Utredning, men positiv test....?!?!

[Flo_Isak]

Jeg vet ikke helt om det er noen som husker oss her inne, men dette er kanskje siste oppdatering før lilleprinsen kommen )

Er nå 35+6 på vei (kun 4 uker igjen i morgen!)

Det er helt utrolig hvor bra alt har gått denne gangen, jeg kunne ikke vært mer lykkelig.

Svangerskapet har såklart vært tøft, på sin måte. Ukene i begynnelsen gikk så sakt, jeg gledet meg over hver eneste dag vi kom over uten at det var tegn til at vi skulle miste lille babyen vår. Tenk at det virkelig gikk bra, alle disse ukene denne gangen.

Hva som gjorde at denne gangen ble det vår tur, aner jeg jo ikke. Kroppen hadde fått en pause fra de 3 andre graviditetene, og saene, kanskje det hjalp på. Rart å tenke på at OM jeg ikke hadde mistet de tre gangene, hadde aldri denne gutten bodd inne i magen min nå. Da hadde vi hatt en annen baby på mellom 1 år og 6 mnd...

Nå gleder vi oss masse til å hilse på babyen vår. En skjønn liten gutt, som vi tror skal hete Isak. Takker igjen for all støtte her inne på habituell abort forumet. Ønsker dere andre så inderlig lykke til. Håper dere også vil oppleve den gleden det er å komme seg videre uke etter uke i svangerskapet.

 

Det hender jeg får ett snev av dårlig samvittighet. F.eks på kjøpesenter hvis jeg ser noen kaster stjålne blikk bort på magen min. Kanskje er det fordi de ikke kan få sitt eget barn. Kanskje gjennomgår hun akkurat det samme som jeg opplevde en gang tidligere i livet. Jeg var en gang den som gikk rundt og tittet missunnelig bort på alle magene som tuslet rundt. Tenkte at jeg aldri kom til å oppleve det.

 

Stå på jenter! Jeg heier på dere

[smilla73]

åååh, så koselig å høyre. Huskar deg godt eg :-) Rart med det, plutselig sit spiren og blir til eit heilt vanlig, levande barn.

 

Er sjøl i veke 10 og satsar hardt på at "this is it!". Har ikkje heilt begynt å ta noko for gitt selvfølgelig, men har allereie begynt å få stikk av dårlig samvittighet eg også, - over at eg blei gravid før eg rakk å kome til utredning til IVF (begynte å bli lenge sidan forrige graviditet) - og ikkje minst då eg høyrde ein reportasje på radio om eit par som hadde prøvd alt i seks-sju år, og virkelig ikkje fekk til å bli gravide, på nokon måte. Eg begynte å bli innstilt å bli "ein av dei", hadde begynt å tenke på korleis det ville vere å adoptere... og her sit eg og kjenner magen som er i forandring.

 

Lykke til med den lille gutten, og NYT DET! Forhåpentlig kjem vi *alle her inne* etter, om vi berre får litt tid på oss...!

[Mamma`n til Ole Kristian]

JEG husker deg iallfall veldig godt:) Og for noen nydelig nyheter du kommer med, nå bare gleder jeg meg til du kommer inn her og forteller din fødsels historie:)

 

Har tenkt masse på deg og lurt på hvordan det har gått med deg, og nå ser du jo snart målet:)

 

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du sier om å se lengselsfullt på kvinner med maven man møter rundt om kring. På dårlige og tunge dager kjenner jeg noen ganger at jeg ikke greier og glede meg like mye over gravide kollegaer på jobben.......uff, det er ikke godt:(

 

Håper snart og høre mer nytt fra deg:)

 

Klem fra meg