hjelp!! min gutt er så masete..:(

[Anonym bruker]

han er 16 mnd og er veldig slitsom nå. Jeg er heller på jobben min enn hjemme med gutten min, og gleder meg ikke til helgen der vi kan "kose" oss sammen men forbereder meg på en ny tålamodsprøve. Jeg har opplevd at han har vært krevende siden han var baby, men nå er det veldig slitsomt....

 

Han vil opp i fanget hele tiden og vel oppe skal han ikke kose men krever (peker og skriker) at vi skal gå omkring å vise honom diverse saker som lysbryteren, lampe, foto, etc. Han veier ca11 kg nå, så det er tungt å bære. Jeg orker ikke å løfte å gå rundt med honom så jeg har begynt å sette meg ned isteden - da blir han kjempesint og skriker og gråter til han blir rød i fjeset. Ettervært finner han på noe annet å gjøre, men fungerer ikke det han har tenkt med en gang (tex klattre opp i sofaen el noe står i veien for han) skriker han opp på ny. Like så når han gjør noe som han ikke får lov til, lytter sjelden på "nei", og blir KJEMPEsint når vi tar vekk eller hindrer honom i det ulovlige han driver med. Han går omkring stadig suttrete og sur når vi er hjemme sammen, kan leke i noen få minutter sjøl så krever han full oppmerksamhet med skrik og sure miner. Føler at han er så ekstrem i sitt temperamang!

 

Det enda som hjelper er når vi er på besøk, eller har besøk av noen, gjerne med barn i samme alder. Nye inntrykk og noen jemnaldrende å leke med - HAPPY BABY! Mange synes han er så sjarmerende, søt og førnøyd - og kan ikke helt se den lille dj---n som terrorriserer oss hjemme. vi prøver å sitte barnevakt åt lekekamrater til han så vi kan få litt space. Bade er også kjempegøy, men isteden for å glede seg til å få bade har han nå begynt å skrike på meg til badevannet er klart og han får lov å gå i... det er kjempestressende for meg at alltid føle at jeg er på bakkant og ikke strekker til...

 

er det noen som har tips hvordan vi kan løse denne utålmodigheten hos vår lille engel...?

 

 

[Anonym bruker]

Sikkert bare en fase han går gjennom. Vanskelig for de når de ikke klarer å snakke å vise hva da faktisk vil gjøre. Skjønner det må være frustrerende. Gutten min er like gammel, men han er veldig glad i å pusle rundt med bilene sine og flink å leke selv generelt. Men kan bli veldig krevende til tider han også.

[Pottemor og lillemann]

Hahaha. Det er akkurat som å lese om min gutt når han var på samme alder. På en prikk! Jeg var helt fortvilt! Han maste i ett sett, vi fikk ikke lov til å stte ned, han skulle hele tiden ha oss med og løftes rundt, ville gå til godteskapet og ha ting og ble rasende hvis han ikke fikk det som han ville. Helgene var en prøvelse og jeg "gledet meg" til det ble mandag og han skulle i barnehagen. Det var ikke noe kjekt fordi jeg følte meg som en "dårlig" mor som ikke kunne kose seg med barnet sitt. Jeg tror nok at han kjedet seg litt også, da var det vinter og vi var ikke like mye ute på ettermiddagene. Vi var avhengige av å ha planer (besøke/ha besøk/butikk e.l) og jeg fikk nesten panikk hvis vi ikke hadde noe planlagt en ettermiddag. Da ville det være to-tre timer med masing og skriking.

 

Heldigvis er alt så mye bedre nå! Han er 23 mndr nå og er blitt en helt annen. Selvfølgelig maser han litt, men nå kan han sitte ganske lenge på egenhånd og leke, tusler rundt og synger litt innimellom. Han er generelt veldig mye blidere og liker å være med på det meste. Han stortrives hvis vi går på lekeplassen, sykler en tur eller går i butikken.

 

Jeg tror det er en fase de går gjennom, har hørt om flere som er slik i den alderen. Kanskje det er frustrasjon over at de ikke klarer å uttrykke hva de vil samtidig som de ikke får til alt det de vil utrette på egenhånd (lysbrytere osv). I tillegg har de nok ikke funnet roen til sette seg ned for å leke på egenhånd, klarer ikke å bygge med lego eller sette sammen brio togbane.

 

Det ordner seg:) Lykke til

[grolla]

Min gutt er akkurat likedan :-)

Blir jo nesten utslitt til tider, særlig når eldre søsken gjerne vil ha oppmerksomhet i det øyeblikket minsten sovner og du trodde du kunne hvile litt!

Her hjelper det godt å være mest mulig ute. Frustrasjonen avtar noe, men det er klart at alt som ikke triller som det skal utløser små anfall.

Men dette varer kun en kort tid, slitsomt og morsomt på en gang. Kan ikke annet enn le når lillemann hyler som verst over den minste lille hindring!

[Anonym bruker]

Åååååå, det høres akkurat ut som jenta mi som er 14mnd.

Jeg forstår virkelig hvordan det er. Ungen min krever også mye.

 

Men jeg synes det er virkelig irriterende når andre folk som ikke kjenner meg eller barnet blir irritert over at barnet gråter eller er masete. De tror at det er foreldrenes skyld som ikke klarer å passe barnet sitt. Det er ikke lenge siden noen prøvde å melde meg til barnevernet bare for at ungen min gråt i en time. Jeg skjønner ikke hvordan folk tenker, jeg håper de som har barn forstår at det kan være veldig slitsomt for foreldrene og de kan ikke styre barnets følelser. Vi kan bare være tålmodige, prøve å forstå dem så godt vi kan og elske dem.

[Anonym bruker]

Det er jammen bra det ikke bare er jenta vår som er blitt helt forferdelig å ha med å gjøre! Med en gang jeg prøver å gjøre noe alene, skal hun opp i fanget og synge eller lese bok. Får håpe at denne tålmodighetsprøven av en fase ikke varer alt for lenge.. Hold ut!

[Anonym bruker]

Er nok ikke uvanlig dette. Lillegutten min på 18 mnd har vært akkurat sånn han og. Men har blitt mye bedre nå, selv om han fortsatt kan bli skikkelig sint. Greier leke litt bedre med seg selv nå enn for en måned siden. Så bare "hang in there"... Det går over:-)

[annie-77]

Min eldste var (og er) slik enda... Nå er hun 4. Det er en prøvelse! (Men nå er hun så stor at hun er til hjelp noen ganger,hun liker godt og hjelpe meg og vaske i huset)

Tenk litt fremover og ikke la småttisen få for gode vaner... Her hjelp det noe ved 3 år.

Men håper for din del at det gir seg føre det. Her blei hun helt rabiat om vi ikka var ute, så formiddagstur er obligatorisk.

 

Råd? Formiddagstur, masse ros av selvstendig lek, og led han tilbake til det han lekte med når han kommer stormende til deg igjen, en bæresele som du kan ha han på ryggen litt inne, da kan du rydde og ordne mens han får sett seg litt rundt i høyden (ergo, el. sjal el.l.).

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Jeg har en på ett år, og han er litt sånn som du beskriver. Han henger i buksebeinet mitt og vil opp, bæres rundt. Men så ser han noe han vil se litt nærmere på, vil ned,settes ned, men da vil han bare opp igjen. Han gråter hvis jeg ikke løfter ham opp, og han legger seg på gulvet og hyler dersom jeg sier NEI til noe han ikke får lov til å gjøre og tar ham vekk. Slitsomt. Men det er bare meg han er slik overfor, ikke pappa´n. Meg forsøker han også stadig å bite (ikke veldig hardt, men likevel....) Jeg blir alltid sint da og sier nei. Leker pappa med ham i et annet rom er han snar om å finne meg for så å henge i buksebeinet og sutre. Har ikke pågått lenge dette, bare et par uker. Noen med råd til hvordan snu utviklingen? Jeg prøver å la være å løfte ham, og følger ham tilbake til leken med pappa.....

[Anonym bruker]

Takk gode gud, dattern min er ikke den eneste!! Begynte å bli bekymret for om det var jeg som gjorde noe alvorlig galt! Hun (16 mnd)bare sutrer og trasser og gjør absolutt ALT hun vet hun ikke får lov til!!...mye av tiden. Frem til ca en mnd eller to siden, var hun bare blid og fornøyd, så jeg kunne ikke fatte hva som var galt! Nå har pappaen hennes begynt å ta litt ansvar også, så hun er hos han noen timer om dagen noen dager i uken, og trives godt sammen med han,og trasser visst kun mot han når jeg er der...litt trist egentlig. Føler hun foretrekker pappa, mormor, tante og onkel over meg:(

[lille sprelle]

Tålmodighet er nok kanskje beste medisin. La alt gå rolig for seg bestandig (også morgner osv). Da venner han seg til et slikt tempo.

 

når det gjelder bading. Et av de staseste tingene er jo vannet som renner - passer på at alt er stilt riktig og lar henne sitte oppi mens vanne renner. Det er en gøyal leke!

(må jo selvsagt passe på ifht temp)