Min histore.... (langt)

[Anonym bruker]

Tenkte jeg selv kunne dele mine tanker her, selv om vi har blitt gravid via IVF så har vi uansett opplevd det desverre mange opplever.

 

Etter nesten 6 år ble vi endelig gravid på første IVF forsøk, å vi var overlykkelig. Endelig var det vår tur til å oppleve lykken med svangerskap og en liten en rundt oss.

 

Ukene gikk, og jeg var ca 7+5 da jeg opplevde å få smerter, så jeg ringte legevakten. Fikk komme inn, å ble videresendt til sykehuset for en innvedig ul. Min mann var ikke hjemme så jeg tok med meg bestevenninnen min. Der kunne vi se ett pittelite hjerte slå å alt så kjempe bra til. Smertene kom av livmorstrekk som er normalt.

Igjen gikk ukene å jeg skulle til kontroll, da var jeg 10+8 uker.

Mannen min var igjen desverre ikke hjemme, ( han er seiler) så en annen venninne ble med meg. Jeg gledet meg vilt til å se.

 

Pratet med gyn. og fikk litt mer informasjon ang kontroller videre fremover. Tiden var inne for ultralyden, og etter en stund fikk vi se det lille nurket vårt, *stålte som en sol*.

Men så begynte jeg å spekulere, for jeg så ikke hjertet......... hvor er det, spørr jeg... Gyn. sjekket litt å fortalte at det kunne ha "gjemt" seg eller at det lå sånn til at man ikke fikk se det, men jeg skjønte tegningen fort. Det lille vidunderet mitt var død

 

Jeg klarte å holde maska en god stund til jeg hadde fått på meg klær og satt meg i stolen... men da knakk jeg.. Venninnen min ble også så i fra seg, og gyn var utrolig grei å medfølsom.

Han videre sendte oss til sykehuset som kunne si det samme at hjertet slo ikke lenger.

 

Jeg dro hjem med den lille død i magen, for å skulle tilbake 2 dager etter til ny ul for å dobbelsjekke, og til en evt utskrapning.

Fikk tak i mannen min samme dagen når jeg kom hjem, å båten hans lå midt i nordsjøen, men takket være snille kollegaer fikk han reise innen en time etter han hadde fortalt chifen sin om hva som var skjedd. Han kom hjem til meg dagen etter.

Dagen var kommet til at vi skulle inn til ny ul, å det viste fortsatt det samme, og den lille var allerede begynt å bli "misfostret".

 

Vi kom p sykehuset i 9 tiden på morgen å satt å ventet til halv 1 på formiddagen før jeg endelig ble trillet opp på operasjons stuen.

Mannen min kunne ikke bli med inn å ble igjen i mellomgangen inn til operasjons stuen, tårene våres trillet (sikkert mine som trillet verst). Mannen hadde fått vite at dette ville ta ca 15 min før jeg var ferdi.

 

De 15 min gikk, det gikk også 30 min osv. 1 1/2 time etter fikk mannen vite at nå var jeg ferdig.

 

Jeg våknet vel til igjen en stund etter på, å den første jeg spurte etter var mannen min. De hadde da enda ikke latt han få komme opp, å jeg ble sint å sa "se til h....tte å få han opp".

Det gikk ikke lange stunden før han kom, å da begynte også smertene. FIkk en masse dop som skulle stoppe det, men det gav seg ikke. De ville ikke gi meg mere heller. en ny time gikk før det endelig roet seg.

 

Kl halv 5 dro vi hjem.

 

dette var da en torsdag.

 

helgen kom, og lørdagen begynte jeg å føle meg uvel igjen. Søndagen våknet jeg med smerter å var veldig uvel, kvalm og smerter. kl var 11.15 da jeg målte tempen, dem viste da 38,7. en ny time gikk og tempen ble målt, da var den steget til 39.6.

samboer ringte legevakten å vi fikk time kl kvart på ni på kvelden.. ( da var klokken 14.45.

etter en stund me litt søvn på sofaen våknet jeg igjen, å målte tempen... mannen min satt nede med en kompis da han bare hørte jeg ropte. Da var tempen 40.3.

For å sjekke tok jeg også rompe temp, å den viste 40.

Mannen min ringte igjen legevakten å da fikk vi beskjed om å komme tvert.

Inn til lege, en kort undersøkelse å en CRP på 189 ble vi sendt på sykhuset, til ny UL å det ble konstantert livmorbetennelse. Det lå MASSE rester igjen, over halvparten. Utskrapningen ble ikke gjort skikkelig.

I tillegg til dette skulle de da begynne å da blodprøver av meg (forståelig nok), første person kunne da ikke å ta blodprøver, jeg vred meg i smerter å hun ga seg ikke før etter 4 forsøk da jeg ba om ny pleier. Hun prøvde 2 ganger før hun hentet anestesilegen. Hun klarte det på første (HELDIGVIS).

Fikk intavenøst antibiotika å lå inne på sykehuset i 3 dager før jeg kunne reise hjem, de var vel ikke så begeistret for å sende meg hjem, men jeg klarte ikke å være på sykehuset lenger.

 

Etter dette ble jeg sykemeldt fra skolen i 4 uker, men heldigvis hadde jeg noen flotte lærere som sendte meg skole arbeid via nettet som gjorde at sto alt med glans. ( dette var også på slutten av skole året )

 

Jeg ble frisk å rask etter mye om og men..

 

Etter dette hadde vi 2 nye forsøk, hvor vi ventet tvillinger ( etter å forstå ) men de mistet vi på tur hjem fra mine foreldre, blødde noe helt forferdelig og vi dro rett på legevakten nesten. ( jeg ville hjem først å skifte, for alt var gjennom blødd, til ogmed bilstolen til tross for at jeg satt på to laken å teppen.)

Denne gangen ble det ikke så "galt" etter på. Alt kom av seg selv.

det siste forsøket mistet vi i uke 6, og det gikk "greit" denne gangen også. Nå har vi tatt pause, det tar på kropp og sjel med homonerings medikamenter og slikt.

 

Vi håper jo en vakker dag om at vi endelig ska få holde ett lite nurk i armene våres. Men tiden får vise etter hvert.

 

Jeg singerer med anonym for min egendel, da jeg ikke vil ha noen stygge melding eller bli hengt ut av de som ikke kan tålerere IVF personer.

 

Klem

[Anonym bruker]

Å kjære du! Det var litt av en historie.. Har så stor medfølelse med deg at jeg nesten ikke kan få sagt det! Er IVF-er selv og har opplevd 2 spontanaborter på rad, så jeg vet litt om den psykiske smerten med å miste. Men å oppleve noe sånt fysisk i tillegg... Huff. Du får en kjempestor klem fra meg, og jeg håper med alt jeg har at det klaffer for dere neste gang. Du må jo bli utredet for habituell abort, sånn at de kan se om det er noen grunn til alle abortene dine!!

Varme tanker til dere, krysser fingrene for at det virkelig er deres tur neste gang!!!

[Mamma til to guttegull]

For en trist og "brutal" historie!

Selv har jeg bare opplevd en MA etter å ha forsøkt å bli gravid i 1 år.

 

Sender dere medfølelse, omtanke og oppmuntring!

Stå på videre, men husk å ta vare på hverandre mellom slagene )

Har dere forsøkt akupunktur parallelt med IVF?

De er også veldig flinke på Frøyaklinikken i Oslo - om dere er i nærheten

 

Lykke til og varme klemmer )