jeg angrer så fælt, trenger å få snakket litt ut! (Litt langt)

[Anonym bruker]

Jeg tok abort for litt over 2 måneder siden.

Jeg var bare 16 år og syntes at det var veldig tidlig å få et barn, det var så mye jeg ville gjøre før jeg ble mamma.

Jeg fant ut ganske tidlig at jeg var gravid (5 uker) og vurderte frem og tilbake kjempe lenge om jeg skulle beholde eller ta abort.

Etter å ha snakket med Amathea bestemte jeg meg for at jeg kunne klare dette, jeg skulle klare barn og skole og vi kom til å klare oss med penger. Kjæresten min var der for meg og sa han ville være der for barnet også når det ble født.

Foreldrene mine ble kjempe sinte og mente at abort var det beste for meg. Jeg ble litt etter litt overtalt mot abort.

Til slutt gikk jeg med på å reise opp på sykehuset til en abort time. Jeg hadde tatt en pille om morgenen og når jeg kom dit var det egentlig for sent å angre. Jeg gikk som i trance inn på et rom der jeg skulle kle på meg sykehus klær og vente på at de kom og hentet meg. Kjæresten min var med meg og var der med meg. Når jeg ble hentet hadde jeg den værste følesen i magen, men jeg sa ingenting. Jeg ble bare kjørt med sengen inn på et rom, der fikk jeg narkose.

Når jeg våknet merket jeg at jeg måtte veldig på do og da fikk jeg se alt blodet, det var kjempe ekkelt.

Men det gikk ikke helt opp for meg hva jeg hadde gjort før lenge etterpå, alt var så uvirkelig. Jeg var så vant til at magen min var hard og litt større enn normalt og jeg trodde ikke på at den kom til å forsvinne, selv om jeg visste det innerst inne.

 

Dagen etter skjønte jeg hva jeg hadde gjort og jeg gren og gren. Kjæresten min var der for meg og prøvde å hjelpe, men det var ikke så mye som hjalp.

Jeg håpte ting skulle bli bedre etterhvert, men jeg har det fortsatt helt jævlig.

Jeg tenker på det nesten hele tiden og jeg kan begynne å grine helt uten videre. Jeg stenger meg inne, er nesten aldri med vennene mine lenger. Jeg klarer ikke å begynne en samtale og prøver alltid ubevisst å komme meg fortest mulig vekk fra samtaler og folk.

Det går heller ikke så bra mellom meg og kjæresten min, jeg er kjempe lei meg hele tiden og han blir så oppgitt og lei seg hver gang jeg er lei meg. Jeg prøver å holde inne hvordan jeg har det når jeg er med han, men til slutt så må jeg bare snakke om det eller jeg begynner å grine.

Han prøver å støtte og hjelpe meg, men det ender alltid med at han finner på unnskyldninger for å gå noe sted eller at han faktisk sovner!

Jeg elsker kjæresten min, men vi har det ikke lett for tiden. Vi krangler mye, men bare når jeg blir lei meg og han ikke klarer å være der for meg. Derfor føler jeg at det er min feil og da blir jeg bare enda mer lei meg, alt er så håpløst!

Jeg vet han er lei seg han også, men han vil ikke snakke om det.

Han er kjempe snill ellers, det er bare det at han ikke klarer å trøste og støtte meg. Jeg føler ofte at han ikke bryr seg og da blir jeg enda mer lei meg.

Og når jeg er så lei meg hele tiden og vil han skal være der føler jeg meg så masete og egoistisk. Jeg vil så gjerne at vi skal få forholdet til å funke igjen! Vi hadde det kjempe fint før, men nå føler jeg at alt er ødelagt. NOEN ANDRE SOM HAR HATT DET SÅNN OG SOM HAR NOEN GODE FORSLAG TIL HVA JEG/VI KAN GJØRE?

 

Jeg har det helt forferdelig ellers også, jeg får nesten ikke sove om nettene, jeg ligger bare våken å tenker og griner. Jeg har flere ganger tatt meg selv i å tenke at jeg ikke har noe å leve for og at jeg bare vil dø.

Jeg aner bare ikke hva jeg skal gjøre jeg! Føler at alt jeg gjør blir feil og at alt bare er gale.

 

Dette ble et veldig sytete innlegg. Men håper på noen svar og kanskje noen som vil dele noen erfaringer med meg.