Usikker, beholde eller ikke? HJELP!

[91ungjente]

Jeg testet possitivt på lørdag, og er altså gravid. Jeg fyller 18 dette året, og går fortsatt på skole. Kjæresten min er 26 og har et fint nybygd hus og har sitt eget firma. Nå er spørsmålet om vi skal beholde eller ta abort? Kjæresten vil helst at vi skal ta abort fordi jeg ikke er ferdig med utdannelsen min og at vi har vært sammen i altfor kort tid (har vært sammen i 1,5 år snart). Jeg selv er veldig i tvil om hva jeg skal gjøre. Jeg mener at alt går hvis man vil. Jeg er veldig redd for at han kommer til å gå fra meg om jeg vil beholde barnet, noe jeg ikke vil, siden jeg klarer ikke dette uten han. Det eneste som bekymrer meg er økonomien. Hvordan kan vi få råd til dette?

Hva burde jeg gjøre? Ta abort og fullføre skolen/utdanning, eller beholde barnet? Er så usikker og forvirret :S

 

Håper noen vil hjelpe meg!!

[Heldig!]

Behold barnet ditt, du! Selvfølgelig går det fint! Ikke la noen si deg noe annet. Ikke vær redd for at han går fra deg hvis du beholder barnet, i så fall er han ikke noe å samle på uansett! Da er det deg og barnet ditt, ofg den flotte mannen som blir sjarmert av dere begge en gang i framtida! Det er ikke verdens undergang å være alenemor, hvis det er det du er redd! Tro meg, jeg har prøvd, og det er helt annerledes enn du tror- du får absolutt nye sjanser med kjekke gutter igjen! :-)

 

Ikke la noen andre presse deg til å ta abort hvis du er det minste i tvil, du har landet i en "voksen" situasjon og må følge DIN magefølelse. Ikke din mors mening, ikke kjæresten din sin mening, ikke min mening, men DIN mening er den som teller! :-) Dette greier du å ta ansvar for, klart du kan bli en like god mor som alle andre selv om du er ung- kanskje nettopp derfor????

 

...og hvem sier at det er et VALG mellom utdanning eller å beholde barnet????? Det er så mange fine ordninger som gir deg anledning til begge deler, etter ett år i permisjon kan barnet i barnehage, og enten hjelper barnefaren deg ELLER staten betaler barnehageplassen for deg hvis du er alenemor. Barnet ditt blir til og med PRIORITERT ved inntaket hvis du er alenemor, og du får bostøtte, og penger til utdanning og etc... etc....

 

 

Også tror jeg ikke kjæresten din går fra deg jeg, da! 26 år er en fin alder å bli far!!!! Utdannelse og eget firma, alt er klappet og klart spør du meg! ;-)

 

Dette ville jeg ha sagt til dattera mi hvis hun blir gravid om 9 år!

 

 

Klem fra ei dame som har flere år enn deg på baken!

 

[Sesilia]

Helt enig jeg også!

Det kommer til å gå supert!

Å bli mamma er den største veldignelse, og det finnes en rekke ordninger som støtter deg økonomisk - som overgangsstødnad og bostøtte - hvis du skulle bli alene da.

Har også erfaring med å være ung mamma - både jeg og ei venninne ble uventa gravide og fikk baby når vi var 20, og det har gått veldig bra med oss begge, vi er enige om at vi aldri ville bytta barna våre mot noe i verden!!! Jeg er enda sammen med min kjære, mens hun ble alene etter tå måneder, så vi har erfaringer med begge deler...

Har også en svigerinne som ble mamma når hun var 17...

 

Lykke til!!!

Håper du tar valget som magen og hjertet ditt sier!!!

Å få barn er virkelig det mest fantastiske du kan oppleve, og utdannelse kan du ta selv om du har barn - jeg kjenner mange eksempler på det!!

 

Håper på det beste!

 

Klem fra ung mamma på 24

[♥Tullerusk♥]

Har svart på den andre tråden din også, men legger inn her også..:

 

Dette er et valg dere må ta selv, med litt hjelp fra proffe...

Bla, Amathea, eller så har dere også jordmor og lege...

 

Om du tar abort så kan det hende at du angrer senere,eller ikke...Det vet man aldri...Kjenner par stykker som har tatt abort og de angrer men de tok det rette valget pga at de rett og slett ikke hadde råd til å fostre opp et barn...Og dette vil alltid ligge der...

 

Hvis du deriom velger å beholde kan det gå utover forholdet og han går... Eller så kan det også forsterke forholdet deres og dere blir mer knyttet sammen...MEn du kan også senere angre på at du ikke tok abort, men likevel er glad for at du ikke gjorde det...

 

Du går på skole, du har lov å få permisjon fra skolen et år og ta det opp igjen etter permisjonen din...Du er ung og du har mange år på deg til å ta utdannelse, selv med eller uten barn.

 

Når det kommer til økonomien så får du jo litt fra lånekassa. Ikke mye men noe...Du kan jo også finne deg en jobb som du kan jobbe ved siden av studiene til du skal ha permisjon...Da får du også tjent opp penger til foreldrepenger. HVis du ikke jobber får du også et stødnat på ca 33 000 kr som skal holde til det dere skulle trenge av utstyr etc...

Alt dette finner du inne på www.nav.no og på lånekassa sin side...

 

Håper dere finner ut av dette og uansett hvilket valg du tar så er det riktige for dere...Det må du huske...Finnes ikke noe galt her...

 

Lykke til...

 

[maria89]

Jeg var i en lignende situasjon som du beskriver. Jeg er 20 jeg da, typen 24. Han begynner på skolen nå til høsten og jeg har hatt en deltidsjobb som gir med permisjonsgrunnlag, uansett. Ikke mye inntekt å skryte av akkurat. Samboeren min var kjempe nervøs for hvordan dette kom til og gå, først sa han at han ville beholde, også omstestemte han seg.

Jeg bestilte abort og gråt hver dag fra jeg sto opp til jeg gikk i sengs, jeg ville jo beholde. Men jeg ville ikke beholde ''mot'' hans vilje. Jeg tenkte at hvis det ble abort kom forholdet vårt til å ryke uansett...

 

Han tenkte over ting og ville plutselig at vi skulle beholde barnet.

Nå er jeg gravid i uke 32 og han er HELT i ekstace! Han snakker nesten mer om babyen enn jeg gjør, som forresten er ei lita jente:D

Mitt råd er å beholde Han skal være veldig kald for å ikke falle for fristelsen til tanken på barn nå etterhvert. Og dere kommer til å klare dere fint

 

Lykke til!

[inemargrethe]

Hei!

 

Jeg tok abort i april, og er 21 år. Grunnen var blant annet at jeg akkurat var blitt sammen med min nåværende kjæreste, så han var ikke barnefaren.

Og jeg vil bare fortelle deg at jeg har hatt det helt forferdelig etterpå. Selvom jeg enda føler at det var riktig valg, så har jeg i de siste månedene blitt noe depressiv og føler en konstant tomhet og lengsel. Jeg vil ikke annet enn å få barn nå.. Og jeg har bare vært sammen med kjæresten min i 8 måneder.. Idag faktisk

Så vær så snill å tenk GRUNDIG igjennom dette. For jeg unner ingen å ha det sånn som jeg har det nå. Det er helt jævlig, rett og slett. Det er jo såklart ikke alle som får det sånn, men det vet man aldri. Og ettersom du er sammen med barnefaren, han har hus og eget firma og alt det der, så syens jeg du burde beholde barnet. Utdanning kan du alltids ta opp igjen senere. Men det er såklart opp til dere å bestemme.

 

Diskuter dette sammen mye, og tenk NØYE.

Ønsker deg og dere all lykke til uansett hva dere bestemmer dere for!

[Uglebusk]

Hei du.

 

Først vil jeg bar si at jeg skjønner at du er forvirret og usikker på hva du skal gjøre i forhold til det valget du må ta.

 

Jeg kan fortelle om mitt valg, uten at jeg vil råde deg til det ene eller det andre.

 

Jeg var 17.5 når jeg ble gravid. Faren var 20, og midt i studier på universitetet så han var ikke veldig positiv til denne graviditeten, men sa hele tiden at han støttet meg uansett hvilket valg jeg endte opp med. Jeg gikk på videregående og hadde både lyst til å beholde samtidig som jeg ikke hadde det.

 

Jeg tok likevel abort. Jeg har IKKE angret ett sekund på det i ettertid. Jeg gikk ferdig videregående, var russ og var skikkelig ungdom. Senere jobbet jeg et par år, før jeg traff drømmemannen for to år siden. Jeg begynte å studere på høyskolen samme året som vi ble sammen. Når jeg er ferdig våren 2011 planlegger vi å begynne å prøve å få barn sammen.

 

Jeg måtte nesten komme med min erfaring, siden du har fått så mange erfaringer hvor den som har tatt abort har angret på det valget, mener selvfølgelig ikke at det er et valg en skal ta lett på, men for meg var det uaktuelt akkurat da. Og jeg må innrømme at jeg har tenkt over hvor behagelig det har vært å kunne gjøre sine ting i forhold til blant annet studier uten å tenke på /barnets behov. Jeg var hele tiden av den oppfatningen at når jeg skal ha barn skal jeg ha all tid i verden til å glede meg og kose meg uten å måtte bekymre meg for økonomi, utdannelse og forhold.

 

Lykke til med valget ditt. Stol på deg selv og at det valget DU tar er riktig for deg.

 

Klem fra meg

 

[Anonym bruker]

I mai i år fant jeg ut at jeg var gravid. Jeg hadde vært sammen med bf i 3 mnd, vi bodde ikke sammen, utdannelsen min var bare halvveis ferdig, jeg hadde fremdeles ikke gjort opp alt med eksen(vi eide en leilighet sammen, og lånet sto fremdeles 50 % i mitt navn). K\Meg og bf snakket sammen vedr om vi skulle beholde eller ikke. Spurte hans søster om råd, og hun overbeviste oss med en enkel setning: "Dere kommer aldri til å angre på at dere beholder barnet deres, men om dere velger å ta det bort, så vil det alltid mangle noe i livene deres..."

I dag eier vi vår egen knallflotte leilighet, jeg har fått meg en veldig god jobb, vi har kjøpt en bil, og skal snart kjøpe en til, familiene våre har vært sååå utrolig støttende, og nå bare gleder vi oss til mirakelet kommer i januar

 

Lykke til med avgjørelsen, og husk; det er DIN avgjørelse! Du vil klare deg UANSETT!

 

Klem

[Anonym bruker]

om DU ønsker å beholde barnet, så gjør du dette! ingen kan komme og si at du MÅ fullføre skole ol før du blir mor!

ble selv gravid som 17 åring, beholdt barnet jeg, min daværende kjæreste syntes ikke noe om dette, for jeg "kom jo aldri til å få utdanning".. nå er jeg 24 og ferdig utdannet, med en nyderlig datter :-)

utdanningen setter nok ingen stoppe for utdanningen lenger, nye tider, nye muligheter!

 

men kan jo ta det opp med kjæresten? spøre hva han sier om du beholder, enten så vil han støtte deg og etter hvert glede seg like mye som deg.. om ikke, så vel.. da blir du nok alenemor, da må dere ta opp om han skal være der for ungen eller ikke.. men dette setter jo ingen stoppe for fremtiden! tro meg!