Min fødselshistorie - (ikke skummel)

[Amelia*Okt06+juni09*]

Lørdag 13. juni hadde det gått 3 dager over termin og vi begynte å bli ganske utålmodige. Jeg hadde jo håpet at jeg skulle slippe å gå over termin siden jeg både hadde brukt mye penger på fødselsforbredende akupunktur og bringebærbladkapsler, men ingen av delene så ut til å ha den ønskede effekt. Utpå dagen på lørdag begynte jeg å kjenne noen svake tak i ryggen som godt kunne være begynnende rier, og håpet steg om at noe var på gang.

Dagen gikk uten at det skjedde noe dramatisk utvikling, men takene vedvarte hele dagen, kvelden og natta og på søndag morgen hadde de blitt kraftigere og kom mer regelmessig så nå var vi ganske sikre på at noe kom til å skje ganske snart.

Utpå formiddagen sendte vi guttungen til besteforeldrene og vi begynte å ta tiden mellom riene, som nå kom regelmessig med 7-8 minutters mellomrom. Nå var vi ganske sikre på at det kunne bli fødsel denne dagen, men ting tok tid.

Klokka fem ringte jeg A-hus for å høre hva de sa om saken, og de ba oss komme inn for en sjekk. Jeg pakket derfor de siste tingene i sykehusbagen og vi gjorde oss klare til å dra til Lørenskog...men først bestemte vi oss for å spise middag så vi tok likegodt å gjennomførte en liten grillseanse før vi la avgårde

Vi kom til sykehuset litt før klokka sju. På fødeavdelingen var det travelt og det var litt dårlig med mottaksaparat der, så vi sto og hang en stund i gangen(utrolig nok ikke en eneste stol å oppdrive der!) før noen var klare til å snakke med oss. Da de endelig fikk tid til å undersøke meg så konstaterte de 2 cm åpning og rier med 7-8 minutters mellomrom, og de ba oss ta oss en tur og komme tilbake om en times tid. Som sagt så gjort og vi kjørte oss en tur, og endte opp med å gå oss en liten tur på den lokale kirkegården(!). Riene var nå såpass vonde at jeg måtte stoppe opp når de kom, men de kom fortsatt med ganske langt mellomrom og jeg begynte å frykte at dette kunne bli en lang natt...

Vel tilbake på sykehuset og ny sjekk – og dessverre ingen utvikling. Jordmoren sa at vi selv kunne velge om vi ville dra hjem eller bli på sykehuset (dvs. vake rundt og vente i fellesarealene, ikke sjans i havet til å få noe rom eller seng da det rådet fullstendig kaos der den dagen og det var smekkfult overalt), men ingen av delene fristet. Å dra hjem virket litt skremmende siden det nærmet seg natt og det tross alt er en 40 minutters kjøretur – og å være på sykehuset uten noe sted å slappe av i fred var passe uaktuelt.

Vi bestemte oss etterhvert for å finne oss et sted å overnatte i nærheten, og endte opp på Thon Hotell Triaden. Vi kom hit litt før klokka 23 på kvelden og gikk rett til sengs. Jeg hadde nå rier hvert 5 minutt og de var såpass vonde at soving var helt umulig, så det endte med at jeg lå våken hele natta – men det var uansett deilig å ligge i en seng og vite at jeg var bare 10 minutter unna sykehuset dersom det plutselig skulle bli fart på sakene.

Ingen grunn til å stresse med det viste det seg, mandag morgen kom og tilstanden var fortsatt den samme. Vi surret litt rundt utenfor hotellet og klokka 10 kjørte vi tilbake til sykehuset for en ny sjekk. Etter litt venting (enda mer stress her denne dagen viste det seg) så ble vi tilslutt undersøkt av jordmor Monika, en litt eldre, svensk jordmor som var veldig hyggelig. Hun kunne fortelle at jeg nå hadde 3 cm åpning, og da ble jeg ganske skuffa....hadde håpet at det hadde skjedd litt mer i løpet av den lange natta! Hun syntes nok litt synd på meg for hun tilbød seg nå å «røske litt» rundt oppi der for å se om det kunne få fortgang på tingene. Dette var ikke særlig behagelig, men etter at hun var ferdig hadde jeg 4 cm og både hun og jeg var fornøyde.

Hun ba oss om å gå oss en tur og komme tilbake etter ca en time. Samboer gikk i bilen og hentet bagen min (som vi pessimistiske nok hadde latt bli der siden vi regnet med at vi ikke skulle inn denne gangen heller), jeg ringte mamma og snakket litt med henne, og etterpå vi gikk ned i glassgata og tok oss noe å spise. Mens vi var der begynte riene å ta seg ganske bra opp og nå gjorde det ganske vondt. Vi gikk opp igjen og fikk oss et rom der vi ble lagt til ny rieregistrering. Klokka var nå blitt ca 15.

Etterhvert klarte jeg ikke ligge lengre og måtte opp og stå. Riene mine kom nå tettere og tettere og ofte kom det to-tre stykker på rappen, og det var veldig slitsomt for da fikk jeg ikke noe pause i mellom. Jeg ba tynt om å få en prekestol å støtte meg til da jeg husket at det var det jeg likte best under min forrige fødsel, og det fikk jeg. Jeg klamret meg til den mens riene ble verre og verre og nå begynte jeg å lengte etter å få en fødestue. Jeg nevnte også for jordmor Monika at jeg seriøst vurderte om jeg skulle prøve epidural denne gangen (hadde ikke det forrige gang, men følte meg ikke like motivert for å gjøre dette uten denne gangen). Hun svarte ikke helt på denne forespørselen, og etterhvert kom det frem at det hadde oppstått et lite problem – de var nemlig tom for ledige fødestuer! Hun sa at det var ikke noe annet å gjøre enn at jeg måtte føde på undersøkelsesrommet – og det betydde ingen fødeseng, ingen lystgass eller annen smertestillende.

Dette var ikke gode nyheter for meg som nå hadde rier tette som hagl og 6 cm åpning. I tillegg mente Monika at babyen var stor, og nå begynte jeg å få litt panikk ved tanke på å skulle gjennomføre fødselen uten smertestillende på et bittelite undersøkelsesrom. Sist gang lå jeg 1,5 time med pressrier og babyen måtte til slutt tas med sugekopp – og han var bare 3,5 kilo.

Den eneste trøsten jeg fikk var at Monika egentlig skulle gå av vakt nå, men hun hadde bestemt seg for å bli for å følge meg opp så jeg ikke i tillegg til alt det andre også måtte bytte jordmor. Utrolig snilt av henne og veldig betryggende for meg, men i grunn en mager trøst oppi det hele.

Monika så litt bekymret ut selv, og plutselig sa hun at nei, dette gikk ikke an – jeg måtte få en fødestue for dette var for risikabelt og dessuten syntes hun at siden jeg hadde hatt en litt tøff fødsel forrige gang så fortjente jeg å få det så bra som mulig denne gangen. Hun forsvant ut og ble borte en god stund, men kom så tilbake og sa at jeg skulle få en fødestue likevel. Det viste seg at hun hadde fått «kastet ut» en annen fødende og nå skulle jeg få den stua...de måtte bare rengjøre den først. Jeg tenkte et kort sekund at stakkars jente, hvor har de gjort av henne da tro – men i grunn så kunne jeg ikke bry meg mindre... Jeg måtte vente vel 20 minutter før stua var klar og det føltes som en evighet, men til slutt var jeg vel plassert i fødesengen og jeg hadde min venn lystgassen vel plassert i den ene hånden.

Jeg hadde nå 7 cm åpning, klokka var blitt 17 og jordmor Monika følte nok at ting nå var under kontroll for nå sa hun hade og lykke til for nå gikk hun av vakt. Jeg fikk en nye jordmor og en ny barnepleier som jeg såvidt fikk sagt hei til før pressriene satte inn for fullt. Dette tok jo som sagt 1,5 time forrige gang så jeg stålsatte meg for en lang økt, men etter 20 minutter, 3-4 intense rier og en god dose viljestyrke fra min side så poppet gutten ut relativt enkelt og det hele var endelig over!

 

De holdt ham opp så jeg kunne se ham og jammen hadde jordmor Monika rett i sine antagelser for dette var litt av en kraftkar! 4560 gram og 52 cm var pluggen – og jeg priset meg lykkelig da jeg etterhvert fikk vite at jeg til tross for dette bare måtte sy 3 pyntesting! Gutten ble lagt på brystet mitt og jeg kunne endelig slappe av. De ba meg presse litt for å se om morkaken ville komme ut, og det gjorde den heldigvis uten problemer. Deretter ble jeg sydd, noe som bare tok noen minutter – og så fikk vi flytte fra fødestuen inn på et annet rom for å slappe av et par timer (og for å slippe til køen av fødende som trengte fødestuer kjapt som f..). Her koste vi oss med gutten, spiste litt mat og jeg kom meg opp av sengen for å teste formen. Sist gang jeg fødte var jeg helt utmattet etterpå og klarte ikke stå på beina på flere timer, men nå følte jeg meg i kjempebra form! Jeg gikk på do og dusjet, og litt før klokka 10 ble vi flyttet ned på barsel. Her fikk vi en veldig positiv overraskelse da vi ble tilbydt familierom slik at pappan kunne overnatte – vi hadde nemlig på forhånd fått beskjed om at dette ikke var mulig på A-hus siden barselhotellet ikke er ferdig ennå. Det viste seg at det hadde leid noen ekstra rom av Barneklinikken og der var det et par familierom. Vi fant oss til rette og etter litt mer mat gikk vi rett til sengs og hadde en god første natt sammen med vår nydelige nye store lille gutt

 

[Minnie_Moon]

Takk for at du delte din historie. Hørtes ut som en langdryg men fin fødsel :-)

 

Gratulerer så mye med den lille gutten!

[h.hippo]

Gratulerer, og takk for en fn historie!

[Luftig med nr2 på vei*Høygrav*]

Gratulerer!!

[majamor med nr 3 i magen:-)]

Gratulerer:-)