Jeg blir så frustrert på de som sier at vi er skapt for å føde..

[Anonym bruker]

og at dermed er fødselen, med de smerter og ubehag som medfølger, noe som er helt naturlig. Forstå meg rett nå; ja, fødselen er naturlig, men...likevel! En fødsel er en så personlig ting man gjennomgår, og jeg syns IKKE det var naturlig å ligge der å føde..

 

De snakker om "urkrefter" som kommer frem. Har ikke jeg urkrefter jeg da, siden jeg er livredd for å føde?

 

Og at smertene blir glemt idet ungen legges på magen din? Nei...vel, jeg kan ikke si at jeg husker akkurat hvordan smertene kjentes ut, men jeg husker så tydlig at jeg tenkte når det sto på; er det virkelig mulig å ha det så vondt? Også ble det verre og verre og verre... Dette har jeg IKKE glemt.

 

Også dette med at "jammen man har jo hele tiden kontroll. Det er jo din egen kropp, og du kjenner den ut og inn..."

Joda...det kan jeg nå trygt si, at kontroll var det siste jeg følte jeg hadde. Dette styrte kroppen min helt av seg selv, og tror ikke hodet greidde å følge med i svingene..det var jo nettopp det te som var så ekkelt!

 

 

Dette er ikke ment som et innlegg som skal verken provosere eller lage en krangledebatt:-) Måtte bare få luftet noen tanker. Eller er jeg helt på viddene her...?

[Linsy&snart 2prinsesser]

Ja, fødsel ER en naturlig ting og kvinnekroppen er skapt for å føde barn.

Og ja, jeg vil jo si at du hadde urkreftene i behold siden kroppen din tok kontrollen og styrte fødselen. Det er jo nettopp det som er poenget...

 

Du er ikke på viddene. Vi mennesker har jo også instinkter, akkurat som dyrene. Og det er faktisk ikke meningen at vi skal tenke og gruble så mye som vi gjør... Og du skriver jo at du ikke husker hvordan smertene kjentes ut. Og at hodet ikke klarte å følge med.. Det er sånn det skal være.

 

Var det virkelig ett sjokk at det var smertefullt å føde? Det er ikke akkurat en hemmelighet at de verste smertene ett menneske kan oppleve er fødsel eller nyrestein...

 

Jeg har termin i begynnelsen av oktober og gleder meg faktisk til fødselen. Ikke til smertene vel og merke, men jeg stoler på at kroppen min, og helsepersonellet, gjør jobben sin slik at alt går bra med både tulla og meg. Og mannen min og jeg gleder oss helt vilt til å møte vår førstefødte som vi har lengtet etter så lenge

Og er jeg heldig får jeg smertestillende for de verste smertene Det hadde vært supert!

[xyzaa]

Selv opplevde jeg at smertene TIL EN VISS GRAD ble glemt idet ungen ble lagt på magen min, og i de ukene etterpå. Men jamen behøver det ikke å ta lang tid før tanken om smertene kommer tilbake i diverse situasjoner. Prevensjonssvikt eller mistanke om det, planlegging av et nytt barn, problemer med å finne et egnet prevensjonsmiddel - alle disse kan by på rikelig anledning til å tenke på fødsel på nytt.

 

Nettopp prevensjonsproblemer kulminerte seg for meg for meg for ni og et halvt år siden. Fødte altså for snart nitten år siden - så her snakker vi tidsperspektiv. I alle fall, i 1999-2000 ble jeg svært provosert, i f.m. keisersntt-debatten, da en dagsavis intervjuet en jordmor som holdte verv lokalt eller nasjonalt - husker ikke. Jeg husker så godt at hun sa (om fødsel i motsetning til keisersnitt) at "kvinnene får med seg en følelse av mestring, som følger dem gjennom livet". Det kjente jeg meg ikke igjen i, og var som nevnt svært provosert av at noen skulle fortelle meg hva JEG mener om MIN fødsel. (Eller om hva kvinner flest mener, uten noen forutgående meningsmåling/studie. Også et evt. mindretall burde tas alvorlig. La oss si, fem til ti prosent er fortsatt fem til ti prosent for mange.)

 

Denne perioden med lesing om fødsler, keisersnitt osv. tok etter hvert slutt utpå våren 2000, fordi jeg innså at jeg holdte på å gjøre meg selv syk med det. Således holdte jeg meg unna slik lesing lenge. Men nylig, pga. noen dagers sykeleie, ble det en del Internett-surfing på bærbar PC i sengen. Og utfra det jeg leser i dag, synes fødselshjelp å ha gått fremover på noen måter, men dessverre bakover på andre måter.

 

For min egen del har jeg ikke noe direkte, praktisk bruk for det jeg leser i fødselssidene. I dag har jeg nemlig ingen prevensjonsproblemer - er i annen halvdel av 50-årene. Hadde også et velfungerende prevensjonsmiddel (hormonspiral) mot slutten - det hjalp mye.

 

Nei, du er nok ikke den eneste som ikke kjenner deg igjen i en del slike uttalelser som "skapt for å føde" osv.

[Anonym bruker]

Linsy: du er klar over at du er inne på forumet for fødselsangs sant??? Jeg også VET jo selvsagt innerst inne at kvinnen er til for å føde osv, men er du preget av angst ifht til dette så ser du anerledes på fødselsprosessen! Det er jo nettopp det at man mister kontrollen som gjør det så grusomt!

 

Og JA, smertene var jævlige. Hadde selvfølgelig forberedt meg på det, men pga mange årsaker og komplikasjoner kjente jeg ikke smerter før pressriene kom. Altså; fra å være så bedøvd og syk (preeklampsi/ HELLP) til plutselig å kjenne pressrier. Smerter er faktisk en subjektiv opplevelse!!

 

Du er jo nettopp en av de kvinnfolkene som gjør meg så utrolig frustrert og forbanna nettopp pga av det du sier. Det er jo tydlig at du ikke har fødselsangst, i og med at du sier du gleder deg til fødselen. Så hva i helsikken gjør du her inne på dette forumet da, og hvorfor svarer du på et innlegg der "forfatteren" skriver at hun blir frustrert over meninger som dine? Jeg sa jo at jeg ikke var ute etter en krangel, men kjenner jeg blir vanvittig provosert når jeg får et sånt svar, istedenfor sympati. hadde jeg ville hatt en diskusjon, ville jeg lagt dette ut på kranglesiden..

 

 

HI

[xyzaa]

Det ER godt, som hun sa å "få luftet noen tanker". Og det ER godt å få gjort det uten at det blir en "krangledebatt".

 

Til nå har to av oss svart, og kun 50% av de som svarte, viste noen forståelse for det hun hadde å si. Er det ingen flere?

[AO3]

Alle er ikke skapt til å føde. Jeg er ikke det. Bekkenet mitt er for smalt og dessuten har det en ugunstig form. Man kan jo si at jeg hadde vært skapt for å dø under fødsel, hvis jeg ikke hadde vært heldig nok til å bli født til riktig tid, i riktig land. Det var ikke NOE som var det aller minste naturlig ved min fødsel. Fra A til Å var det medisiner og komplikasjoner, før det endte på et operasjonsbord.

 

Når det gjelder smerter, så husker jeg jo at det gjorde veldig vondt... men akkurat smertene under riene (jeg ble igangsatt med svært hyppige rier helt fra starten, fikk lykkeligvis epidural på 4cm) har havnet inn under det selektive hukommelsestapet som nok er grunnen til at de fleste får mer enn ett barn! Derimot er det andre grunner enn smerte (dvs komplikasjoner) som er grunnen til at jeg er her inne. Det er jo så individuelt. Jeg har stor forståelse for at smertene gjør det utenkelig for noen å føde igjen.

 

Jeg fikk dessverre aldri oppleve å få noe barn på magen min, det skulle jeg ønske jeg kunne fått en gang, men slik er livet. Det viktigste er jo ikke de korte minuttene, men resten av livet.

 

Urkvinne er jeg ikke, tydeligvis, men jeg klarer meg fint likevel, jeg. Det er jo fint for dem som føler seg som urkvinner etter en fødsel, men det er ikke så mange dager i livet man skal føde - så jeg ser ikke på det å føle seg som en urkvinne som noe stort must i 2009. Det viktige er at man kan ha det bra med seg selv med fødselen sin, hvordan den nå enn foregår, i alle fall på sikt. Jeg jobber med dette siste nå, og det er en lang prosess.

 

Fødsel er en naturlig prosess, men det er også en uforutsigbar prosess - og det er uansett en stor påkjenning både fysisk og psykisk. Det er også helt naturlig at forskjellige mennesker reagerer ulikt på noe av det mest dramatiske man kan oppleve i livet. Jeg skjønner godt hvordan du føler deg, HI. Jeg tror ikke det er så lurt å snakke for mye med disse urkvinnene når det gjelder fødsel, for de kan rett og slett ikke forstå hva du mener. Og det skal de i grunnen være glade for!

[tullemoren ♀ + ♀]

Åh, det var et utrolig bra innlegg, meg80!

 

Er ikke noe urkvinne jeg heller..skjønner veldig godt hva dere snakker om her. Godt det ikke bare er meg!

[Anonym bruker]

Jeg vil krangle!

 

"... jeg synes IKKE det var naturlig å ligge der å føde..."

 

Hvis du synes at sex er naturlig så må du regne med å få måtte føde også.

[Anonym bruker]

Er de ingen som vil krangle? )

[Anonym bruker]

Kjipt!

[Anonym bruker]

Så pell deg over på kranglesiden da, om du vil krangle...

om du hadde lest hovedinnlegget skikkelig hadde du sett at meningen med det var nettopp ikke å krangle.

 

#oppgitt#

[Kristi*trebarnsmor*]

Jeg kan ikke si jeg skjønner hvordan du har det (heldigvis) da jeg ikke har fødselsangst. Men jeg skjønner godt poenget med innlegget ditt... Det vil si, jeg tror mange "missforstår" når de sier det er så naturlig å føde, for det virker som mange da tror at det skal gå uten problemer....! Det er NATURLIG å føde, men det er søren ikke UFARLIG! Det er livsfarlig å føde! Heldigvis har vi det sånn i Norge at det for de aller færreste er livsfarlig, og for de som får livstruende komplikasjoner, så klarer legene å redde de fleste likevel, men slik er det ikke for alle... desverre.

 

Jeg kan også "trøste" dere med at selv om jeg hadde en fin fødselsopplevelse og gleder meg til neste fødsel, så følte jeg meg aldri som noen urkvinne... Er ikke noe jeg går og er videre stolt av heller...

 

Lykke til

[lille_prinsen_30.05.09]

Må si e kjenner meg veldig igjenn her...gikk i 9 mnd å ble fortalt att å føde var så fantastisk å att kroppen va skapt for å klare det...

 

men da det virkelig kom til stykke var ikke kroppen min skapt for det for etter 3,5 døgn kom legene frem til att ks.snitt va den eneste løsning...altså vannet gikk å rier fikk jeg men noe større åpning enn 1 cm fikk e aldri å det ble prøvd me mye for å få noe større åpning men det fikk e aldri...så nei kroppen min e ikke skapt for å føde å aldri om e gjør noe sånt igjenn...det va bare en grusom opplevelse e aldri kommer til å glemme...kom jo noe veldig fint ut av det å e kjempe glad for det men angsten for å oppleve noe sånt har skremt meg helt fra å ville gjøre det igjenn...

[Gjest]

Vil bare si at selv om mine to fantastiske barn har kommet ut den "naturlige" veien så er jeg nok så langt fra en urkvinne som det går an å komme. Er livredd. Har hatt en gruuusom fødsel(psykisk) og nå en "fantastisk" men vil aldri aldri gjøre det igjen.

 

Under det siste svangerskapet var jeg så plaget av angst at jeg til tider tenkte at jeg ikke orket å leve mer, og alt urkvinne-snakk gjorde alt mye værre. Det som hjalp var å få forståelse og støtte, og ved hjelp av god planlegging en fantastisk storesøster, flinke hensynsfulle jordmødre og kanskje litt flaks så ble fødselen "fin" i den forstand at det som jeg har problemer med ble tatt hensyn til. Og barselstiden har vært flott som følge av at jeg ble ivaretatt under fødselen og var flink å hvile etterpå.

[Chupa chups]

OK, fysisk er vel 98 prosent av kvinner skapt for å føde. De resterende få prosentene fanges opp av systemet og tilbys ks eller nøye oppfølging.

 

Så langt er jeg med, men ikke lenger.

 

Psykisk sett er IKKE alle kvinner skapt for å føde!!! Vi er et lite mindretall, og når frykten vår er på sitt verste, enten før eller under en fødsel, er vi sårbare og kontrollerbare og har vanskelig for å hevde oss. Denne frykten er undertrykt og tilsidesatt av et mannsdominert, økonomistyrt helsevesen. Derfor er det knallbra at alle som føler seg overkjørt av gjengs mening SIER IFRA, enten det er snakk om ´ta seg sammen´ når fødselsangsten ødelegger graviditeten, eller en ´regel´som sier at alle kvinner opplever en mestringfølelse under en fødsel. Ikke undertrykk følelsene dine, de er like verdige som disse urkvinnene med sine fantastiske fødsler! Jeg sier ikke at de ikke har hatt fantastiske fødsler, men hvorfor skal bare de få lov til å fortelle verden om opplevelsen sin??

 

Jeg visste før jeg ble gravid at vaginal fødsel ikke var noe for meg, jeg fikk panikk av å tenke på det. Jeg har ingen psykiske lidelser eller vonde oppplevelser, det er bare sånn jeg er skapt. Likevel hadde jeg gjort research og visste at helsevesenet gir et tilbud. Samtaler, terapi, keisersnitt; jeg gikk inn i graviditeten med et relativt åpent sinn. Kanskje terapi mot fødselsangst ville hjelpe meg å føde vanlig? Etter fem samtaler foreslo jordmora at vi hadde jobbet med mye, men at jeg ikke var klar for å føde vanlig. Graviditeten og fødselen ville bli en belastning, derfor fikk jeg KS. Så jeg er faktisk et dokumentert bevis på at ikke alle kvinner er skapt for å føde. Ihvertfall ikke psykisk! Og jeg skammer meg ikke over det, for jeg er en ressurssterk og god mor.

 

Jeg håper på en fremtid der kvinner får råde over kroppen sin selv, uten fordømmelse.

[Anonym bruker]

Chupa chups:

Knall-bra innlegg! Dette var godt skrevet:)

[Anonym bruker]

TAKK for ditt innlegg=) Jeg føler det på akkurat samme måte. Jeg er ordentlig sint for at menn slipper unna, urettferdig rett å slett. Det er absolutt ikke en fin opplevelse som de "går glipp av".

Blir sint når jeg hører at det er såååå naturlig, å det er derfor vi er her på denne planeten. Det er da flere meninger med livet??=) hehe, enkelte ser ikke helheten.