Stor bekymring; hva nærmeste familie mener om at jeg og mannen min skal gjennomgå IVF (og pgd) ... Vondt!!!

[pærebanan]

Har bare så behov for å komme med noen sukk her inne. Har ingen andre enn min egen mann å snakke med, så håper noe tar seg tid å svare meg..

 

Saken er det at vi skal gå gjennom ivf og pgd pga en alvorlig kronisk diagnose som jeg har. Vi er så heldig at vi har ett friskt barn nå på 2,5 år. Vi har kun nevnt for våre foreldre hva vi skal gå gjennom, har så langt ikke ønsket å dele det med andre. Saken er det at min far har nærmest snudd ryggen til meg. Han mener at jeg ikke burde gå gjennom denne prosessen, at en evnt graviditet kan forverre min helsesituasjon (noe det kan..). Jeg har en rekke svulster rundtomkring på kroppen og i hodet som jeg har hatt i mange år.De har ikke endret seg på maaange år, her er jeg til jevnlige kontroller. Det heter seg at blandt annet kan svangerskap forverre situasjonen til noen med denne diagnosen som jeg har pga dette med hormoner osv. Forrige svangerskap var ganske tøft, fikk svangerskapsforgiftning og haste-keisersnitt i uke 33 med sykehusinnleggelser i forkant og etterkant. Alt gikk heldigvis bra.

 

Har nettopp hatt en opprivende diskusjon med foreldrene mine, noe som endte med at han gikk i sinne. DET har aldri hendt før.. Jeg er fortvilet. Ønsket om ett barn til er så stort, vårt barn på 2,5 år trenger virkelig en søster eller bror.. Skjønner jo at mine foreldre er redd for at jeg skal bli dårlig, jeg gjør jo det.... Svigers vet lite om den diagnosen jeg har, de er bare glade på våre vegne at vi har funnet en vei som kan føre til at vi får et friskt barn..

 

Men, er vi egoistiske? Hva er rett? Hva er galt? Sitter her med mange tanker og spørsmål jeg ikke selv klarer å besvare.

 

Uff, ble veldig rotete innlegg her, er ganske lei meg nå..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[MK73]

Uff, pærebanan, må først av alt bare få sende deg en virkelig stor og god klem! Det tror jeg du trenger nå.

 

Jeg skjønner at dette er svært vanskelig for dere og den nærmeste familien. Grunnen til at din far reagerer er trolig så enkel som at han er glad i deg og ikke vil miste deg eller oppleve en situasjon der du blir sykere (med alt det innebærer). Det er viktig at du i størst mulig grad klarer å huske på det når det stormer som verst, han har bare gode intensjoner. Han har nok også ditt forrige svangerskap friskt i minnet, og syntes helt sikkert det var fælt å se dere gå gjennom det.

 

Når det er sagt så føler jeg også at det må være klart at det er ditt liv, og ditt liv med din mann og deres barn, dette handler om. Ditt liv er det du som bestemmer over, når alt kommer til alt. Det må også dine foreldre ha respekt for, selv om det er forferdelig vondt for dem å akseptere. Dersom dette er viktig nok for deg og din mann til at dere er villige til å risikere de verst tenkelige konsekvensene (og dere har et realistisk syn på det, vel å merke!) så synes jeg at dere skal gå videre med IVF/PGD. Men det er også viktig at dere prøver igjen og igjen å snakke med dine foreldre om dette slik at de virkelig forstår grunne deres samt at dere går inn i dette med åpne øyne. De må også komme til det punktet at de forstår at de må akseptere at dette er din beslutning, ditt liv - men det kan ta lang tid, og kanskje kommer dere aldri dit.

 

Derfor må du være forberedt på å gjøre dette på tross av dine foreldre - dersom dette er viktig nok.. Så der har dere at valg å ta - men forhåpentligvis kommer det ikke til det punktet at dere i realiteten må velge mellom dine foreldre og muligheten for et nytt barn.

 

Lykke til. Enda en klem oversendes herved.

[IVFlykke??]

Nå vet du hva han tenker og det gir mulighet for dialog. Nå kan du (om du tørr) faktisk ta reaksjonen opp med din far. Aggresjon er i øyeblikket og reduseres etter bare kort tid og topper seg sjelden igjen. Far er derfor mer mottakelig for dine tanker og kanskje klarer han nå beskrive sine reaksjoner bedre til deg. Det er min erfaring at særlig menn kan reagere og etterpå moderere seg...i fare for å virke flåsete..Jeg kjenner ikke din far men han har sikkert mange motiv som M79 skriver noe om.

Jeg er veldig enig med henne.

 

Du har to valg som jeg ser det:

La dette være en reaksjon i nuet. Godta det og la dette ligge.

Bruke masse energi på dette. Energi som ikke er så konstruktiv kanskje?

 

For som du vet menn er menn like sikkert som etter regn kommer sol..

 

Tenk på hvordan du bruker energien din:-)Tro meg men i denne prossessen trenger at du har masse energi for her går det opp og ned...

 

Lykke til uansett:-9

[Søskenhåp adopterer]

Jeg må bare si at jeg har den største forståelse for din far faktisk.... han er antagelig veldig redd for å miste deg, og dette kanskje heller ikke uten grunn.... Hadde jeg vært i din situasjon ville jeg ikke utsatt meg selv for et nytt svangerskap. Jeg har også ett barn og jeg hadde akseptert at det ble kanskje bare det barnet da... Hva om du blir veldig dårlig, så dårlig at du kan miste livet? Da vil jo også barnet du har miste sin mor, tenk litt på de som da evt. sitter igjen.... Blir du veldig syk blir det også en veldig stor belastning på resten av familien. Jeg vet du sikkert vil ha støtte for ditt valg her inne men jeg greide ikke la være å gi et svar du kanskje ikke vil ha, har selv mistet min far tidlig pga. sykdom (samt min svigerfar året etter) så er nok derfor jeg reagerer litt sterkt på dette. Det kan ikke være en annen mulighet til å få et barn til da? Adopsjon?

[Søskenhåp adopterer]

Vil også legge til en ting til: Det er stor sannsynlighet for at dere trenger flere enn ett forsøk, kanskje mange flere, da blir det mange behandlinger med hormoner hvor du da kan bli dårligere og dårligere. Har vært igjennom dette mange ganger selv og det er ikke småtterier vi skal putte i oss. Du bør tenke deg veldig nøye om det er mitt svar....Det er selvfølgelig ditt valg, men jeg hadde ikke gamblet med min egen helse, den er alt for viktig både for meg selv og min familie. Beklager hvis dette virker krasst. Har den største forståelse for at dette er et veldig vanskelig dilemma.

[b77h]

Hei

Jeg må nok også si meg enig i det Søskenhåp for Edvart skriver... Det var også mine tanker da jeg leste innlegget ditt.

Jeg forstår dine foreldre veldig godt - de ønsker ikke å risikere å miste (hvis det er så alvorlig som jeg oppfattet det) sin datter pga et evt nytt barnebarn. De elsker deg nok over alt på jord, og vil ikke at du skal utsettes for nye problemer.

Hormonkurene som man tar ved IVF er litt av noen hestekurer, og selv jeg som er "frisk" har bekymret meg for hva slags effekt det har på kroppen over lengre tid. Men jeg har ingen barn fra før ( er gravid nå da), og er derfor villig til å gjøre mye for å få et barn, for min skyld og min mann.

Men hvis jeg var så heldig å ha et barn, og i tillegg en alvorlig sykdom som kunne forverres ved IVF, så tror jeg ikke jeg ville utsatt meg for den risikoen. Men det er hva jeg tror, man kan jo aldri si det før man selv står i en slik situasjon...

Ellers så kan jeg si at jeg selv er enebarn, og har hatt en helt flott barndom. Selvfølgelig skulle jeg veldig gjerne ønske jeg hadde søsken, men jeg ville ikke risikert å miste min mor tidlig for å få en søster eller bror...

Hva med adopsjon som et alternativ?

Og hva sier egentlig din mann? Er han 100% innstilt på å risikere så mye for et nytt barn?

[tommelommelise]

Hei,

 

Jeg skjønner jo faren din godt, han er sikkert bekymret for deg og den bekymringen kommer desverre ut i sinne.

 

Men, du og din mann er jo voksne mennesker og om dere har funnet ut at dette er en risiko dere er villige til å ta så synes jeg at dere skal gjøre det (vet ikke helt hvor alvorlige konsekvenser det kan ha men...om det er eventuell død ville jeg nok ha revurdert). Regner med dere også har snakket med leger som gir dere råd om hva dere bør gjøre?

 

Så, min tanke er at det til syvende og sist er deres valg, dere må bestemme hva som er rett i deres liv og så må familiene deres finne en måte å takle det på.

 

Lykke til,

 

[Mirakel <3]

Hei!

 

Jeg kommer heller ikke til å gi deg et svar som du kanskje vil ha...

Kos deg med det ene barnet du har fått..Når du har en slik sykdomshistorie...

Jeg har ingen barn og har revurdert mange ganger om jeg orker å igjennom et forsøk til,men får jeg et barn og jeg ber bare om det ,så er jeg veldig veldig glad.Hadde nok ikke gått igjennom dette hvis jeg hadde hatt barn fordi det er belastende for hele kropp og sinn.Det er tøft og jeg var mye dårlig under ivf.

 

Faren din er redd for deg.. Da jeg gråt til faren min i telefonen etter et mislykket forsøk så sa han etterpå til moren min at dette var det ikke verdt fordi han hadde vondt av meg..

 

Husk du er jo barnet hans!

 

Han kommer helt sikkert til å støtte dere i deres avgjørelse ,men det kan ta mange forsøk før ivf klaffer og hvis det går i det hele tatt.

 

Det var nok ikke det du ville høre men tenk deg om nøye...

 

Klem

 

[finetine]

 

Å for en vanskelig situasjon for dere alle!!

Skjønner så godt at du er fortvilet.

Men for å forsvare faren din så er sinne nesten alltid uttrykk for noe annet, og i denne situasjonen ganske sikkert redsel. Selvom du er voksen er du i hans øyne et barn, og noe av det kjæreste han har. Og tanken på at det skulle skje deg noe er jo hans største frykt.

 

Men når det er sagt er det bare du og mannen din kan få bestemme dette og ingen andre. Hvis dere ønsker å gjennomføre dette så er det dere som bestemmer det. Legene hadde sikkert også frarådet det hvis det ikke var forsvarlig.

 

Lykke til videre da............

 

Klem