Graviditet og antidepresiva

[Anonym bruker]

Så er min graviditet over og jeg har født en fin jente. Måtte starte på antidepresiva (Fontex) tidlig i svangerskapet (uke 8) og har gått på samme dose hele tiden. På grunn av alvorlig depresjon var det ikke aktuelt å redusere/stanse medisineringen før fødselen. Har vært svært spent på hvordan dette har påvirket barnet, men datteren vår er helt frisk. Er så takknemlig for at dette har gått bra. Hun er stille og rolig og bærer ikke preg av å være utsatt for medisinering gjennom svangerskapet. Jeg kan ikke amme, men flaskemating går helt strålende.

 

Ville bare fortelle dette til dere har det vanskelig og som vurderer medisiner. Uten medisiner kunne jeg ikke gjennomført dette svangerskapet - det hadde jeg ikke overlevd. Det har vært tøft selv med medisiner, men dette var det riktige valget for meg.

[Anonym bruker]

Så utrolig flott at du fikk den hjelpen du trengte i svangerskapet og at alt har gått fint! Gratulerer så mye med den lille jenta :-)

 

Jeg har vært i det samme dilemma som deg. Har brukt antidepressiva i mange år, men trappet ned og sluttet da jeg ble gravid. Fikk depresjon i svangerskapet, men startet ikke opp igjen fordi det gikk ok med akupunktur og sykemelding. Hadde tenkt å starte opp igjen rett før fødselen for å unngå barselsdepresjon. Men utsastte det i det lengste og hadde ikke startet opp igjen da jeg fødte. Fikk skikkelig barselsdepresjon, begynte igjen med antidepressiva 1 uke etter fødselen og 3-4 uker senere begynte ting å bli bedre igjen. Nå er det 2,5 mnd siden fødselen og det går greit med meg og jeg kan endelig glede meg over gutten min. jeg bruker Zoloft som også kan brukes under amming.

 

Ved en evt senere graviditet vurderer jeg å bruke antidepressiva. Jeg var mye stresset og utafor under graviditeten og veslegutt har vørt urolig og engstelig etter fødselen. Begynte å roe seg etter 2 mnd. Tror det er minst like uheldig med stress og depresjon under svangerskapet som det å bruke antidepressiva. Fosteret blir jo utsatt for morens stresshormoner. Så¨veldig godt å høre om noen som har prøvd å gå på medisiner under svangerskapet og hvor alt har gått bra!

 

Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Tusen takk for det. Godt å høre at det går greit med deg nå og at du også får den hjelpen du trenger. Jeg brukte ikke antidepressiva i mine andre svangerskap. Jeg var veldig stresset, hadde angst og depresjon og jeg ser nå i ettertid at jeg burde bedt om hjelp allerede etter det første svangerskapet. De andre barna mine har vært mye mer urolige de første månedene. Om det har hatt noe med alt stresset og ubehaget under og etter svangerskapet eller ikke vil jeg aldri få vite, men tanken er der jo.

 

Tenker en del på at jeg burde ha bedt om hjelp tidligere, men prøver å ikke fokusere for mye på det. Det kommer ingen ting godt ut av å gå med skyldfølelse for noe en burde ha gjort. Jeg er bare så utrolig glad for at jeg har fått så god oppfølging denne gangen. Jeg har en fantastisk lege som tar sykdommen min på alvor. Skal til oppfølgings-samtale med legen om noen uker og om nødvendig øke dosen med Fontex. Kjenner at jeg er mer mottakelig for å synke ned i den mørke tilstanden nå, men regner med at det er på grunn av alle endringene som skjer i kroppen. Håper det går seg til etterhvert.

 

Jeg unner ingen denne sykdommen, men samtidig er det godt å høre om andre som er i samme situasjon. Det er ikke mange som vet om at jeg har de vanskelighetene jeg har. Har hele tiden prøvd å holde "fasaden" oppe. Jeg hører derfor gjerne fra deg igjen "Anonym" og deler gjerne erfaringer dersom du ønsker det.

 

Signerer med "anonym" nå, men dersom du ønsker kan jeg signere med "nick'et" mitt så kan vi kommunisere direkte.

[Anonym bruker]

jeg tok fontex fra uke 20 og gjennom 16 mnds amming. gutten er idag 5,5 år g frisk og fin

angrer at jeg ikke tok medisiner med andremann, var da stressa og engstelig, greide ikke amme...

[Anonym bruker]

Hei,

 

På en måte var det akkurat dette jeg trengte å lese.

Jeg har vært gjennom to kraftige depresjoner og en lettere de siste 7 årene. I begynnelsen av juli i fjor hadde jeg en MA. På den tiden gikk jeg på full dose Cipralex. Jeg prøvde å trappe ned, men måtte gi opp. Gleden over å være gravid, og sorgen over at vi mistet var trist, men vi klarte det. Da jeg etterhvert fikk ting på avstand håpet jeg at jeg neste gang ville være medisinfri.

Siden februar i år har jeg trappet ned jevnt og trutt, og var medisinfri i mai. Det har gått helt fint inntil for tre uker siden. Etter å ha hatt besøk av nok en baby, var jeg lei meg (ikke deprimert, for jeg kan etterhvert differensiere mellom det å være lei seg og tilløp til depresjon). En venninne ble bekymret, og nevnte dette. Jeg ble helt tatt på sengen og angsten for å bli syk meldte seg. Uken gikk og uroen ville ikke gi seg.

 

Fredag for to uker siden fant jeg ut at jeg er gravid. Jeg ble glad (selvfølgelig), men uroen har lagt en alvorlig demper på den gode nyheten. Jeg har vært på ferie disse ukene og jeg blir ikke kvitt uroen, og jeg frykter rett og slett at jeg har utviklet angst for å bli syk igjen. Skal til legen når jeg kommer hjem fra ferie (mandag) både for å få sjekket hcg-nivået, men også for å diskutere om jeg bør begynne på medisin igjen.

 

Føler det hele som et enormt nederlag for jeg vil så gjerne ha et godt svangerskap og ikke utsette fosteret for unødvendige farer.

 

 

[Anonym bruker]

Kjære anonym 18:41

 

Først av alt vil jeg gratulere deg så mye med graviditeten!! Det blir en spennende tid framover for deg :-)

 

.....men jeg forstår så alt for godt den uroen du nå har og følelsen av nederlag. Har slitt med angst og depresjon i flere år. Gikk på Cipralex over en periode på 2 år, men sluttet fordi vi ønsket oss flere barn. Gjennomførte svangerskap i 2007/2008 uten medisiner og begynte heller ikke på medisiner i barselperioden. Hadde et vanskelig svangerskap og en vanskelig tid etter fødselen, men var fast bestemt på at jeg ikke skulle tilbake på medisiner - det ville jo være et nederlag. Da jeg så ble gravid igjen i fjor høst var det som om hele tilværelsen raknet fullstendig. Etter flere samtaler med fastlegen ble det besluttet at jeg måtte tilbake på medisiner enten jeg valgte å beholde barnet eller ikke. Jeg var svært deprimert og så ikke noe lys. Legen valgte Fontex siden den har vært lenge på markedet og det har vært gjort studier med gravide. Jeg ble også straks sykemeldt og var det gjennom hele graviditeten.

 

Jeg var ganske nervøs for misdannelser hos fosteret i begynnelsen. Gikk derfor flere ganger til ultralyd, men alt så fint ut. Svangerskapet var vanskelig, selv med medisiner, men jeg var mye roligere enn det jeg var under mine andre 3 svangerskap.

 

Som jeg har skrevet ovenfor så er min nå 3 uker gammel datter mye roligere enn det mine andre barn har vært. I de andre svangerskapene har jeg vært deprimert, hatt angst og vært svært stresset. Det kan ikke være heldig for fosteret. Selv om jeg ikke har noe vitenskaplig grunnlag for å si at barna mine var urolige pga stresset de ble utsatt for i magen, er jeg overbevist om at det har hatt innvirkning på barna mine.

 

Jeg har ingen dårlig samvittighet for at jeg gikk på medisiner i det siste svangerskapet - snarere tvert imot.

 

Dersom du i samråd med legen din velger å starte med medisinering så skal du IKKE føle det som et nederlag. Det er mye bedre for fosteret og det nyfødte barnet at mor fungerer! Jeg ønsker deg lykke til og husk at du gjør det du føler er best for barnet enten du velger medisinering eller ikke.

 

Klem fra HI

[Heldig mamma til ♥to gutter♥]

Hei igjen HI!

 

Første "anonym" her.

 

Vi kan gjerne kommunisere litt direkte. Signerer med nicket mitt her, så kan vi snakkes :-)

[Anonym bruker]

Fint :-)

 

Har sendt deg en melding.