Han har plutselig blitt en tviler...

[Anonym bruker]

Her sitter jeg og føler at "skjegget" mitt er havnet i den berømte postkassa... Håpet er at dette bare er en falsk alarm, men: Etter at vi ikke har brukt prevensjon på 2,5 år (siden vi giftet oss, ingen av oss har barn fra før) ble jeg endelig gravid her i vår. Hele denne perioden uten prevensjon var en gradvis prosess fra "skjer-det-så-skjer-det" til "nå-vil-vi-prøve-å-få-det-til!" Vi snakket kanskje egentlig aldri så grundig om det å få barn og hva det innebærer, men jeg vil likevel hevde at vi slett ikke var helt bevisstløse, vi snakket litt om det i ny og ne og delte en følelse av at det var noe vi ville og vi var bare litt avventende. I alle fall så ble vi begge veldig glade og overrasket da graviditetstesten viste positivt resultat. Så fulgte 2 uker der vi undret oss, gledet oss og så smått begynte å se for oss den nye tilværelsen. For min egen del var jeg ganske overrasket over min egen fysiske og psykiske reaksjon på graviditeten: Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle føle meg så GLAD og at det skulle oppleves som så selvfølgelig så RIKTIG. Derfor var min første og eneste tanke: "Dette vil jeg prøve igjen!" da vi var så uheldige å miste i uke 6+2. Det sa mannen min seg helt enig i. Men nå når kroppen min er klar for å prøve igjen etter spontanaborten, så unngår han plutselig sex og sier at han har begynt å TVILE. Når jeg ber om at han setter ord på hvorfor han tviler, så sier han at han tenker på det store ansvaret det er, at han er redd for å bli helt A4 (som vi dessverre ser endel eksempler på rundt oss), at han er redd at alt i livet vil kun dreie seg om barnet og at hans liv vil bli veldig begrenset av det... Jeg lurte jo på om han har begynt å tvile på forholdet til meg også, men det avkreftet han kontant. Likevel føler jeg meg på en eller annen måte avvist...

 

Føler meg veldig forvirret nå. Lei meg fordi jeg trodde vi hadde en felles opplevelse/følelse rundt dette, trodde vi ville det samme og egentlig innbilte jeg meg nesten at han hadde et sterkere barneønske enn meg. Så feil kan man ta! Jeg er 36 år nå og føler i tillegg at sanden i timeglasset er i ferd med å renne ut for min del. Det rare er at tvilen hans sår litt tvil i meg selv også... Det viser seg j at det ikke er lett for oss å treffe blink heller, så det å i det hele tatt bli gravid kanskje trenger en ekstra sterk motivasjon... Nei, nå vet jeg sannelig ikke. Håper han ombestemmer seg tilbake igjen veldig snart!

 

Noen som har noen tanker?

[Jumpy]

Hei du!

Selv om jeg og samboer aldri har vært gravide eller egentlig vært enige om (fra hans side) å prøve, så føler jeg at jeg på veldig mange måte kan sette meg inn i det du beskriver.

Jeg er stort sett klar som egg, men i mitt tilfelle så er heller ikke han jeg lever sammen klar for barn. Han begrunner dette med mange ulike ting, men i bunn og grunn handler det om at han føler at det vil frata han friheten til å leve akkurat slik han vil. Han ønsker seg rett og slett ikke det livet som vi ser at barn medfører for alle rundt oss.

Og som du beskriver det, hans tvil sår også tvil i meg fra tid til annen. Tenker jeg rent praktisk på dette med barn, så er det jammen meg mye ved denne småbarnsfamilietilværelsen som ikke frister!! men, som jeg til det kjedsommelige prøver å banke inn i skallen på min kjære, så trenger man ikke å legge opp til et slikt vanvittig jag og stress og mas. Man KAN faktisk velge en litt annen vei. Vi er veldig glad i å reise for eksempel, noen som med litt tilspassning også kan gjøres om man har et barn eller to på slep. Argumentene MOT barn er selvsagt mange om man kun tenker på at livet ikke skal forandres! Men argumentene FOR barn er nok like mange for dem som først for dem. man må bare hoppe i det og ta sjansen tenker jeg.

 

Ofte føles ikke mitt eget ønske om barn som et særlig rasjonelt ønske, og det er det nok ikke heller. Det er en dyptgripende følelse som kommer innenfra og som jeg på mange måter ikke klarer å forklare med ord. Det er ikke rasjonelt, men NATURLIG kanskje, det å ønske å sette egne barn til verden.

 

Jeg har skrevet her inne før, og min/vår situasjon i dag er at jeg har sluttet på pillen og overlatt prevensjonsansvaret til han. Det går litt i bølgedaler, i perioder har vi ikke brukt kondom og strengt tatt åpnet for en graviditet. Men fra hans side er det allikevel fortsatt ikke snakk om at han vil ha barn.

 

Så, tiden vil vise hva som skjer.

Har menn (eller ihvertfall noen menn) en merkelig iboende redsel for å bli far??? Jeg bare spør, for mine erfaringer indikerer at det er nettopp det som er tilfellet!!!

 

Sender deg verdens største klem, føler med deg og vet hvor vondt dette til tider er. Det føles så J---- urettferdig.

 

er forresten snart 33 år selv, så aldersmessig er jeg også litt stresset!!!

 

 

[Kramskrims]

Hei Jumpy!

Takk for svar og gode tanke-innspill!

Din situasjon høres jo ut til å være litt mer langvarig og vedvarende enn min, jeg føler med deg! Høres ut til at samboeren din trenger et solid dytt... (Kanskje kan du ha nytte av historien under her.)

 

Det jeg ble så satt ut av og frustrert over er at min mann så plutselig snudde fra å alltid ha vært positiv til å bli far til plutselig å ha en masse motforestillinger... Og når det kom nå etter en SA ble det ganske sårt for meg. Husker forresten for mange år siden, da vi bare hadde vært sammen i kort tid og han skulle bli kjent med mine venner. Vi var ute en kveld med et vennepar av meg, og hun hadde nylig blitt uplanlagt gravid. Da vi gratulerte samboeren hennes med det kommende farskapet og sa noe sånt som "dette er jo utrolig hyggelig", svarte den blivende far "mener dere virkelig det?" i en sur tone og var skikkelig negativ til hele graviditeten. Vi ble ganske sjokkerte over at han ikke i hvert fall lot som at han var glad for hennes skyld blant andre folk. I en alder av 28 var han ikke voksen nok syntes han. Utrolig innstilling fra en ellers svært oppegående fyr, men akkurat på det punktet var han innmari umoden. Han var sånn under hele svangerskapet hennes, jeg syntes så utrolig synd på min venninne... Selv kvelden da hun begynte å kjenne på symptomer på begynnende fødsel, så måtte han bare ut med kamerater, for det kunne jo være hans siste sjanse i livet! (sic!) Så da var jeg der og holdt henne med selskap den kvelden... Morgenen etter kom barnet. Da barnet ble født snudde han gudskjelov og nå 7 år etter har de 4 barn! Så det er håp!

Uansett: min mann hadde egentlig likt denne fyren ganske godt, men etter dette møtet ble han helt sjokkert over at det gikk an å oppføre seg sånn og mistet all respekt for ham, sa han. Selvsagt tok jeg det som et godt tegn!

 

Men jo, jeg tror du har helt rett i at: "Har menn (eller ihvertfall noen menn) en merkelig iboende redsel for å bli far??? Jeg bare spør, for mine erfaringer indikerer at det er nettopp det som er tilfellet!!!"

 

Faktisk hadde jeg en laaaaaaaaang prat med en av mine beste venner her om kvelden, en mann og småbarnsfar, som kunne fortelle meg nettopp det du sier. Han sa at langt de fleste menn han har snakket med dette om har en iboende skrekk for dette med å få barn og han sa noe sånt som dette: Dere jenter kjenner alt på kroppen og får et fysisk, konkret forhold til det hele, mens for oss gutta så er det kun tanker og følelser som gjelder og de kan meget lett gå i kluss.

 

Hva vi jenter skal gjøre med dette blir jo et litt åpent spørsmål... Min venns råd til meg var at jeg skulle ignorere skrekken til min mann - den var høyst sannsynlig forbigående mente han - og ta styringa selv.

Så da gjør jeg det! I kveld skal det forføres! Med yndlingsmiddagen hans og prosecco som intro!

 

Klem til deg!

 

[Anonym bruker]

Umoden dust. Ja, dere vil bli A4 og livet vil bli veldig begrensa. Men er det så galt da? Når skal tenåra liksom ta slutt, når man blir 45? Så typisk menn, det skal utsettes til de er blitt skalla, og da skal de kjøpe motorsykkel og kjøre USA fra kyst til kyst i et siste desperat krampeforsøk på å være ung....blææææh

[Jumpy]

Hei Hilma73

Takk for fin historie. Føler nesten at tråden din med ett gikk over til å bli en trøstetråd for meg!! He he, det var ikke intensjonen altså

 

Hvordan gikk det med middag og forføring da? Gleder meg til å høre Håper du får han på bedre tanker!

 

Forstår godt prinsippet i det din venn sier om at vi bare må ta styringen og ignorere skrekken han har. Er på sett og vis det jeg har gjort de siste månedene når vi, tross hans manglende ønske om egne barn, har hatt sex uten prevensjon opp til en rekke ganger. Men: hvordan tar man styringen når han plutselig har fått opp øynene for at det kan, ja nettopp, faktisk føre til barn!!?? Så lenge han vil bruke kondom så er det fint lite jeg kan gjøre.... eller hva?

 

Den jo hende at han også fremover vil ta slike sjanser, selv om vi nå har hatt flere konkrete samtaler om barn og at han ikke vil. Han reagere noen ganger med et form for sinne når jeg tar det opp! Sier liksom hardt i fra om at dette ønsker han ikke snakke om, og min reaksjon er da at jeg bare ikke gidder å ta det opp eller fortsette samtalen. Etter en stund så er alt som før, og vi kan liksom bare snakke om noe annet igjen. Det høres nok veldig rart ut, men det er akkurat som at han bare "jager" temaet unna inni mellom.

 

Kunne godt trenge noen gode tips på hva jeg kan si for at han skal forstå hvor sterkt og fysisk dette ønske er for meg. Føler jeg har prøvd det meste Tror ikke han forstår det. Han høres nesten ut som en dårlig fyr når jeg skriver dette. Han er på ingen måte en dårlig fyr, men på dette punktet er vi langt fra enige for å si det slik. Men som du også skriver, for oss jenter er dette med å bli gravid et veldig fysisk ønske. Jeg føler at for han vil gleden og ønske om barn først komme den dagen jeg eventuelt blir gravid eller når barnet snart kommer.

 

Til anonym: jeg tror ikke det handler om bli voksen eller ikke for menn som ikke vil ha barn, men mer at man har mange andre ønsker for hva man skal i livet og at man ser på barn som en hindring for disse ønskene. Jeg har full forståelse for slike følelse, og har dem også delvis selv. Samtidig tror jeg ikke barn er noe stor og negativ hindring for så mye i livet, men selvsagt vil livet med barn fortone seg helt annerledes enn et liv uten. Det i seg selv trenger ikke å bety at det ene er kjedelig og det andre ikke.

Det bør være sagt at det ER en menneskerett å velge hvorvidt man vil reprodusere seg selv eller ikke. Man kan ikke tvinge noen inn i en slik rolle. Dette er kanskje utfordringen både for Hilma73 og undertegnede, tror ikke noen av oss ønsker å påtvinge noen et barn, men vi kjenner nok begge våre kjære og ser vel at det er nødvendig med en mild form for press.....

 

Jeg sliter selv med å få min kjære til å se at barn ikke nødvendigvis betyr slutten på det gode livet og forholdet vi har i dag.

 

ja ja...kan jo skrive og skrive og skrive...

 

[Anonym bruker]

Det med og overlate prevensjon til ham trodde jeg også var en god ide.

Vi har 2 barn fra før.

Fra vi møttes har jeg alltid vært klar på at jeg ønsket meg 3 barn.

Vet ikke hvorfor, men det er en følelse jeg alltid har hatt i hjerte mitt så lenge jeg kan huske.

Han var og helt enig i det og ønsket seg en stor familie.Gjerne ett fotball lag.

Så viste det seg at det ikke var så lett og bli gravid.Vi prøvde i 2 år før første mann kom, og uten prevansjon tok det 2,5 år før neste kom.

Med nr 3 hadde vi gitt opp.Min mann fikk forfremmelse på jobb, begynnte med sykling.Noe som han ble veldig god på.

Så kom han plutselig en dag og sa at han hadde ombestemt seg.Han ville gjøre masse annet med livet enn å passe unger..??!!!!

Jeg ble rasende og skuffa. Men hva får man gjort. Han skifta synspunt annenhver mnd omtrent. Så istedenfor at jeg skulle slutte på p piller, starte på p-piller fikk han ansvaret.

Nå etter 2 år er jeg gravid.Og hans første reaksjon var abort!!

Vi snakket lenge og jeg sa at da er det best vi separeres, så kan han bedrive sykling, jakt og alt annet han føler han ikke får gjort.

Har hatt det kjempetøft.

men nå er jeg 8 uker på vei og har fått en unnskyldning fra ham. Så får vi se hvordan det blir.

Han innså at livet består handler faktisk ikke om HAM og hans interesser. Vi er to som har vært sammen om dette.Og da kan du ikke skifte mening etter forfremmelse på jobb, eller reultatet i neste sykkelritt!!

Han vil på elitelaget og da må han trene 4 ganger i uka. han skulle nok bodd alene med fokus bare på seg selv!

[Gjest Antarctica]

For en egoist. Hva om du plutselig hadde holdt av fire kvelder i uka til dine private ting...?