Jeg vil beholde,barnefaren vil ikke. RÅD?

[Madelenkron]

Jeg er i en vanskelig situasjon nå. 18 år og gravid i uke 8.

Reaksjonen til kjæresten var ikke den jeg hadde håpet på. Han var motsatt av meg på alle mulige punkter. Jeg vil beholde, han er absolutt ikke klar. Hoved-grunnene hans er at vi begge ikke er ferdig med utdanningen vår. Han er ferdig 3 mnd etter termin. Den andre grunnen er dårlig økonomi. Men har vi for dårlig økonomi for å ha et barn? (20.000 inntekt til sammen) Jeg prøver å finne løsninger, og vil virkelig kjempe for dette. Men han ser ingen løsninger.

 

Det sårer, og fører til tårer hver eneste dag.

 

Er det noen som kan gi meg/oss noen råd ?

 

 

[Gina73 (♂ apr 08 + ♂ feb 10)]

Hei.

Jeg er også gravid - omtrent like langt som deg - og min mann var heller ikke helt positiv da han først fikk nyheten. Vi er begge arbeidsløse for tiden (men har hatt litt sommerjobb nå) og har en sønn fra før på 1 år og 3 mnd. Vi hadde snakket sammen et par uker før at vi kanskje skulle vente med barn nr 2 til vi hadde en litt bedre situasjon økonomisk. Men sånn ble det ikke for det viste seg at jeg allerede var gravid...Nå, noen uker etterpå gleder vi oss begge, men ikke uten at vi tenker en del på hvordan situasjonen blir til neste år med to barn. Men tror jo at det kommer til å løse seg etterhvert.

Det er ingen lett situasjon dere er i og jeg forstår at det tøffeste er at kjæresten din ikke støtter deg og ikke vil ha barnet. Dere er fortsatt veldig unge og et barn er en plutselig forandring av planene deres som han ikke hadde regnet med. Det tar tid å fordøye det og det er ikke sikkert at hans reaksjon på litt sikt vil være den samme som den første reaksjonen.

Når det gjelder økonomien så fins det alltid løsninger - dere kommer til å klare dere!! Hvis det blir tøfft så finns det alltid støttordninger i samfunnet som sørger for at familier med små barn klarer seg - om nødvendig fra sosialen. (barnetrygden får man heller ikke glemme på 970,- kr pr mnd. - dobbel barnetrygd til deg hvis kjæresten ikke vil fortsette å bo sammen med deg)

Det viktigste å tenke på er barnet - at det er en unik liten person som du bærer på - og som det ikke skal være lett å velge bort, som du jo heller ikke vil.

Jeg ønsker deg veldig lykke til og håper du får støtte fra andre rundt deg, og at du forhåpentligvis får kjæresten over på din side med tiden.

[♥Axinija♥]

Skjønner frustrasjonen din.....men jeg synes kjæresten din er svært fornuftig! 20 000,- i måneden, brutto eller netto?

Det er uansett ikke mye i måneden for to personer (og et eventuelt barn)...jeg og sambo har vel 35 000,- utbetalt i måneden, selv det er ikke spes mye..men vi klarer oss!

Du er jo så ung!!! Det vet jeg alt om!!! Jeg var 18 år da jeg ble gravid, trodde jeg skulle klare det uten noen problem...et par uker etter fødsel fikk jeg fødselsdepresjon...skyldes "sjokket" over hvor tungt det egentlig var med en liten baby...

Nå har jeg en sønn på 6 år, forholdet med hans far røyk for 1,5 år siden (jeg trodde vi skulle være sammen for alltid) og endte med rettssak om barnefordeling (som jeg "vant")...jeg har ikke noen utdannelse, annet enn 2 år på vidregående....Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg ALDRI fått barn i så ung alder, men jeg var fullstendig babysyk og min 6 år eldre kjæreste var det samme...

 

Dette var min historie.....

 

 

 

[frøkenfrua]

Hei Madelenkron.

 

Vet akkurat hvordan du har det. I februar fant jeg ut at jeg var gravid. Det var ikke planlagt, og jeg vet mannen min var fornøyd med slik vi hadde det. Vi var en trekløverfamilie....og jeg hadde akkurat åpnet butikk nr 2.

Det første mannen min sa var at jeg skulle bestille time slik at vi kunne fjerne det. Selv klarte jeg det ikke. Jeg er veldig i mot abort, og mener at selvom det ikke var planlagt, burde vi stå for det vi hadde skapt. Vi har begge visst om muligheten, siden jeg ikke har brukt prevensjon siden førstemann ble født. Men siden vi trengte hjelp sist med å bli gravide, trudde vi nok på en måte at det ikke ville skje nå heller. Men det gjorde det. Vi gikk til samtaler på amathea for å finne løsninger, men mannen min sto på sitt. Han ville ikke ha fler.

Det var kjempe tøft. Hva skulle jeg gjøre. Skulle jeg virkelig fjerne et friskt barn så lett? Som at jeg skulle bære ut søppel liksom??

Jeg brukte så lang tid som mulig...og jeg tenkte så det nærmest knaket. Tenkte på alt. Og kom frem til det at økonomien strekker alltid til. Hallo...vi bor i norge. Og en får hjelp til å klare seg om det ikke går en periode. Og om han forlot meg...så ville han gjort det uansett.

Det jeg måtte tenke på var meg selv, og hvordan jeg ville klart å takle et inngrep. Og jeg vet at for meg ville det vært mye tøffere enn eventuelt og ende opp som alenemor for 2. Så jeg valgte å beholde barnet vårt, og er nå 27 uker på vei med ei lita jente.

Mannen min gleder seg veldig, og har fått sin tid til å venne seg til tanken om at vi blir 4.

Selvsagt har jeg ofte sittet og tenkt...gjorde jeg det riktige??

Er jeg klar for et barn til??

Og til det har jeg funnet ut at en aldri blir klar. For sist da jeg strevde med å bli gravid...ble gravid...så kom tankene...hjelp..er jeg klar? Vil jeg klare dette??

 

Hvis du vil dette....hvis hjertet ditt sier at dette er et barn du vil ha. Ikke la deg styre mot abort. Man vokser seg så fort inn i rollen som foreldre, og en kan ikke tenke seg et liv uten barnet når det først har kommet. Fjerner man det, er det ingen angre frist.

 

Har dere ikke vært hos amathea, kan jeg virkelig anbefale dette.

De tar ikke parti med noen av dere, men stiller dere noen nye spørsmål dere kanskje ikke har spurt dere selv....de viser dere andre vinkler og muligheter.

 

Jeg ønsker deg og dere masse lykke til, og håper dere kommer frem til en løsning.

Vet ikke om dette ble noen gode råd, men følg hjertet...ikke andre.

Jeg gjorde det, til tross for at jeg kunne miste mann, butikker og hus. Og vi har det bedre enn noen gang. Vokser bare mer og mer sammen.

 

Lykke til iallefall. Håper det løser seg.

 

stor klem fra meg

 

 

 

[Anonym bruker]

Fornuftig å ta livet av et lite barn? aldri...

[kiki85]

Først av alt: IKKE la noen presse deg til noe du ikke vil. Jeg ble gravid som 20åring med min eks. historien etter er meget lang og meget stygg og trist. Jeg følte meg alene i verden og ble "tvunget" til å ta abort. Jeg ville absolutt ikke. Det er noe jeg angrer på den dag i dag. Når jeg tenker tilbake ser jeg selv at jeg ikke hadde hatt så mye annet enn kjærlighet og et sted å bo å tilby dette barnet. Men samfunnet vårt er heldigvis bygget opp slik at foreldre skal klare seg. Om han så velger å gå fra deg (det er alternativ du virkelig bør tenke over om du velger å beholde) så er samfunnet bygget opp slik at du skal kunne klare deg selv. Tenk deg veldig godt om, og undersøk hvilke økonomiske støttemuligheter du har om du velger å beholde.

Abort er en vanskelig sak å gå igjennom uansett, spesielt om det kanskje ikke er det du ønsker. Men følg hjertet ditt, du må tross alt kunne leve med avgjørelsen din for resten av livet!!

 

Masse lykke til med valget =)

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

En stund siden du har skrevet og jeg vet ikke hvilket valg du har tatt, men jeg forstår din vanskelige situasjon. Jeg har nettopp gått igjennom skal/skal ikke situasjonen i fht abort selv. I dag ringte jeg gudskjelov for å avbestille pillen jeg egentlig skulle svelget for å ta abort. Og det er gudskjelov en beslutning vi til slutt ble enige om, og nå gleder vi oss begge to. En ting er at det er lettest om dere blir enige, men en annen viktig ting er hva DU føler. Det er DIN kropp og DINE følelser. Du skal leve med beslutningen mye tettere på kroppen uansett. Bl.a. er det kun din signatur som skal skrives på abort-erklæringen. Den makta har du faktisk. Så lenge du vil, så råder jeg deg til å beholde. Det er ingen "walk-in-the-park" og ta abort. Det tok litt tid før jeg fikk mannen min til å forstå det store perspektivet på situasjonen jeg også. Men jeg var flink til å beskrive alle følelsene som jeg bar inni meg og alle bildene jeg hadde i hodet. Denne måten var den eneste måten og få mannen min til å forstå alle følelsene rundt situasjonen. Han sier selv at han er glad han fikk se det gjennom mine øyne, siden jeg er den som kjenner det best på kroppen. Og det endret hele hans syn. Mye tårer og analyser førte oss frem til den løsningen vi synes er best i dag. Og det medførte en del "negative" praktiske dilemmaer: som f.eks. dårligere råd, dårligere tid, dårligere plass o.l. Men alt kokte ned til at vi ikke fant EN eneste grunn som rettferdiggjorde beslutningen med å ta abort. Og jeg har levd i 30 år og vet at det ALLTID finnes løsninger og man må velge å tenke positivt skal man overleve. Livet går ikke på skinner uansett, og flere ganger i livet vil man møte utfordringer som gir en følelse av tilbakesteg eller nedturer. Men man må kjempe for å nå målet og alle utfordringer vil til slutt gjøre en sterkere.

 

Jeg er sikkert dere har mennesker rundt dere som kan støtte dere på en eller annen måte. Og det finnes støtteordninger for alle mennesker her i Norge. Dere som er studenter har jo bl.a. krav på fødselsstipend som sørger for dere i den tiden dere har permisjon fra studiene. I tillegg kan dere kanskje ha sjansen til å jobbe litt ekstra fremover for å legge til side litt i den tiden dere må være hjemme? Jeg tror kjæresten din kun ser utfordringene og samtidig føler en del drømmer blir knust. Men dere har resten av livet foran dere til å både få mer penger, bil, hus og reiser. Det er tross alt bare materielle ting. Jeg vil råde dere til å ta kontakt med profesjonelle, som f.eks. Amathea som rådgiver par i nettopp deres situasjon. Masse lykke til!