noen av de argumentene vi har sett da er jo de samme som her. "hva om noe skjer"??? Og så er det jo vi som voksne som må ta ansvar. Og ikke putte dette ansvaret over på barna våre.

 

Og det vi har sett i innleggene tidligere er at det er stor forskjell på hvor i landet vi bor. Alt fra storby til liten by til bygd. Vi bor selv på ett lite og trygt sted. Klart vi lar barna våre gå alene rundt her i byen. Og til og fra skolen alene allerede fra første klasse. Være hjemme alene her vi bor i sentrum (ikke i midterste kjerne men like utenfor) fra gutten vår var 6 år.

 

Men fra det og til skrittet og la de være alene hjemme i tre netter syntes jeg er gansge langt. Som nevnt over her er de bare barn. Jeg hadde ikke villet gi mine barn ansvar for hverandre i så ung alder. For hva om noe alvorlig skulle inntreffe 8 åringen? 12 åringen din hadde kanskje måtte slite med psykiske problemer og skyldfølelse resten av sitt liv, for at han ikke hadde greid og passe på 8 åringen. Ett ansvar jeg mener han i utgangspunktet han ikke burde hatt over så lang tid. Min far sier ofte til meg, at man ikke kan gå alltid rundt og tenke "tenk hvis tenk hvis" for man kan jo nesten bli gal av mindre. Men noen forholdsregler bør man ta. Er man voksen og har barn har man ansvar for disse barna, og ikke gi ansvaret til det ene barnet bare fordi det er noen år eldre enn det andre.

 

Men som sagt det er dine barn, og du som kjenner dem best, og stedet dere bor best. Jeg syntes det var lurt av dere og stikke innom lensmanns kontoret. Han kjenner også sognet deres godt, og om det kan kalles forsvarlig og trygt og la dere reise fra barna deres alene hjemme på stedet dere bor.

 

Her bor vi så nær sentrum at fulle folk går forbi huset vårt hver fredag og lørdag. Jeg er derfor redd for at disse kunne skremt våre barn veldig hvis de var alene hjemme. De kan bråke gansge så godt. Så det er jo farer jeg hadde tatt med i en slik vurdering her. Det er også slike vurderinger jeg tar når jeg lar eldste mann på 6-7 år være alene hjemme om ettermiddagene. Da har han ikke lov til å låse opp døren uten og gå i vinduet og sjekke hvem som banker på først. Og han har ikke lov og si i tlf at han er alene hjemme hvis noen ringer. Dette til tross for at vi bor i en liten og trygg by. Det er tross alt kriminalitet her også.

 

Som sagt så er det du/dere som kjenner barna deres best. Og dere har jo en nabo. Jeg ville iallefall brukt han til alt han kunne gjøre.

 

Jeg tror mange av oss er så negative til dette fordi vi ikke ser våre barn eller noen vi kjenner på den alderen kunne vært alene hjemme i en så lang periode, ja ikke for en natt en gang. Og derfor har jeg, og kanskje andre også, vanskelig for å se at deres gutter er så mye mer modne enn alle andre, og mye mer klar for dette enn alle andre. Hvis du skjønner meg rett nå? Jeg kjenner mange barn i den alderen, og kan ikke se for meg noen kunne vært hjemme alene med sin lillebror på 8 år i en så lang periode...

 

Ja dette ble langt.. Summa summarum fra meg er at jeg hadde "tenk hvis'et" få bestemme, og ikke latt barna mine vært alene hjemme om det hadde vært meg. Barn kommer foran hva som helst slags jobb. Og hvis om så var så hadde jeg heller latt dem få ta fri 2-3 dager fra skolen for og plassert dem hos noen slektninger, hvis ingen kan komme og være med dem. Hvis de klarer seg så veldig bra på skolen som du sier, så kan de umulig gå glipp av så mye av 2-3 dager, selv om de skal ha det ved en senere anledning også. Her reiser maaange barn til syden og andre ferier og tar fri en uke om gangen på skolen, og det er ikke bare de barna som klarer seg bra som får fri..

 

Håper dere finner ut av det på en grei måte som er bra for dere alle 4. Så dere er trygge når dere reiser og barna deres trygge hjemme.

 

Når det gjelder skit og renholdning hadde jeg ikke bekymret meg noe for det annet enn kjøkkenet, der er det jo viktig at det blir holdt rent mtp maten. Ellers er det jo bare tre dager, trenger jo ikke vaske ned huset på de tre dagene. Ingen som tar skade heller av om de går i samme buksa på skolen i de tre dagene.

[metaMORfose]

Helt uforsvarlig å la en 12 åring og en 8 åring være alene hjemme i 3 netter, mener jeg. Signerer Kokkeli!

 

Hadde jeg oppdaget at et søskenpar var alene en natt og at ingen av foreldrene/ansvarlige voksne kom hjem i løpet av dagen etter, så hadde jeg kontaktet barnevernet/politi.

 

Du "forsvarer" deg så godt du kan og forteller om disse mirakelguttene, og jeg tviler ikke på at de er gode og flinke gutter, men det er det de er - gutter! Hva med trygghet, som noen nevnte over her, når de vet at dere er flere timer unna? Å reise "ut i heia" en natt er en annen ting, da vet de at dere er hjemme. Jeg hadde forresten aldri latt mine barn i den alderen dra og campe uten at jeg visste nøyaktig hvor de var!

 

Helt uforsvarlig å la dem være hjemme alene i 3 netter. Fullstendig uforsvarlig!

[Anonym bruker]

DA var saken drøftet med en betjent ved lensmannskontoret. For øvrig en betjent jeg har hatt litt helt kort med å gjøre i arbeidsssammenheng noen ganger tidligere, siden det er han som steller med (har hovedansvaret for, i alle fall) sivile saker lensmannskontoret har ansvaret for. Guttene har han også møtt på kontoret hos oss en gang for et lite års tid siden, en gang eldstemann hadde litt «resepsjonstjeneste» i en matpause.

 

Det ble en lang og nyttig samtale.....

 

Konklusjonen hans var klar: Et slikt fravær var i seg selv ikke på noen måte uforsvarlig, For noen barn kunne slikt bli en god opplevelse og en sunn og utviklende erfaring man kunne vokse på, for andre ville det være aldeles uforsvarlig. Innen distriktet var det (om man holdt utenfor funksjonshemmede/fysisk hjelpetrengende man aldri kunne forlate) høyst ansvarlige barn på 8-9 år som helt OK kunne tackle dagevis med fravær om ting var lagt til rette, og høyst uansvarlige barn på det dobbelte som knapt kunne tackle ett døgn. SÅ stor mente han forskjellen på barn var. Og betjenten har barn selv, opptil flere, så dette burde han kunne uttale seg fornuftig om..... Men det var uhyre viktig at det bevisst ble gjort forberedelser i et slikt tilfelle, og tatt en del fornuftige «sikringer» som han kalte det, forsømte man seg her, kunne det lett utvikle seg uansvarlighet utav det, selv om barnet i utgangspunktet var utmerket egnet! Og første bud var det jeg nå allerede delvis hadde gjort: Kontakte lensmannskontoret på forhånd, slik at de VISSTE nøyaktig hvor landet lå dersom det kom en «vel hysterisk telefon» og slapp å begynne å foreta undersøkelser. Ikke det at han trodde noe slikt ville skje her, slik han kjente bygda vår, men man skulle aldri si aldri.... Alt ble så mye lettere for alle parter da, barna slapp å bli skremt opp av en lensmannsbetjent på døra (en skikkelig skremmende opplevelse for mange barn, sa han), lensmannskontoret sparte arbeid og den som ringte kunne få beskjed der og da om at ting var helt, helt OK. Så selv om jeg hadde tatt kontakt nå, burde jeg varsle helt konkret hvis/når fraværet ble aktuelt. Med adresse, dato og klokkeslett. Gjerne med en lapp til å «spikre på tavla». Så kunne jo også lensmannskontoret se bortom dersom det passet slik. Jeg måtte bare være helt klar over at det ikke var noe prioritert oppgave (noe jeg selvsagt vet godt). Men var man i nærheten, og hadde man tid, så... Noen ganger er små forhold en fordel, ja!

 

Neste bud var at lensmannskontoret hadde et telefonnummer hvor VI kunne nås, og et telefonnummer hvor BARNA kunne nås. ALLTID, for selv på kurs var det jo noe som het «stille varsling» og noe som het «VIP-nummer» som han sa... «Barnas nummer» burde helst være et «ferskt abonnement», som han uttrykte det, hvor nummeret ikke var allment kjent. Slik at guttene visste at OM telefonen ringte var det viktig. Gjerne også et (programmert!) tvillingsimkort tilgjengelig. Hadde de det + en reservetelefon tilgjengelig kunne de alltid komme seg på nett om telefonen av en eller annen grunn ble tapt/ødelagt. Så her blir det visst mobil på 12-åringen før vi hadde tenkt. Midlertidig i alle fall... Får gi ham en i snor rundt halsen, slik at han ikke kan legge den fra seg, kan jo ellers saktens skje når man ikke er vant til å ha mobiltelefon. Telefonen blir neppe mottatt med beklagelse....

 

Tredje bud var at barna hadde en «offisiell kontaktperson» som kunne fungere i vårt sted om det var noe, og som hadde fulle rettigheter til «der-og-da»-tiltak. Kjenner jeg naboen rett, er han mer enn villig til å stille opp. Ellers ser jeg også andre muligheter, men ikke så praktiske og nært. Å få oppgitt et sted lensmannskontoret kunne få tak i nøkkel var også noe de satte pris på (det blir nok naboen igjen). Likeså at skolen ble skikkelig informert.

 

Fjerde bud var å formane barna strengt om å HOLDE SAMMEN i en slik situasjon. Så mye som overhodet mulig. For (som jeg selv har nevnt i et annet innlegg), gikk det galt for EN, kunne den andre da søke hjelp. Barna burde også spesielt påminnes at man ikke drev «farlige» aktiviteter i en slik situasjon. Og lensmannskontorets nummer burde ligge forhåndsprogrammert på mobiltelefonen. Sammen med vårt og andre viktige nummer. Legekontoret f eks. Med lettfattelig liste. Var vi utrygge på samholdet burde begge barna ha mobiltelefon.

 

Og så ble vi bedt om å tenke gjennom følgende problemstilling når det gjaldt fredagskvelden: Det var ikke helt ukjent for lensmannskontoret at det fantes noen elever i 8. -10. klasse (tror jeg vet hvem...) som gjerne kunne tenke seg en fest da, og at disse godt kunne benytte anledningen til å invitere seg selv hjem om barna var alene hjemme og dette var noe de ble klar over. For siden DE festet, festet jo alle andre også på en fredagskveld. Og en fest uten voksne i huset var kjempegreier... At vi overhodet ikke har alkohol i huset var uten betydning, det klarte de å skaffe seg på annet hold! Så vi ble tilrådd å holde fraværet så «hemmelig» som mulig, særlig for de yngste i bygda, og vi fikk et par tips i den forbindelsen. I tillegg burde vi «gjøre noe» (jeg tolket dette som «se til å holde dørene låste») for å unngå at disse tiltvang seg adgang. Risikoen var ikke særlig stor, mente han, slik vi bodde til, men vi skulle aldri utelukke noe. Så derfor burde guttene gis beskjed om å holde seg innendørs om mulig fra rundt kl 2000. Med forsvarlig stengt dør, som ikke ble åpnet samme hva som ble SAGT. Og med beskjed om ikke å være redde for å kontakte nabo/politi om noe de opplevde som ekkelt skjedde. Heller ikke burde det være noe av særlig verdi utenfor som disse kunne «gå løs på» om frustrasjonen over å bli «nektet adgang» ble for stor, da kunne barna lett føle seg ansvarlig e for hærverket. Ikke noe problem i det hele tatt. At eldste fredagskvelden hadde en kamerat på besøk, en vi virkelig STOLTE på, ikke yngre enn seg selv, gjerne et år eldre, var også fornuftig. Jo flere i huset, jo bedre, så lenge dette var en HELT PÅLITELIG gutt. Gjerne på overnattingsbesøk. Og selvsagt var det fornuftig å ta en skikkelig repititsjon rundt alt som het strøm/varme. At alt brannutsyr ble sjekket i forkant var en selvfølge. En «brannøvelse» i forkant var også fornuftig, siden vi jo hadde soverom i andre etasje (det passer nok guttene fint, morsomt å prøve branntauet..). Og guttene kunne gjerne sove på samme rom, det var en trygghet om noe skjedde om natta. Telefonen burde selvsagt være lett tilgjengelig på rommet. Et daglig tilsyn fra naboen, fysisk til stede på vår tomt, og gjerne også innendørs, var også noe han ville anbefale.

 

Et annet fornuftig tips jeg fikk: Vi burde IKKE legge inn på telefonsvareren vår på bedriften at «kontoret er stengt til xxxxxx pga kurs, kontakt tlf xxxxxxxx mellom kl xxxx og kl xxxx om det gjelder forhold som ikke kan vente til mandag. Vi burde legge inn at «Vi er ikke tilgjengelige for øyeblikket, vennligst kontakt tlf yyyyyyyy (f eks naboens nummer) om saken haster». Da avslørte vi ikke for alle som «ønsket å sjekke tilstanden» verken at vi var fraværende eller hvor lenge vi var fraværende. Av samme grunn burde ikke barna besvare noen «yrkestelefoner», men disse burde rutes så de kun havnet på telefonsvareren.

 

Og så en fornuftig påminnelse: Barn som var hjemme alene skulle alltid ha tilgang til to-tre tusen kroner i kontanter, slik at de hadde muligheten for å kjøpe seg utav en vanskelig situasjon om det ble ønskelig/nødvendig. Det var mye bedre at barnet handlet litt økonomisk ufornuftig enn at det opplevde seg klemt inn i en vanskelig situasjon etter barnets syn pga mangel på mulighet til å løse den etter SITT beste skjønn. Ville man ikke betro barnet DET, var barnet også for ungt til å være hjemme alene i dagevis. Grei påminnelse, vi skal huske på å sørge for at det ligger minst tre tusen kroner klart i kontanter om de trenger dem. Og klar beskjed om at de skal ikke være redde for å bruke av dem om DE føler det er rett.

 

Et par tips til fikk vi også, men dem bad betjenten om ikke å gjøre «allment kjent», så dem lar jeg være å kommentere. Og samtidig to ideer til en mulig enda bedre sikring fredagskvelden. Vi får ta et par telefoner og se om det er mulig. Det var ting som sikkert vil koste noe, men prisen er for så vidt uinteressant. Den økte sikkerheten de kan gi er vel verdt prisen, om det bare praktisk ligger til rette for en gjennomføring.

 

Men, som betjenten sa, det gjaldt å ta FORNUFTIGE sikringstiltak. Fordi man kan ikke sikre seg mot ALT ALLTID og OVERALT. Kunne man det, trengte man verken forsikringer, politi eller brannvesen. Men særlig til liv ville det ikke bli....

 

Om barna var i stand til å ta vare på seg selv hva gjaldt ting som forpliktelser (skole/lekser) og et forsvarlig mat- og klesstell under et fravær måtte hver enkelt avgjøre, var beskjeden jeg fikk, dette var det foreldrenes ansvar å vurdere i første omgang. Men på generelt grunnlag ville han si at flere barn enn mange idag trodde klarte det for ei tid, men slett ikke alle. For, som han sa, det var i et slikt korttidsfravær snakk om «forsvarlig», ikke «ideelt sett»! Og jo kortere fravær, jo mer ble forsvarlig.

 

Så her blir visst enden: Om guttene selv vil, også om 14 dager, og etter at vi har snakket SKIKKELIG med dem om saken, hver for seg og sammen, slik at vi vet så sikkert som overhovedt mulig at dette er noe de vil, ikke noe de føler de må, og at de er helt klar over at å være med til Oslo og sitte på hotellet med skolearbeid mens vi er på kurs er et helt OK alternativ for oss, ser dette ut til å være forsvarlig for alle parter. Med alle fornuftige «sikringer» gjennomført.

 

HJERTELIG TAKK for tipset om å avklare med lensmannskontoret, tosøtesmå!

 

Og kom gjerne med ideer til flere fornuftige «sikringer» i en slik situasjon! Vi vil jo «sikre» så godt som det overhodet er mulig å gjøre dette på en fornuftig måte.

[lÅktiHaUDe]

Uansett hva en lensmannsbetjent eller andre sier så synes jeg dette er uansvarlig. Man vet ikke hvordan 12 åringen tenker fremover HVIS noe skjer. HAN kan få problemer og skyldfølelse om noe skjer. Gjelder forsåvidt også 8 åringen. Derfor hadde jeg aldri kunnet gjort noe som dette.

 

Var alene hjemme selv hos en venninne da vi var 15 år. Vi var faktisk greie ungdommer, men gjett hva?? Vi glemte platene på ovnen, og 2 min til og huset hadde brendt ned. Det værste var at vi var inne.. så det kan skje ja.

 

Jeg tror også at mine jenter kunne klart dette. Men jeg ville aldri klart å slappet av eller hatt samvittighet til å gjøre dette. Hadde tatt dem med til Oslo og latt dem jobbe med skolearbeid derfra. Hadde heller ikke der latt dem sitte alene på et hotellrom. Barna går forann jobben uansett.. sånn er det bare. Og vi driver eget firma selv så jeg vet at det er en uhyre vanskelig kabal innimellom.

 

Klarer du å reise vel vitende om at dine barn er i huset alene? Jeg hadde ikke klart å slappe av uansett. Må også signere metaMORforse om at hadde jeg hørt om noen som var på den alderen og alene hjemme så tror jeg barnevernet hadde blitt tilkalt herfra. Kjenner mange modne og ansvarlige 8 og 12 åringer, men de er fortsatt bare BARN og de skal ikke tillegges dette ansvaret. Hadde ikke fått campet i skogen heller.. og ja vi bor på landet.

 

 

[Not a quitter ♥ mamma til to♥]

Kjære anonym / HI

 

Nå har jeg lest gjennom innleggene dine/deres her og kjenner jeg blir redd, kvalm og alt på en gang. Jeg blir virkelig bekymret på barnas vegne. Dette er ikke et ansvar barn skal måtte ha etter min mening.

Jeg må stille de samme spørsmålene som de andre, hva om noe skjer? brann, skader osv? Vi voksne blir ofte handlingslammet i slike situasjoner, hvordan reagerer dine barn i en slik situasjon?? Joda de takler kanskje de trygge, gode og kjente situasjonene, men en brann som oppstår fra f.eks det elektriske anlegget av seg selv er ikke en kjent situasjon for noen av oss. Hva om de bøllene plutselig står og vil inn, vil de virkelig takle den situasjonen?? Hvor redde blir de? Hva bilde sitter de igjen med av den helgen resten av livet??

 

Jeg har hatt en mor selv som jobbet mye og var mye borte fra hjemmet, vi klarte oss godt, men mange situasjoner sitter enda godt igjen i minnet. Jeg er den dag i dag som 32 år gammel husredd....ikke mye kjekt skal jeg si deg.

Min eldste bror hadde et alt for stort ansvar, da han som 12-åring hadde ansvar for sine mindre søsken, og jeg syns ikke noen foreldre skal overlate foreldrerollen til de eldste i søskenflokken....selv ikke bare for noen dager.

 

Det virker for meg som du stiller spørsmålet her inne for å finne aksept, men når du ikke helt får det på alle bauer og kanter vrir du deg rundt for å finne argumenter for å overtale oss som mener det ikke er riktig av deg å gjøre dette mot barna dine. Da stiller jeg meg et nytt spørsmål. Hvorfor spurte du i utgangspunktet? Det virker som du egentlig har bestemt deg for å gå gjennom med det lenge før du spurte.....

 

At lensmannen i bygden er enig i at du skal reise fra barna dine i 3-4 dager virker for meg noe merkelig. Normalt sett er det i saker man hører barneværnet knakket på døren....

Hadde barna dine vært 13 og 17 skulle jeg forstått rådene og uttalelsene fra lensmannen, men ikke når det gjelder barn i alderen 8 og 12.

 

Nei andre har sagt før meg, barn går forran jobb uansett. Dere får reise en av dere, og en får være hjemme. En av dere må ofre jobben for barna, sånn er det for alle....

 

[Meesah og HattiFnattene♡]

Jeg ville ikke gjort det. personlig synes jeg det er uforsvarlig. man skal ikke ha det ansvaret når man er tolv år. har dere ingen venner eller søsken som kan hjelpe dere...?

evt kan dere jo ta kurset på orskjellige tidspunkt hvis det er mulig.

[blond]

Hvorfor setter du deg selv og dine behov over guttenes behov for trygghet? Det er verken tryggt eller forutsigbart for barna være alene hjemme slik du forteller at du vurderer. Så små barn er ikke modne nok til å få et slikt ansvar - uavhengig av hvor selvstendige de er.

[Anonym bruker]

Takk for alle tilbakemeldinger så langt. Vi setter stor pris på ALLE tilbakemeldinger og synspunkter!

 

Befinner meg pt på fjellet, på hytte uten strøm og mulighet til å lade PC. Får derfor ikke kommenteret skikkelig, kan ikke bruke særlig av begrenset PC-tid på BM-fora nå.

 

Saken tar vi skikkelig opp med guttene på slutten av hytteoppholdet. Uten at vi tar noen avgjørelse da, med mindre de klart sier at de ikke ønsker å være hjemme alene likevel, da er saken avgjort. Alle innlegg på tråden blir lest og kommentert når vi kommer tilbake til "sivilisasjonen" 13. eller 14. august. Vi kommer da til å starte en sluttvurdering, endelig avgjørelse i saken tar vi 17. eller 18. august.

 

HI

[Anonym bruker]

Hei, jeg slutter meg til dem som sier at dette er uforsvarlig. Jeg hadde aldri gjort det uansett hvor fornuftige guttene er. Selv om guttene har lyst og kan klare det om alt er normalt, vet man aldri om noe uventet kan skje. Hvis en blir alvorlig syk, det blir brann mens de sover, innbrudd, fallulykke. Hva hvis noen setter en matbit i halsen - klarer åtteåringen å ta heimlich-grep på sroebror for å få den opp igjehn (venninnen holdt på å dø på den måten i fjor mens jeg var der. Jeg fikk den opp til slutt, men det var virkelig ikke lett og det var nære på at vi mistet henne. Det var en grusom og sjokkerende opplevelse både for henne og alle som var rundt).. Hvordan vil storebror ha det med seg selv senere hvis noe skjer med lillebror mens han har ansvaret? Det blir på en måte han som må være den store i deres fravær - er det en byrde han fortjener når han er så ung?

[lillesøster skal bli storesøster]

Jeg synes det høres ut som en fornuftig avgjørelse du fikk fra lennsmannsbetjenten. Nå vet jeg ikke hvor stor plass du bor på, konkluderer derfor utifra min egen boplass.

Jeg ville som nevnt tidligere ikke levnet min 9 åring alene hjemme, men jeg vet jo ike hvordan jeg hadde stilt meg til det om han hadde hatt et søsken som var 3-4 år eldre, og betydelig mer ansvarsbevisst.

Så lenge naboen din kan ta på seg ansvaret, og komme innom minst 1 gang daglig, kanskje 2 ganger. Ser jeg ikke problemet om du synes det er ok.

Kontakt også skolen, at de ringer deg eller naboen om barna ikke kommer på skolen om morgenen, da kan naboen stikke innom da og se at alt er greit.

 

Håper dere finne ut av dette. Du virker som en bevisst mor, jeg synes ikke du virker ufornuftig.

[Anonym bruker]

UFORSVARLIG å la dem være alene på nettene!! Aldri i livet om jeg hadde turt det!! Man tar bare ikke slike sjanser når det er barn det er snakk om!!