Hvordan går det med dere, damer? :)

[Sesilia]

Er mennene deres på gli? Eller er de stadig like ubestemmelige? Har de beslutningsvegring, eller vil de bare ikke?

 

Min mann har fått klar beskjed om at jeg tar ut spiralen min i begynnelsen av august... Så nå driver han og tenker på hva han synes om det og hva som kommer til å skje...

 

Så jeg har iallefall vært meget klar og tydelig på hvor jeg står i saken!

 

Dere da? Hvordan går det?

 

Unner dere alt det beste!!!

[Tarzan06]

Min mann synes at én unge er mer enn nok arbeid, og vil absolutt ikke har flere. Derfor styrer jeg nå med visning, møter med bank m.m. og gråter en skvett rett som det er :-(

 

Jeg er 37 år, og har ikke tid til mer tull! Men kanskje er det allerede for sent...? Jeg brukte svært lang tid på å finne mannen i mitt liv, og nå skal jeg liksom begynne forfra igjen, det blir ikke lett.

 

Må vel nevne at det også er andre ting i forholdet som knirker, men det kunne vi helt sikkert ha funnet ut av. Men når han nå er så bestemt på at han ikke vil ha flere barn, så ser jeg liksom ikke helt vitsen...

 

Hvorfor kunne han ikke ha bestemt seg for dette FØR jeg falt for ham for nærmere 10 år siden? Jeg har alltid ønsket meg mange barn, og det visste han.

Sukk :-(

[Sesilia]

Så utrolig trist!!!

At han ikke bare valgte deg!!!

Og at han ikke har vært tydelig på dette for lenge siden!!! Min mann ga også veldig uttrykk for at han ønsket seg hjem og familie, han er en veldig familiekjærperson, og jeg er så utrolig SKUFFA over at "familie" kunne bety enebarn!!! Jeg er fullstendig imot enebarn, hvis det er mulighet for å få søsken... Har alltid ønska meg 4 barn, så det er så urettferdig å slutte på 1!

Skjønner deg at du forlater ham, selv om det er utrolig trist... Er sæddonasjon en mulighet for deg, å bli befrukta i danmark? For i såfall kunne den neste drømmemannen være en som ønska deg OG begge barna dine!!!

Hvor gammel er barnet ditt da?

Kjenner jeg blir lei meg når mannen kaller barn for "arbeid", for kjærligheten er så utrolig mye større enn alt arbeid som medfølger...

*sukk*

Tungt er det!!!

 

*lang trøste-klem*

[Tarzan06]

Takk for støtte og trøsteklem!

 

Jeg synes det er flott med dette forumet, for jeg synes det er vanskelig å diskutere dette temaet med familie og venner. Jeg har hele tiden håpet at det skal gå seg til, og da vil jeg ikke at evt. barn skal få høre i ettertid at faren ikke hadde så veldig lyst til å sette dem til verden.

 

Jeg har vurdert sæddonasjon, men synes ikke det er rettferdig overfor barnet. Jeg vokste selv opp uten min biologiske far, og selv om jeg har en kjempegrei pappa, så svirret det mange spørsmål i hodet mitt under oppveksten - og forsåvidt nå også, selv om jeg hadde kontakt med ham i en periode.

 

Gullungen min er halvannet år, og fortsatt ganske "arbeidskrevende". Men det er JEG som står opp om nettene, mannen min våkner sjelden eller aldri. Nå som han har ferie, har jeg noen ganger gått og lagt meg igjen på morgensiden, og da er han helt utslitt, "stakkars", når jeg står opp...

 

Jeg vet at han sliter, han føler at han ikke strekker til, men hvem gjør ikke det? Jeg skjønner ikke hvordan han kan se på det skjønne barnet vi har, og ikke ønske seg et til. Jeg hadde vært fornøyd med to, det er ikke realistisk med flere nå.

 

[Sesilia]

Jeg har også hatt stor trøst og støtte i dette forumet! Men nå nylig har jeg åpnet meg opp for min svigermor og to av mine svigerinner som er gode venninner av meg og som jeg stoler på, og det har vært så utrloig deilig å endelig få det ut og ikke "legge lokk" på alt som skjer hjemme, vaklingen hans og hans kvaler med å velge...

 

hvor gammel er mannen din da? Tenker på at man orker forskjellig i forskjellige aldre...

Kan hilse ham fra meg å si at 1 1/2 år er den aller mest krevende alderen av alle, heretter blir det bare greiere og greiere Når sønnen min runda to år, merka jeg hvor mye "trykket letta" og det ble enklere å være mamma - særlig fordi språket begynte å blomstre og han kunne sette ord på tingene. Gutten min har virkelig utrolig mye futt, og det har han alltid hatt, men det er så mye lettere etter 2 år...

 

Men hvordan gikk det til da at dere fikk barnet deres og at han gikk med på det? Sa han på forhånd at han ville ha enebarn?

 

Og hva sier han til at du vil flytte nå? Har dere forsøkt en type megling eller rådgivning? Vi har vurdert det, men min manns stolthet sier at vi må prøve å ordne det selv... Høres hvertfall ut som mannen din trenger noen å lette tankene sine til... Hvis han ike føler at han strekker til...

 

Og helt enig i at det er grusomt at han ikke vil ha flere når han ser barnet deres, det har såra meg også utrolig mye!!! Det er virkelig vondt...

 

Skjønner forresten at du vil at barna dine skal ha en far og vite hvem det er! Men du har jo fremdeles noen år på deg til å få barn, å være moden mamma er kjempe flott!

 

Virker som du alt har tatt valget, håper alt blir til det beste og at ting vil ordne seg på litt sikt... jeg unner virkelig ikke min verste fiende å ha en man som nekter å oppfylle konens største ønske i verden!!!

 

*Enda en klem*

[Sesilia]

Jeg unner forresten alle barn søsken!!

Så sant det er mulig, så synes jeg de skal få det, flere barn er faktisk viktig også for det barnet man allerede har!!!