Redd redd redd!

[moomy venter nr 2]

Har et litt underlig spørsmål til dere her inne.

Jeg opplever noe som jeg til vanlig ( når jeg ikke er gravid ) ikke sliter med. Jeg er nå gravid i 8 uke og har det stort sett greit bortsett fra en konstant kvalme/uggenhet. Jeg har en datter på snart 2 år som jeg ( om kveldene spesielt) bekymrer meg for. Bekymringene går ut på at jeg er livredd for at noe skal skje med henne. Som f.eks at noen skal ta henne om natten når vi sover o.l. Jeg ser selv at dette er irrasjonelt og er til vanlig en nokså rolig og fattet person. Men nå så opplever jeg dette til tider veldig sterkt.

Jeg snakker med mannen min om det og han har stor forståelse for hvordan jeg har det og tar alle de hensyn som han kan. Men likevel så kommer denne frykten snikene på meg i tide og utide. Det er ikke hver kveld, men har opplevd det et par kvelder nå den siste uka.

Er det noen som opplever det samme? Kan hormoner virkelig " gjøre dette" med oss?

Setter pris på svar:)

 

Hilsen i fra

[Kongeørna]

Ja, vil jeg svare. Ikke at jeg har merket så mye til det selv, men jeg har lest om at det er vanlig med et snev eller tre av katastrofeangst. Tror du ikke det dreier seg om å bygge rede og trygge de nærmeste, og at det ligger i genene våre fra tusener av år tilbake?

 

Vil tro dette vil roe seg i løpet av kort tid.

[Des09-baby]

Ja, dette her er noe som oppleves av noen. Det er skikkelig vemmelig.

 

Jeg har ikke opplevd det i dette svangerskapet (mitt tredje) men da jeg var gravid med nr. 2 var jeg livredd for at noe skulle skje med jenta mi som da var 5 år. Jeg så for meg alskens skrekkscenarioer med at hun ikke var i barnehagen når jeg skulle hente henne, at noen kom og tok henne om hun lekte ute på gårdsplassen alene, at noen kom inn vinduet hennes om natta mm. Dette var skikkelig vemmelig og var særlig sterkt i starten på svangerskapet. Det roet seg heldigvis ned etterhvert. Tror det også hadde noe med at jeg var så mye syk og mannen min var mye ute på reise, slik at jeg var veldig mye alene med henne og hadde ansvaret fullt og helt hele uka.

 

Håper det snart slipper taket hos deg. Godt du kan snakke med mannen din om dette. Det hjalp meg mye ihvertfall.

[moomy venter nr 2]

Tusen takk for svar! Det hjelper og vite at dette er noe som oppleves av flere og at det ikke kun er jeg som er "hysterisk". For når sant skal sies så er det nettopp det jeg føler meg, når det står på som værst.

Jeg er jo fortsatt veldig tidlig i svangerskapet, så kansje det vil gi seg litt etterhvert!

 

[Des09-baby]

Ja, det er "hysterisk" en føler seg, og jeg kjente ikke rolige, sindige meg igjen i det hele tatt. Husker jeg kunne begynne å kaldsvette i bilen hjem fra jobb om det f.eks. var kø og jeg ikke kom fort nok frem til barnehagen. Da var jeg sikker på at hun var borte...

 

Håper du får roligere tider etterhvert du også, det må jo være hormonene som herjer i kroppen som spiller oss et puss. Krysser fingrene for at du kommer over dette og får et fint svangerskap videre

 

Det ER jo irrasjonelle tanker, og det er vel det en må prøve å overbevise seg selv om. Om og om igjen. Men jeg vet det ikke er enkelt...