jeg er fortsatt et fulllverdig medlem av MIK... :(

[Jumpy]

Huff, har bare lyst til å legge meg ned å grine... det har jeg i og for seg gjort mange ganger allereder!!!

 

Jeg som trodde at han var litt mer positiv innstilt!!!

Men neida, etter mange års samboerskap: han vil fortsatt ikke ha barn!!! Han bruker kondom!!!

 

Jeg er så ulykkelig. Har lenge trodd at vi var på rett vei, men det er vi altså ikke.

 

Måtte bare skrike det ut et sted. Blir enda mer lei meg av at det er så stille her inne kjenner jeg....

 

Hvordan er det å ha en mann som faktisk vil prøve? Dersom noen av dere som leser her inn har en "prøvende mann", hva er det som skal til for at en mann blir klar for barn?

 

snuffs...

[Jumpy]

...IKKE glad lengre...

 

Eneste som mangler nå er mensen, som vel kommer rett rundt hjørnet....

[Anonym bruker]

Hva med å få barn på egenhånd ? altså inseminasjon....

[Frøkna vårbarn 2014]

Nei dette var trist Jumpy. Jeg som virkelig trodde dere var på rett vei nå!

Men hva er det som skal til for at en mann skal bli klar for barn? Når jeg leser det du skriver om mannen din så ser jeg egentlig en fundamental forskjell mellom min "ikke-klare" og din "ikke-klare" mann. Min samboer ville alltid ha barn, gjerne en kjempestor ungeflokk (han driver allerede og planlegger når vi skal ha nr 2...), men problemet var at han ikke visste når, og utsatte og utsatte det. Men det var egentlig aldri noen tvil om at han ville, det var bare spørsmål om NÅR. I ditt tilfelle synes jeg jeg leser (desverre) at han egentlig ikke vil ha barn overhodet? Jeg håper virkelig jeg tar feil nå Jumpy og at det bare er måten du har skrevet det på som gir meg det inntrykket?

Det var en periode jeg også trodde at sambo ikke ville ha barn i det hele tatt, men det var noe han ga meg inntrykk av fordi han ikke orka mere mas og ikke egentlig ville gi meg noe som helst håp (huff, det hørtes jo brutalt ut) slik at jeg skulle slutte å mase. Heldigvis fant jeg ut etter hvert at det ikke var tilfelle, men om det hadde vært sånn at han faktisk ikke ville ha barn, da måtte jeg ha revurdert hele forholdet tror jeg. Det er noe av de vanskeligste som finnes å skulle ta det steget og si at "dette er så viktig for meg, at det er viktigere enn forholdet vårt", i alle fall når forholdet ellers fungerer så bra. Så jeg er sjeleglad jeg slapp å ta den avgjørelsen.

 

Men hva ville skjedd om du ble gravid nå Jumpy? Ville han overhodet tatt noen del i svangerskapet, og hva når babyen kom? Søstra mi har vært gjennom noe av det samme og faren i huset tok ikke ordentlig del i sønnens liv før nå det siste året (gutten er 6 år nå i sommer). Hun angrer overhodet ikke på at hun har gått gjennom dette "alene", men tror hun nok er litt misunnelig på meg som har en såpass involvert samboer.

 

Lykke til Jumpy, jeg vet ikke helt hva jeg skal si for å gjøre det noe bedre....

[Jumpy]

Hei Frøkna

Takk for svar.

Ja, du har nok rett i at han er litt der at han ikke kan si noe som helst om barn. I blant har han sagt ALDRI, iblant sier han at han skal si ifra når han er klar.. Jeg vet ikke. Faktisk så tenker jeg nå på å gi han et helt klart ultimatum. Familie med meg, eller ingen ting! Valget er ditt, tenk gjennom det. Det er bare så fryktlig vanskelig, både å klare å gjøre det på en "ryddig måte", få han til å virkelig forstå alvoret, og det å egentlig tørre det. Jeg vet jo at det godt kan skje at jeg blir gravid en måned, enten ved at vi slurver, eller han tar noen sjanser etc.. men jeg vet også at det kan gå lang tid uten at det skjer noen ting. Flere ganger har vi vært gjennom dette med barn nå, og en rekke ganger har jeg falt til ro med at tiden ikke er inne. Har tom til tider ikke vært klar for det selv, fordi vi har hatt det så mye bra på alle andre måter. Men nå er tiden i ferd med å løpe fra meg. Virkelig! Jeg er straks 33 år! Kan ikke risikere at jeg er 37 og vi fortsatt er på stedet hvil.

 

Jeg trenger litt råd og oppbacking på hvordan jeg skal gjøre dette. Det er vanskelig og veldig lett på samme tid.

 

Kanskje velger han å bli og faktisk få familie, eller så går han og da har jeg jo egentlig fått svaret mitt.

 

Angående om jeg ble gravid nå: jeg er ganske så sikker på at han ville tatt del i graviditeten og barnet, og at det nok hadde gått veldig bra. Det er jo en av de tingene som også gjør meg frustrert, jeg mistenker at han faktisk mest av alt er livredd for å bli far, han er livredd for de forpliktelsene dette medfører og livredd for alt som lukter av en tilværelse som "kjernefamilie". Jeg ønsker det, jeg kjenner mer og mer at jeg ønsker det livet: på godt og vondt!!!

 

Takk for at du svarer meg.

 

Er så glad på dine vegne, selv om det også er litt sårt å lese om det fine du har, så er det mest av alt fint og egentlig litt inspirerende!!!

 

Stor klem fra meg

[♥Tullerusk♥]

:`o( Uff, kjære Jumpy..

 

Ble oppriktig lei meg jeg nå...

 

Kan egentlig ikke svare på hvordan det er å ha en "prøvende mann"...i og med at begge kom før vi skulle planlegge...(

 

Føler så innmari med deg...

 

Blir vel som du sier at du kanskje bær stille et ultimatum: Gi meg barn eller gå (noe i den duren) eller rett og slett spørre han om han virkelig vil ha barn eller ikke, og hvorfor....

 

Sender deg mange goooode klemmer og håper du finner ut av dette...

 

 

[Solisolden]

Heisann!

Jeg snuser litt rundt i forskjellige forum. Holder til på "slitere" jeg da.

 

Huff det høres skikkelig trist ut å være i den situasjonen som du er i! Forstår godt at du er ulykkelig. Jeg selv sliter med å blir gravid så lengselen etter å få barn er stor! Tenker på det hver dag.

 

For min del så var det faktisk samboeren min som i utgangspunktet ville ha barn. Jeg var den som ville vente. Han har en eldre bror som har to små barn så det har nok en god del med saken å gjøre. Nå har også flere av kameratene hans fått barn og det er nok litt "smittsomt".

Ellers vet jeg ikke helt hva som skal til for at en mann skal bli klar....

[Ella-83]

Huff.. Ikke bra, Jumpy. Jeg føler så med deg at jeg ikke kan få sagt det nok engang. Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver.

Jeg har nå flyttet over til "bli gravid" og er overlykkelig for det. Likevel er det en del av meg som ikke helt tør å tro på det. Jeg tør f.eks. ikke nevne eggløsning eller at vi kanskje bør hoppe i bingen hvis det skal skje noe for jeg er redd for at han skal backe ut. Han har sagt klart ifra at han ville lage barn, men som sagt, så frykter jeg hele tiden det verste. Har vært igjennom mange skuffelser. Men nå skal ikke jeg klage. Jeg har tross alt kommet meg litt videre.

Hvordan han plutselig gikk fra "senere" til "ok"? Påvirkning fra omgangskrets blant annet. Tror kanskje det var utslagsgivende. Dytt alle babyer du ser på han. Dra på besøk til folk med barn.

Jeg var klar for å gi han ultimatumet jeg nå, men utrolig nok så trengte jeg det ikke. Når min mann kan endre mening, Jumpy, så kan din det også.

Hva er det han venter på? Be om noe konkret. Ja eller nei. Hvis ja, når? Forlang et konkret tidspunkt. Jeg gjorde forsåvidt dette. Ved juletider ble vi enige om at han skulle gi meg et konkret svar til sommeren. Det fikk jeg.

[Jumpy]

Hei Alle, MaCa, Frøkna, Ella og Solisolden

TUSEN TAKK for at dere svarer, det varmer mer enn dere tror å få svar fra jenter her inne. Skulle nesten jeg hadde dere litt nærmere..hehe Uansett, takk..alle ord varmer og gir meg håp.

 

Jeg har sagt veldig direkte hvilken sorg dette er for meg og han vet jeg gråter i blant, særlig når vi er/har vært sammen med folk med barn. Det som nesten bekymrer meg er at det ikke går mer innpå han. Men, det virker nesten som om han ikke helt tørr (eller ønsker..) å ta det opp noe mer når jeg har kastet ballen. Vet ikke om han faktisk tror at jeg noen gang kommer til å stille ultimatum. Uansett vet jeg han kommer til å reagere med å bli skuffet dersom jeg gjør det, vi har det jo så bra og er hverandres beste og viktigste venn i livet. MEN: vi har det jo ikke bra når det gjelder dette.

 

Jeg kommer nok til å skrive litt inne på forumet her fremover, enten hvis det skjer noe eller bare for å få litt oppbacking!

 

Ella: jeg forstår godt at du er nervøs og kanskje ikke helt tørr og tro at det skjer. Selv om min sambo ikke er klar, så har jo vi også vært litt av og på med hvor store sjanser vi har tatt: og jeg har vært livredd for å nevne det liksom, ikke helt tort å tro på det.. Blir jo ikke helt det samme da, men skjønner at du føler det slik Har fulgt litt med på deg den siste tiden og synes det er helt fantastisk at det plutselig klaffet for deg og dere, velger å tro på det du sier at når din mann kan så kan min. Jeg må jo tro det !!! Lykke til snuppa.

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Hei på dere.

 

Et tips fra meg.

 

Når man har en mann som ikke alltid er snakkbar om alle temaer er det ofte sånn at samtaler blir enveis, og de oppfatter det som mas. Vet ikke om det gjelder dere, men det gjelder i alle fall for meg. Jeg har ikke problemer med en mann som ikke vil ha barn, men det kan være andre ting vi er uenige om eller som blir evig usnakket.

 

Når ting låser seg pleier jeg å skrive en mail.

Konkret, rett på sak og om hvordan jeg tenker, og hvrfor jeg tenker som jeg gjør - samt hva det gjør med meg at han reagerer og tenker som han gjør. Eventuelt hva dette vil lede til.

 

Jeg pleier å gi ham litt tid til å lese den og å tenke over det.

Da tar det ofte noen dager så sier han at han har lest den, han har fått tid til å fordøye og virkelig se det fra min og sin side og klar med å forberede et mer fornuftig svar til meg. Da kan vi diskutere det bedre etterpå.

Når vi så tar det opp igjen er det ikke nødvendigvis at vi blir enige, men da har han i alle fall fått en mer helhetlig forståelse av min side. (Det hender jo de trenger litt tid på at det skal synke inn) hehe.

 

Mannfolk er jo som små barn i blandt, de blir sta og vil ikke bli fortalt hva de skal og bør gjøre, da vil de i hvertfall ikke. Jo mer "mas" des mer bestemmer de seg for at de skal "bestemme selv".

 

Det er i alle fall viktig å være to om å ønske det, og det er jo faktisk lov å ikke ønske barn også. Jeg kan faktisk skjønne at noen tenker slik. Men da er det jo viktig å få klarhet i dette.

 

Uansett så håper jeg at det løser seg på en positiv måte for deg/dere. Det er så trist å være uenige om slikt. Kan jeg spørre hvor gammle dere er?

 

Med de beste hilsner,

[Anonym bruker]

Hei igjen, sorry ser at du har sagt at du er 33. Da er jeg enig i at det er på tide å ta en avgjørelse for deg. Tror du må gå i deg selv og tenke er det denne mannen eller barn som er viktigst for meg? Han vet jo også at det er en biologisk klokke som går for deg (og for ham..). Mulig du må gi ham det samme valget, barn med deg eller barnløs uten. Og velger han deg må han også velge å bidra og støtte og ta sin del, det må være en del av ultimatumet, slik at han da ikke kan si "det var du som ønsket dette, så du får trøste" når babyen er våken for 7 natt på rad....det er heller ikke noe godt utgangspunkt. Da blir du kanskje fortvilet over manglende støtte og ender opp med å gå fra ham og ha barn alene, og han har barn og er alene.. Ergo begge taper (inkludert babyen).

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Er litt på forskjellige forum jeg nå. Jeg sluttet med p-pillen i mars da jeg sa til manne at nå ville jeg ikke gå på disse hormonene lengre. Jeg sa at han godt kunne "kutte strengen" (var 100 % sikker på at han ikke ville dette, siden han har vanvittig legeskrekk:-))eller så kunne jeg sterelisere meg etter at vi fikk nr. 3. Han samtykket i dette (snakket om dette i januar). Når mars kom friket han ut og kjøpte kondomer. Ble så lei meg at det ikke kan beskrives.

 

Forrige mnd. så var han litt uforsiktig noen dager før el (5 og 3 dager før), og jeg trodde han var med og jeg var så lykkelig. Sovnet med et smil. Så dagen før el, så spurte han om det var mulighet for at jeg kunne bli gravid nå, og da trakk han seg. Ble bare så utrolig lei meg. Han sa at han i utgangspunktet ikke ville ha noen flere barn.

 

Virkelig vært en berg og dalbane siden januar. Noen ganger er han på gli, andre ganger ikke.

 

Enden på visa er at jeg nå er gravid. Har sagt til han at mensen er forsinket (det pleier den aldri å være). Snakket om dette på onsdag. Han har ikke nevnt eller spurt noe mer rundt dette. Har tatt en test og den var så svak positiv at jeg er nødt til å ta en til. Men har alle symtomene så er ikke i tvil.

 

Vet ikke helt hvor jeg hører hjemme hen jeg nå:

Bli gravid (pga testen som var så svak)

1 trinnsemester

Over 35 og prøver

Gravid moden alder

eller sist men ikke minst "mannen ikke klar" for det er han jo ikke.

 

Han har sagt før at han egentlig ikke ønsket seg noen barn i det hele tatt, så jeg føler meg utrolig heldig nå. Men jeg har det meste av ansvaret det første året. Han må ha søvnen sin, så jeg har alltid tatt natteskiftene. Han jobber også mye så jeg har det meste ansvaret også dagtid. Vet jeg får dette nå også.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Hei Jumpy

 

Jeg har en mann som var akkurat som din for en del år siden. Han sa at han verken ville ha barn eller gifte seg noen gang! Nå har han både barn og er gift (med meg)... Da jeg var på din alder følte jeg også at nå begynte det å haste litt, dersom han fortsatt absolutt ikke ville ha barn, måtte jeg komme meg ut av forholdet for å kunne "rekke" å evt finne en ny mann som ville ha barn. Jeg sa til han at jeg ikke hadde det noe bra, og at forholdet vårt måtte bli bedre og at jeg ville ha barn. Han måtte rett og slett bestemme seg for om han ville ha meg og barn, eller ingenting. Han valgte heldigvis å bli. Tror nok også det hjalp at venner som ikke var single fikk barn.

 

Jeg vil gjerne ha ett barn til, men mannen sier han ikke orker flere. Barnet vårt har ikke fylt to år ennå, så jeg føler at jeg fortsatt kan vente litt til med å prøve og se om jeg får han til å ombestemme seg. Har tenkt til å slutte med minipillen som jeg bruker nå, og heller forsøke meg på Ladycomp eller Pearly. Må ta en ny samtale med han om søsken til barnet vårt, for akkurat nå er det utrolig viktig for meg at h*n får et søsken!

 

Tror nok også at en del menn ikke blir klare før man blir gravid eller når barnet faktisk kommer. Men jeg synes ikke man skal lure mannen heller...

 

Lykke til, håper din samboer snart snur! Du kan jo nevne (hvis du ikke allerede har gjort det) at det er mange som sliter med å få barn, så det kan gå lang tid før du evt blir gravid.

 

[Frøkna vårbarn 2014]

Jumpy, hvordan går det med deg?

[Anonym bruker]

Jeg er 30 år og samboer. Jeg har vært klar for barn siden jeg var 27. Jeg tenker på det å bli gravid og få barn hele tiden. Har mange venninner som har barn, skal ha barn eller prøver å bli gravide. Mannen min ønsker seg barn i fremtiden, det har han ihvertfall sagt. Vi snakker noen ganger om hvordan barna våre vil se ut osv.... Jeg ville gjerne ha begynt å prøve nå....men det kan jeg ikke si til han, for da tror jeg han blir skremt. Vi har vært sammen et år, og samboerskapet er ganske ferskt, så jeg tror at hvis jeg forteller han hva jeg føler, blir han sjokka! Jeg er faktisk redd for hva han vil tenke om meg hvis jeg sier det akkurat som det er! Han vet at jeg vil ha barn, men ikke at jeg vil ha det NÅ....

Han vet jo ikke at jeg gikk og drømte om barn leeeeenge før jeg møtte han! Noen ting må man bare sensurere for menn..

Jeg biter tennene sammen og skal ikke si noe. Ennå. Tenker i mitt stille sinn at jeg tar det opp om 6 mnd. Da fyller jeg 31 og han snart 32, og da har vi bodd sammen såpass lenge at han kanskje føler det mere naturlig når jeg tar det opp.....

[Anonym bruker]

6 mnd høres fint ut...

Kanskje han til og med har rukket å tenke på det selv innen da?