Blir nok alenemor.. kjipt..

[ansjaangell]

Men vet dere hva? Han kan brenne i helvete!! Vi ble tidlig gravid, vi tok avgjørelsen om å beholde nurket sammen, men nå backer han ut! Når har jeg fått nok! Er lei av å være trist og lei meg! Jeg er forbanna! Og det er så deilig! Jeg er 12 uker på vei, og han skal faen meg vite bedre enn å behandle meg sånn som dette! Dro derfra tidligere denne uken og har nesten ikke hørt noe fra han.. Han "trenger tid til å tenke, og uansett hva som skjer så skal jeg ikke gjøre dette alene".. Hvis han nå skal ha meg tilbake så skal han få jobbe for det! Hvis han ikke er mann nok til å innse at han skal bli pappa, er han ikke mann nok for meg..

 

Måtte bare få dette ut!!

[second_time]

Forstår deg godt.

 

Jeg forstår at det kan være vanskelig for han å se for seg selv som far og at mye av livet nå er lagt fremfor han, men han var som du skrev, med på bestemmelsen om å beholde barnet.

 

Menn som er ambivalente i forhold til ansvar... ja... er de noe å spare på? Vanskelig..

 

Jeg ble gravid etter 8 års samliv. Alt lå til rette for et stabilt liv videre med mannen min. Jeg var ikke mange ukene på vei når han tegnet kontrakt med forsvaret og forsvant til utlandet. Når babyen kom var han også veldig travelt opptatt og jeg var alene om det meste. Skuffende... men noen menn (heldigivs få, tror jeg ) klarer ikke å ta dette med ansvar innover seg.

 

Jeg var lykkelig som alene-gravid og alene-mamma -og har ikke angret et sekund på at jeg gikk fra mannen min. I praksis var jeg jo alene hele tiden, jeg var bare gift på papiret.

 

I dag er jeg sammen med verdens beste mann og vi venter vårt første felles barn.

 

Masse lykke til! Jeg er sikker på at alt ordner seg til det beste for deg og babyen. Forhåpentligvis trenger han bare en tenkepause, forstår hvor dum han har vært og kommer løpende tilbake til deg og babyen :0)

 

[ansjaangell]

Jeg håper på det, men han skal f*** meg få høre hva jg mener om det han driver med.. men jeg har mentalt forberedt meg på at jeg blir alene, noe jeg også tror kommer til å skje.. Klarer ikke å se på han som noe annet enn pysete nå, i allefall ikke en mann! Vi er heldigvis ikke gift, og eier ingenting sammen, så er brudd vil være lettere enn med mange andre..

 

Men men! Blir bare mer og mer sur for hvert minutt som går og han ikke tar kontakt.. Det kan lissom være det samme! Klarer meg bedre alene enn med han..

[Mamma til*2 jenter*]

Om han har sagt at han trenger tid til å tenke så er det positivt i mine øyner. Mange menn får helt angst når de hører ordet gravid. Å de tror at de må legge fra seg ungdommen i seg å kjøpe stasjonsvogn,hus å ikke ha noe mer koseliv.

Å når man ikke er gift er dette en veldig skummel tanke.

Skjønner deg godt også,du trenger stabilitet å trygghet for dette barnet. Det forventes liksom ikke at mannen skal backe ut.

Me gi ham litt tid,la ham få venne seg til tanken. Få deg gjerne en tidlig UL å send ham bilde i posten eller via mail slik han får se at det er ekte.

Mannfolk reagerer vilt motsatt enn oss. han er nokk livredd å redd for å gjøre deg mer nervøs å ikke gjøre noe rett gjennom graviditet,fødsel å barseltid.

Akkurat nå trenger han å høre andre sine synspunkt enn dine for å skjønne at han burde ta ansvar å at det faktisk bare gjør livet bedre å at man får et helt nytt syn på et forhold.

Når han først får inn i hodet at graviditeten er ekte å at han faktisk kan klare dette vil han sikkert si ifra å prøve å jobbe seg gjennom en samtale med deg der han forteller deg i bunn å grunn at han er redd for å skade deg eller barnet.

Du må noen ganger prøve å tenke hvordan han også har det. Om 8 mnd er han PAPPA til et barn han ALDRI kommer til å kunne si ifra seg,han er knyttet for livet. Han MÅ lære sej å skifte bleie,skifte klær,se på ny bil,se på hus,kjøpe babyting..Det er SKREMMENDES!!

La ham få litt tenketid å prøv å ikke vær så sint. Mannfolk får panikk..

[ayaah]

Jeg er HELT enig med "Mamma til 1*prøver igjen*":

 

det er en STOR overgang i livet å skulle bli foreldre, og det er veldig ofte mye vanskeligere for menn enn for kvinner. Det hjelper jo heller ikke at dere ble gravide veldig tidlig, faren var langtfra klar for å bli far...

 

Han trenger litt TID, det er veldig mange nye tanker som man skal venne seg til, det er helt normalt at det svinger, og det pleier oftest å gå seg til og bli bra til slutt!

 

Ikke gjør det unødig vanskelig for ham ved å overdrive sinnet... Du har rett til å ha følelser du også, det er ikke ikke vanskelig å forstå dem, men prøv å være litt raus likevel...

 

Lykke til!

[Mamma til*2 jenter*]

dytter denne opp..hvordan er situasjonen med deg å din mann nå?