Er jeg egentlig glad for denne graviditeten?

[Anonym bruker]

Huff dette er litt vanskelig.

 

Er altså i dag ca 7 uker på vei...og burde bobble av glede, men jeg klarer ikke glede meg i det hele tatt...

 

Babyen var planlagt og satt fort etter vi startet å prøve... Først fikk vi sjokk over at det gikk så fort...nå er det liksom bare likegyldig..

 

Ser andre med mager og får helt panikk med tanken på at jeg skal få mage snart...

Føler behov for å informere om at jeg er gravid slik at jeg slipper å lyve når jeg er ueffektiv og kvalm, men takler ikke tanken på å skulle snakke om dette lille vidundret...

 

I går lå vi på gulvet hele familien og spilte spill da mannen min la hånden sin forsiktig på magen min og smilte, kjennte jeg stivnet og blei forbanna...ønsker ikke forholde meg til dette ennå...

 

Huff dette er helt forferdelig, jeg elsker jo barn og har alltid hatt lyst på en tredje og planla jo denne for ca 2 måneder siden...hva skjer???

 

Ser bare hindringer og negative sider med å "starte på nytt" med baby...

Håper dette vil gå over og bli slik jeg forventet...hadde sett fram til en siste graviditet der jeg skulle nyte alt...dette er siste gang og alt burde nytes..både kvalme, tretthet og små eller store vondter...

 

Huff, ikke så positivt dette innlegget...måtte bare få ut litt dårlig samvittighet og kansje få noen tilbakemeldinger som kan hjelpe meg dit jeg vil:-).

 

 

[AnKi!]

Heisann!

JA, du er glad for denne graviditeten, men du trenger ikke boble over for det! og du har full rett til å vær i følelsesmessig berg og dalbane!!

Jeg er også på vei med nr 3. Og jeg må si at dette var den vanskeligste avgjørelsen å ta. Det var den mest skumle syns jeg. Å få det første barnet var jo en selfølge, for barn skulle vi jo ha. Og det var jo utelukket å ha enebarn så nr 2 var jo også en selfølge. Sånn er jo den normale A4 planen til vanelige folk. Men så var det nr 3 da.... Den er jo ikke no "må" eller "bør",den er bare noe vi har lyst på... Og da ble avgjørelsen straks mye vanskeligere. Men jeg har bare så lyst på en stor familie. Og vi snakket om alt styret og stresset det blir for oss nå de neste årene, spesielt når mannen skal begynne å pendle til utlandet og vær borte i 4 uker av gangen...

Men, jeg har stålsatt meg at dette skal vi klare. Jeg tenker på så mye mer glede ungene kommer til å ha av hverandre senere. Hvor mye glede vi kommer til å få av dem når vi blir eldre. Alle barnebarna..ha ha.

 

Du må passe på nå så du ikke havner i en ond sirkel av dårlige tanker og dårlig samvittighet. Tankenes kraft er utrolig sterk og du kan gjør utolig mye bare av egen tankegang. Tenk positivt, gjør ting alene og med andre som minner deg om gode og positive ting. Finn gleden i graviditeten,selv om du ikke vil dele den med andre enda.

Fortell det til personer som du vet vil gå av hengsene av begeistring og hold igjen for folk som du vet ikke blir så begeistret.

Og snakk med mannen din, gå gjennom dette sammen med han!

Han tåler mye mer "dritt" fra deg viss han vet du har noe du må gå gjennom enn viss han er helt uviten.

 

Masse lykke til!

[fia2007]

Man må ikke boble over av glede, man har lov å være skeptisk.... Betyr ikke at barnet vil vokse opp og bli forsømt... Vi skal ha nr 2 i mars (3 barnet til min sambo), og vi er litt ....vet ikke hva jeg skal kalle det.... Vårt felles barn er nå 1.5, verdens skjønneste selvfølgelig! Og nå blir det bare mer og mer lettvindt med han. Og så skal man starte på nytt... vi trenger litt tid på å glede oss på nytt nå, også fordi vi ikke er direkte unge mer også...35 og 39. Men vi vet at jo lengre tid det går nå, jo mer kommer vi til å glede oss.

 

Alt trenger ikke være rosenrødt fra starten!

[Gjest]

Jeg synes det er så godt at andre også kan ha litt "mixed feelings" om barnet i magen. Vårt lille nurk er også planlagt,og de rundt oss som vet synes dette er veldig stas. Mannen min gleder seg også. Men nå som dette er et faktum tenker jeg på friheten vår, ting vi ikke har fått gjort enda, alt ansvaret...blir vi gode foreldre? Jeg hater oppkast...elsker søvn....elsker jobben min...nå skal jeg snart være hjemme et år... Dette er tanker som kommer og går.. Andre ganger tenker jeg også på alt det kjekke vi skal få oppleve, men nå er følelsene blandet.

Jeg antar at det ikke hjelper at jeg er så kvalm at jeg ikke fungerer i det hele tatt om dagen. Blir nok sykemeldt for første gang i mitt liv i morgen...Men jeg tror som dere andre sier at jeg er nok mest lykkelig over det som nå skal skje...

 

 

[Anonym bruker]

Takker for respons:-).

Deilig å få disse tilbakemeldingene...er vanskelig å sitte der med den dårlige samvitigheten alene...vet jo at dette er et ønsket barn som kommer til å få det supert hos oss...må nok bare ha litt mer tid:-).

 

 

[Twiggy71]

Det var som å lese om meg selv, når jeg leste innlegget ditt. Jeg føler det akkurat slik som du. Selv om dette var planlagt og vi har hatt 4 pp bak oss, ble jeg liksom helt "tom" når det endelig skjedde. Er 7 uker nå, og har enda tilgode den gode, glade boblende gleden. Jeg er rett og slett ikke noe glad for denne graviditeten slik jeg føler det nå. Har ei datter på 6 som begynner på skole nå, og min mann har ei fra før på 16 - så dette skulle liksom bli vårt kjærlighetsbarn og en liten attpåklatt. Er 38 og min mann er 44.

Kanskje jeg skal bestill privat UL ? Da får jeg litt mer forhold til at det faktisk er et lite barn der inne...