15 år, og i en grusom situasjon

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke hva jeg skal verken si eller gjøre akkurat nå. Har for 2 dager siden funnet ut at jeg er gravid. Og vet du hva?

 

Jeg er 15 år.

 

Jeg skal akkurat begynne på videregående til høsten, og jeg er gravid. Det hele endte med uansvarlig og ubeskyttet sex med en kamerat. Planen var å kjøpe angrepille, men jeg fikk på ingen måter skaffet penger, fordi mine foreldre var ute og reiste. Jeg bodde med mine besteforeldre, og det å plutselig spørre om å låne 300 kroner ble uaktuelt for meg.

 

Spurte alt av venninner, men ingen kunne låne. Kan dere tro den frustrasjonen jeg har følt, og fremdeles føler? Jeg vet det var uansvarlig. Jeg trenger ikke høre det fra flere. Men jeg tenkte at å ta angrepille en gang ikke ville være noe problem, fordi jeg skulle uansett skaffe meg p-piller til uka.

 

Men nå har det seg sånn at jeg dessverre er i denne situasjonen, og jeg aner ikke hva jeg skal si, eller hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vet godt hvem som er barnefaren, og jeg vet også godt hva han syntes om saken. Han har hatt det veldig tøft i oppveksten. Hans mor døde av overdose for 3 år siden, og hans far har han nesten ingen kontakt med lenger. Vi har hatt lange samtaler der han sier at jeg "må" ta abort. At det er det som er det "riktige" valget. Men finnes det egentlig et riktig valg?

 

Jeg mener, abort. Jeg er så i mot abort. Vi var begge uansvarlige, og syntes vi skal ta konsekvensene for det. Jeg er bare 15 år, men jeg er veldig moden for alderen, og jeg vet hva som er rett og galt. Alder er et tall. Det er den mentale alderen som teller. Jeg sitter ikke her og sier jeg er klar for å bli mor, fordi hadde jeg syntes at jeg hadde vært klar, hadde jeg ikke trengt å skrive dette innlegget. Jeg er overhodet ikke klar for å bli mamma, men hvordan går det an å bli klar for abort? Det går jo ikke.

 

Barnefaren er bestekameraten min, og vi er kun venner. Ingenting mer. Han fortalte meg at han sa ikke alt det for å være en drittsekk, men at han kunne ikke hjelpe meg om jeg valgte å beholde det barnet. Han var ikke klar for å bli pappa. Han sa at han bare var 17 år, og hadde hele livet foran seg. Han ville gå mange år på skolen, inn i militæret, finne drømmejenta og få en bra jobb før barn ble innblanda. Jeg har full forståelse for det, selvfølgelig. Men likevel. Det er jo min kropp. Min baby. Er det ikke?

 

Jeg syntes så synd på barnefaren, fordi han var virkelig deprimert og lei seg. Så jeg gikk med på en avtale. Jeg skulle ta abort. Jeg tok han i handa, ga han en klem, og sa jeg lovte. Fordi jeg vil ikke være ansvarlig for å ødelegge livet hans med at jeg beholder barnet. Men nå er jeg i ferd med å ombestemme meg.

 

Jeg har foreldre jeg vet ville støttet meg gjennom det! De ville også sagt at jeg burde ta abort, men de ville uansett støtte valget jeg hadde tatt. Men la oss si om 7-8 år. Så spør barnet mitt "Mamma, hvem er pappa? Og hvor er han?" Hva skal jeg svare? Hvordan skal jeg kunne gi barnet alt det som trengs for å få en god oppvekst og en god barndom?

 

Jeg har ingen fast jobb, så da må jeg jo begynne å jobbe. Barnefaren vil jo ikke være involvert, så hvordan skal jeg klare å ta vare på et barn helt på egenhånd? Jeg går også på skole, og måtte jo da tatt et friår. Jeg bor hjemme med mine foreldre, så hvordan skulle det gått? Alt bare stritter i mot meg.

 

Men tanken på abort er helt forferdelig. Jeg har gråtet i hele natt, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Har også tenkt på adopsjon, men det vet jeg med meg selv at jeg ikke ville klart å gjennomføre. Hadde endt opp med at jeg hadde ligget der hjerteknust og bare ønsket å få tilbake den nydelige babyen min.

 

Abort, nei. Jeg klarer det ikke. Barnefaren sa at jeg måtte ta abort, og at han skulle sitte og holde meg i handa under fjerningen. Han skulle være med meg, passe på meg, støtte meg og være der for meg. Men han kan jo ikke "passe på" meg i all evighet?

 

Hva skal jeg gjøre? Har noen råd å komme med? Jeg er helt hjelpesløs. Det er som om gutter/menn ikke forstår hva vi jenter (de fleste) føler om abort. Det er et foster. Det er et liv. Å ta abort er ikke så jævlig enkelt som de skal ha det til, og det sitter jeg og sier nå! Enda jeg ikke har tatt abort!

 

Jeg trenger hjelp. Jeg trenger råd. Er det noen som kan hjelpe en gravid og frustrert 15 åring? Håper virkelig på svar, for nå vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva du skal gjøre desverre.

Jeg var i samme situasjon som deg og jeg tok abort..... det ble jeg presset til av mine foreldre! De sa det var helt uaktuelt for meg å få barn så tidlig. Rett skal være rett, jeg ble spurt av legen om aborten var frivillig og jeg svarte ja, men jeg følte ikke jeg hadde noe valg.

 

Jeg ville begynt med å fortelle det til foreldrene dine..... da er du sikker på hvilken støtte du vil få fra dem. Mine var absolutt ikke støttende og jeg skjønte at jeg ikke kunne klare det uten støtte fra mine foreldre.

 

Jeg både angrer og er glad for aborten. Jeg angrer på livet jeg ikke fikk oppleve, men er glad jeg fikk "noen år til på baken". Ikke for det..... jeg ble gravid igjen som 17 åring og fikk et nydelig barn da jeg var fylt 18. Det var noe jeg hadde ønsket helt siden aborten og jeg klarte ikke å vente lengre. Jeg var i et godt forhold, med en gutt som ville det samme som jeg, og mine foreldre skjønte nok at jeg var tidlig ute med ny graviditet fordi jeg følte jeg manglet noe!

De var veldig støttende da!

 

Jeg tror det er viktig at du finner en god samtalepartner også. Enten dine foreldre, helsesøster eller legen din f.eks

 

Uansett hva du velger så er det et valg for livet, og jeg ønsker deg lykke til!!

 

[Miss Misantrop]

Jeg syntes det går klart frem av innlegget ditt at du ikke vil ta abort. Mannen har ingen ting han skulle ha sagt rundt det, ikke syntes jeg du kan holdes til et løfte gitt under så vanskelige omstendigheter heller. Du skal iallefall ikke slutte på skolen, vidregående SKAL du gjøre ferdig. Kanskje som privatist? Du kan lese noen fag mens du tar et år fri. Selv tok jeg alle fag som privatist fordi jeg var svært dårlig i årene jeg skulle ha gått på på skole, det tok meg en grand total av 3 mnd. og karrakterene er det ingen verdens ting å si på. Hadde jeg vært deg ville jeg ha snakket med mamman min, tatt en tur til NAV. Snakket med andre som har vært i samme situasjon før jeg tok den endelige avgjørelsen. At vennen din ikke vil stille opp som far tar jeg med en klype salt, det blir noe helt annet når barnet er født. Kanskje stiller han opp, kanskje ikke. Bidrag skal han uansett betale, punktum finale. Det ødelegger overhode ikke livet hans, så ikke la han tute deg full med sånt tull. Hvis han reiser hude sitt opp av sin egoistiske lille navle vil han forstå at familie er fantastisk, selv om det ikke passet perfekt akkurat nå. (Med familie mener jeg barnet, ikke nødvendigvis kjærnefamilien) Når barnet spør etter pappan sin skal du være ærlig og skånsom.Det er en selvfølge at barnet har større rett på å vite hvem faren sin er en faren har rett på å skjule det. Kanskje velger du abort, men da skal du velge det for DIN del, ikke for hans del. Jeg er sikker på at du blir en god mor uansett når i livet du velger å få barn. Klapp på skuldern til deg. (PS. Ikke ta abort uten å informere noen i familien din, vennen din kan sikkert være til støtte og hjelp men en eldre kusine, en mor eller en tante vil du trenge i det lange løp.)

[Gjest]

Tusen takk for svarene dere har gitt meg. Setter utrolig stor pris på det. Jeg har enda ikke riktig bestemt meg for hva jeg skal gjøre, men jeg tror jeg går i den retningen at jeg velger å beholde barnet.

 

Barnefaren kommer til å "forlate" meg (vi er bare bestevenner! Ikke kjærester på noen måte), og jeg kommer til å bli alenemor. Men kanskje ikke det er verdens undergang?

 

Barnefarens bror, eksen min, kommer til å kjefte huden min full, og jeg kommer til å få mye kjeft fra både venner og familie av barnefaren. De sier jeg må se å ta til fornuft. Men har de egentlig noen som helst rett til å komme med slike kommentarer? At jeg må ta til fornuft? Jeg mener, det er jo ikke de sitt barn? Det er mitt barn. Min kropp. Mitt valg. Ingen andres.

 

Jeg sier bare tusen takk igjen for svar! Det hjalp å høre deres meninger. Sier ikke nei takk til enda flere svar og kommentarer på mitt innlegg. Alt er til hjelp!

 

Mvh J15 år

[Anonym bruker]

skjønner du er i en vanskelig situasjon, jeg selv var 16 år da jeg ble gravid.. Jeg var sammen med pappaen men han ville ikke beholde det, han og ville jeg skulle ta abort.. Jeg klarte ikke og ta abort..

Så jeg valgte og beholde barnet, jeg var heldig jeg fikk mye støtte av mamma og ste pappaen min..

Jeg ble a lene mamma og er det fortsatt og har en nydelig gutt på 3 år..

Jeg tok et fri år fra skolen, men begynte igjen på skolen da lille gutt var 10 mnd, da begynte han i barnehage, mens jeg skulle full føre vidregånende.. Og nå er jeg snart ferdig utdannet barne og ungdomsarbeider.. Så alt er mulig bare enn legger god vilja til..=)

 

Jeg har ikke noe fasit svar på hva du burde gjøre, men tenk deg nøye om hva du gjør.. Hvet det ikke er lett det er et vanskelig valg..

 

Men om du velger og beholde barnet, og om du blir a lene mamma..

Har du krav på stønadder fra NAV som gjør at det er økonomisk greit og full føre skole forde:)

 

Jeg ønsker deg masse lykke til med valget ditt... *klemmer*

 

[Anonym bruker]

Jeg synes du bør snakke med helsesøster (om det er mulig nå på sommeren) og få noen råd og tips. Ellers kan du faktisk ta kontakt med sykehuset og be om å få snakke med en sosionom om dette. Samt at Amathea er en veldig fin organisasjon for å snakke om abort eller ikke. http://www.amathea.no/index.aspx?cat=1003

 

Vil ellers bare ønske både deg og barnefar lykke til.

[Anonym bruker]

PS: Amathea er til hjelp for dem som er uplanlagte gravide.

[Sharlis]

Jeg vil bare gi deg ett råd:)

 

Om du har ett lite snev i kroppen din som sier at du ikke skal ta abort, så for all del, IKKE ta abort.

Du kommer til å angre for resten av livet ditt.

 

Du kan angre deg for resten av livet ditt for at du tok abort, men du kommer aldri til å angrer deg for det barnet du har.

 

Ikke la andre tråkke over dine meninger, og hva hjertet ditt vil. Det er du som bærer den lillen, og det båndet du har med lillen, er det ingen andre som kan erstatte.

 

Økonomi er det null problemer med når du er alenemamma, og du som er mindreårig får bolig og alt dekt.

Snakk med amathea, de kan hjelpe deg med det meste.

 

Ønsker deg lykke til:)

 

Kan du ikke fortelle hva du bestemmer deg for da?

 

Stor klem:)

 

 

[Anonym bruker]

Synes detn er slemt å legge inn løgnaktige innlegg her! Kan få oss til å betvile andres historier som egentlig er 100% sanne! Ikke spøk med slike ting, ok?

[Savn 36]

Bare lurte på hvilket innlegg her som er løgnaktig? Finner ingen jeg...

[Anonym bruker]

HI har lagt inn dette innlegget med flere varianter og versjoner på flere forum her inne. Bl a har dette vært gjenstand for diskusjon på anonymeforum.

 

HI er verken 15 år eller gravid, bare en historie hun ha lagt med vikarierende motiver. Styr unna denne dama. Hun kaller seg blant annet "Linnh3g393". Du kan finne henne på "bli gravid"-forumet også.

 

På profilen sin opplyser hun at hun er gravid - to uker på vei. Juhu???

[Anonym bruker]

hmm jeg håper virkelig ikke at man tuller med slike innlegg.. Men akkrutatt dette fikk meg faktisk til og stusse.. Syntes det var veeldig velartikulert og voksent skrevet til og komme fra en 15åring.

Min søster er 15 og hun bruker myyyye mer muntlig språk, slik som alle venninnene sine.. Asså, lissom <3

 

Lykke til HI om dette ikke er tull.. du fatter nok riktig besluttning til slutt skal du se.

[Hurra133]

Interessant! Det hørers sannsynlig ut at det er tull, for jeg var helt himmelfallen over hvor godt norsk denne femtenåringen skrev! Nesten helt uten feil. Før jeg leste det innlegget hadde jeg ennå til gode å lese et innlegg uten skrivefeil.

[Anonym bruker]

Uansett om det er sant eller ikke, det kan være flere i samme situasjon som leser dette og får gode svar.

Er veldig enig i at det var meget godt skrevet av en 15 åring. Jeg er norsklærer på 9. trinn og det finnes da 14-15 åringer som er flinke, har stor forståelse for språk og skriftlig formulering.

Det blir ord mot ord.

VI burde alle gå ut i fra at det vi leser er sant, gi svar og gode råd. Det kan trossalt være til hjelp for mange andre unge jenter.

[Anonym bruker]

2 uker på vei, ja.... babyen ble unfanget i dag, den da?

[AOerfødt<3]

syns ikke det er noe "rart" med dette innlegget.. jeg har selv en søster på 15år,som er ufattelig velartikulert for alderen sin.. jeg var det selv,og syns det er litt trist å se at man blir beskyldt for noe som kanskje slettes ikke er sant..

2uker på vei,kanskje hun tenker på den dagen barnet ble unnfanget..??

 

syns det er litt drøyt med "mobbekultur" på disse forumene!!

[*En jente, en til i vente?*]

Hei

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i ditt innlegg. Jeg har valgt å overse alle disse andre innleggene som har lite med selve saken å gjøre, ikke bry deg om de.

 

Jeg var seksten år når jeg ble gravid første gang. Jeg gikk første året på videregående, så jeg var litt eldre, men ikke stort. Jeg ble gravid med en jeg hadde et veldig kort forhold med. Jeg fortalte han at jeg var gravid og han brøt all kontakt med meg og ville ikke ha noe med verken meg eller barnet å gjøre, med mindre jeg tok abort. Jeg lovet også å gjøre det, som du, men innerst inne var jeg ikke klar for det. Familien min tok det tungt. Jeg gikk med på abort, mor og far bestilte time. Pappaen til babyen var overlykkelig og den som led det var meg.

 

Det gikk noen dager og jeg var hos legen på første kontroll/diskusjon om abort. Jeg sa til han at abort var uaktuelt og så var den saken gjort. Så var det å fortelle familie og venner om mitt store valg. Ikke minst pappaen til barnet.

 

jeg tok kontakt med Nav og lurte på hvordan jeg kunne gå frem nå. Jeg var alene om barnet. Mamma og Pappa støttet meg mye etterhvert og godtok at de skulle bli besteforeldre. Faren tok ikke sitt ansvar men jeg var innstilt på at dette skulle jeg klare alene. Jeg fikk penger av nav til å fullføre videregående (overgangstøtnad). Jeg tok et års permisjon fra videregående.

 

Nå er datteren min fire, snart fem år. Faren tok masse ansvar fra den dagen hun ble født og stiller opp 100% ( der har jeg vært veldig heldig ).

Jeg fullførte videregående skole når hun var to/tre år. Går nå på høyskole og har det veldig veldig bra.

 

Likevel er det noe jeg alltid sier til folk som spør meg om jeg føler jeg har gått glipp av noe. Jeg føler ikke jeg har gått glipp av noe fordi jeg har familie, venner og ikke minst en far som stiller opp masse for meg. Jeg har også en ny kjæreste som jeg har vært sammen med siden jenta mi var 2 år. Jeg er 22 år og har opplevd mye som jeg har vokst på og jeg er uendelig glad i jenta mi, men hadde jeg hatt valget igjen hadde jeg ikke gjort det, nettopp fordi jeg nå innser at jeg kunne ha gjort akkurat dette også senere i livet og vært mer klar for det..!

 

Lykke til med valget ditt, send meg gjerne en privat melding hvis du vil ha noe hjelp eller støtte. Kanskje du også lurer på noe rundt økonomien? Du trenger ikke slutte på skolen og begynne å jobbe for å klare det