Se på den lyse siden ved samlivsbrudd!

[Anonym bruker]

Samboeren min og jeg er i ferd med å flytte fra hverandre. Jeg "tvinga" han i parterapi fordi jeg merka at noe var helt feil. Underveis i prosessen har det dukka opp så mye faenskap at det viser seg at det ikke er noe igjen å redde, selv om jeg lenge trodde det. Han har løyet for meg gjennom mange måneder om mye forskjellig, og desto mer jeg spør og graver, desto verre ting avdekker jeg. Nå er jeg helt matt og tom, og klarer ikke kjenne om det er noe å gråte for en gang. Jeg har tilbudt meg å hjelpe han ut av et uføre selv om vi skal gå fra hverandre, og likevel har han brukt de siste samtalene våre som en ventil for hat og forakt mot meg, og kalt meg de verste ting, "gal i hodet" osv. Han påstår at jeg tilbyr meg å hjelpe bare for å plage han og kontrollere han. Jeg prøvde å tilby meg dette fordi hans uføre er en av grunnene til at vi bryter samlivet, og at jeg gjerne ville se han klare seg godt etterpå (vi har jo barn sammen), og jeg ville gjerne være anstendig til det siste. Men det den mannen føler for meg har nok aldri vært kjærlighet, og det er en rystende oppdagelse...

 

Derfor prøver jeg å se på den lyse siden! Det finnes områder der jeg kommer til å få det bedre.

 

1 Jeg bestemmer døgnrytmen selv - slipper å forstyrres av en mann som legger seg kjempeseint, snorker så jeg våkner av det og som nekter å stå opp i helgene. (De søndagsfrokostene vi har spist sammen de siste 4 år kan regnes på fingrene.)

 

2 Slipper å være stemor for bortskjemte, rotete, furtne og oppmerksomhetshungrende barn som gjør de galeste krumspring for å sikre seg fordeler og for å få være i fokus. Hver samværshelg har vært en energityv av de største, og jeg kan med handa på hjertet si at jeg ikke vil savne dem et minutt. Og jeg ser ingen grunn til å opprettholde noen storesøskenkontakt med dem - jeg grøsser når jeg tenker på at de skal være rollemodeller...!

 

3 Slipper å gå "i mellom" når de andre barna får kjeft for tulleting som særkullsbarna får lov til. Slipper å måtte si åpenbare ting som at kjeft og trusler virker mot sin hensikt og at bannskap bare blir gjentatt av barnet selv i neste tur.

 

4 Kan ha min egen særkull-sønn som et fullverdig familiemedlem, slipper å legge begrensninger på han fordi mannen min irriterer seg over bagateller eller ikke tåler forholdet mellom mitt barn og fellesbarn - han blander seg inn når de leker, gnåler om at min må være forsiktig osv., som om det var en risiko forbundet med å leke med sin egen storebror. Slipper å sende han ut når min manns barn er furtne eller syke; det ender nemlig vanligvis med at de sipper, gnisser og maser, og går fri, men at han får kjeft bare for å være til stede.

 

5 Får bedre råd - samboers vaner står ikke i forhold til hans inntekt eller arbeidskapasitet. Private innkjøp av gjenstander som bare han kan bruke har beløpt seg til nesten 50 000 bare i år. Med ekstra barnetrygd kan jeg beholde huset og gjøre som jeg vil med det. Og slipper å betale på all dieselen han har brukt på å kjøre sine særkullsbarn fram og tilbake (det tok 3 år før moren deres for første gang henta dem her, og det har vært meget sjelden også etterpå).

 

6 Fri annen hver uke! Ingen barn, ingen forpliktelser, jippi! Alle kvelder har til nå gått med til å sitte hjemme fordi han jobber ekstra, men fra nå av må han takke nei til ekstraoppdrag. Jeg kan gå på jentekvelder og gjøre voksenting og singelting. Begynne å danse igjen eller noe.

 

7 Slipper å bli løyet for. Trenger ikke å bekymre meg eller undre på hva som skjuler seg bak det ene og det andre, bak utsagn han kommer med eller telefoner han mottar. Trenger ikke spørre han ut om alt mulig og få mine verste antakelser bekrefta hver eneste gang. Trenger ikke pine meg med å lure og gruble i tida før han innrømmer elendigheten.

 

8 Slipper hånlige og foraktelige kommentarer, det være seg om barnet mitt, min musikksmak, min oppdragerstil, familiemedlemmer ellers, min profesjonalitet i jobben min eller annet han mener han kan noe om.

 

9 Kan være sammen med andre menn, og tenke meg muligheten av å finne en som faktisk har evne til kjærlighet. Kan snu meg og forsvinne ved første foraktelige kommentar, trenger ikke prøve å bli venner igjen eller holde husfred for noen andres skyld - står fritt til å ikke knebe om godt vær fra en mann igjen.

 

10 Kan se på filmer jeg liker uten at noen i stolen ved siden av ødelegger nytelsen, slenger utidige bemerkninger om "homo" eller "latterlig" og gjør narr av mitt valg av film.

 

11 Kan innrede huset som jeg vil. Får bedre plass når alt tjafset hans er ute av boligen. Får et helt rom ekstra der han har hatt kontor, og ett rom der barna hans har pleid å sove, og får boden tømt for hans ting. Der kan mine ting stå fra nå av, sånn at jeg får det ryddigere ellers.

 

12 Kan ha besøk uten at han demonstrerer og sniker seg ut på kontoret sitt for å slippe å snakke med mine venner eller familiemedlemmer. (Noe jeg aldri får lov til hjemme hos hans familie, der er det uaktuelt å ikke være der alle andre er, når vi er på sommerbesøk. Da "saboterer" jeg nemlig...)

 

13 Slipper å ha en person i huset som lukter røyk og som "lærer" ungene å røyke, og som setter lukt etter seg i klær og sengeklær.

 

14 Slipper å la hele familien spise som hans kosthold - ingen grunn til å unngå matretter han misliker nå lenger (eller alt hans kresne barn misliker), kan kjøpe og spise sunne ting, ikke finne overraskende potetgullposer, sjokolader og brusflasker sneket inn i skapene eller i bilen. Kan ha middag på det tidspunktet jeg vil, ikke på den tida da HAN er sulten. Kan ha vegetarmat til middag igjen. Kan servere melk og vann i glassene til barna, uten at det serveres saft og brus parallelt.

 

15 Får kontroll på regninger og utgifter igjen, slipper purringer, inkassovarsler og morarenter på nær sagt alle regninger. Får dem i mitt navn, og betaler dem i tide.

 

Alt i alt er det noen fordeler med dette, og de tingene jeg vil savne kan jeg få hos en tilfeldig kjæreste. Hvis jeg møter en mann som lever for seg sjøl og som ikke har tilknytning og forpliktelser til meg - som kan være bare et "luksusfenomen" - vil det passe meg utmerket. Familieliv med en mann i hovedrollen har jeg fått mer enn nok av.

 

[Anonym bruker]

Hei HI.

 

Uffdu høres bitter ut, sint og det som verre er. Er stygt av deg å henge ut og snakke nedlatende on hans barn.

 

Tro meg og de aller fleste. De som er singel og lever ut faren til barnet inn. Alle savner en samboer til slutt.

 

Så ikke gled deg, alt blir opp til deg, ansvarsfordeling etc.

 

Så mens du sitter der nå og trøster deg selv med en ønsket drøm om hvordan det skal gå så bra alene bare er rent tøv!!

[Anonym bruker]

Haha, ja du veit jo veldig hva du snakker om!

Selvsagt er jeg sint, men dette er et anonymt forum der jeg kan beskrive hvem jeg vil - det er ikke å henge ut så lenge de ikke kan identifiseres. Og du ANER ikke hva vi (jeg og min særkulls-sønn) har tålt for å få det til å funke - jeg beskriver en type episoder jeg har hatt altfor mange av i et innlegg i en annen tråd ("stefar går amok") på mine-dine-våre barn-debatten.

Prøv andres sko før du dømmer. Jeg er nødt til å se på den lyse sida, for dersom jeg skulle fortsette å grave meg ned i de mørke sidene, ville jeg bli sjuk. Og disse lyse sidene veier faktisk tungt - ALLE våre konflikter her hjemme dreier seg om, og har dreid seg om barn, barn, barn; uenigheter om oppdragelse, barn og sjalusi, barn og forskjellsbehandling, barns råtne kjipe oppførsel mot søsken, og de voksnes reaksjoner på dette, barn og atferd ved bordet...lista er lang som et vondt år. (Og på toppen av det hele hans vrange ekskone som ser eksmannen sin som en vaktmester og et stykke eiendom hun kan vriste tom som en sitron.)

 

HI

[Anonym bruker]

Hei HI,

 

You go, girl :-) Høres ut som om du har tatt en meget klok beslutning!

 

Lykke til videre!

 

Hilsen en med nesten tilsvarende erfaring - livet leker :-)

[mozongen]

Heheh:)

...herlig!! ..du har virkelig skjønt det! ..jeg har mye tanker selv om dagen,masse som plager meg ang fremtiden og kommende far til mine barn...jeg følte en lettere befrielse av å lese alle punktene dine,som ville stemt med evnt mine,om jeg hadde avsluttet mitt...hehe...men jeg har enda ett par sjanser til å gi han,mye rundt oss som muligens forårsaker ett par kjipe ting også..tiden vil vise;)

men kommer det en dag,finner jeg tilbake til innlegget ditt,og prøver å ta det med godt humør isteden...hehe,takk for det forsåvidt;)

*lykke til videre*

[Anonym bruker]

YES!

 

Jeg blir glad på dine vegne å lese innlegget ditt. Det ser ut som du har fattet det rette valget og jeg er en som liker å kjempe for forholdet (men ikke for en hver pris!). Her er det åpenbart lite å hente og da har du, som du beskriver så bra, det mye bedre alene (selv om det også vil medføre noen tyngre dager, som med alt annet).

 

Bare et lite tips (selv om du virker ganske oppegående). Nå du er ferdig å lire ut av deg eder og galle, anonymt, enten her eller andre steder (dagbok:)) så hev deg over han og alt med han. Vær normalt høffelig, ikke bråk om bagateller osv og ha kun kontakt med han når du MÅ mtp barnet. For jeg skjønner jo at det er lagret en del sinne/bitterhet i deg i det du skriver. Men bedre at du får det ut på andre måter, som her:)

 

Og husk, barna hans er et resultat av han og eksen....De må nok være litt unnskyldt (til tross for alder) så vær kul mot dem...

 

Lykke til!

 

 

Lykke til, du har nok en fin tid i møte når alt det praktiske er ordnet:)

[Anonym bruker]

Ja, nemlig - barna er resultat av han og eksen, og den hellige (skinnhellige) eksen må man jo ikke irritere, så man står på pinne for henne, og hun vil at barna skal ha det beste av alt, så da står man på pinne for dem....

 

Jeg har ikke noe i mot barna, helt sant. Jeg er egentlig glad i dem, ikke som om de var mine, men som om de var f eks unger på en skole der jeg jobba el lign. De har alltid hatt det hyggelig hos meg, men jeg har måtta tåle mye jeg syns er uholdbar oppførsel underveis, og har fått tyn av faren deres dersom jeg sa noe. (Og i neste tur kunne han kverke MITT barn for noe mye mindre! eller for å gjøre akkurat DET SAMME som de fikk lov til hver dag!)

 

Jeg er ikke utrivelig meot mannen min, og ikke mot ungene hans. Men jeg har mye å være lei meg for, og syns han har svikta meg og den fine kjærlighetshistorien vi en gang hadde....

 

Derfor vil jeg se på de lyse sidene: irritasjonsmomenter som blir borte og begrensninger som ikke lenger er der!

 

HI

[Anonym bruker]

Det er helt klart at du skal komme deg unna. og det kan være så mye bedre å være alene. Jeg vet for jeg har nå vært alene et halvt år.

 

Det er ikke lett å være alene, men det er lettere en å være alene i et forhold.

 

Og det blir godt for gutten din å slippe en slik stefar. Desverre høres han veldig veldig lite hyggelig ut.

Får vondt av sønnen din jeg.

 

Kos deg alene, og bygg opp livet ditt igjen. :-)

[Anonym bruker]

åh, du har kommet langt ja,, høres deilig ut..

 

 

[Anonym bruker]

å, det var akkurat et sånt innlegg jeg trengte å lese nå!!!!!

 

Jeg er igang med å skape en ny tilværelse for meg og for mitt barn som blir født om ikke så lenge, og det var godt å lese om noen som har like tanker som meg selv om situasjonen ikke er helt den samme

Gleder meg til faste rutiner

å slippe å mase på gretten mann

slippe å føle meg kjedelig fordi jeg liker å lage hjemmekos framfor å dra på byen og bli dritings

kan lage sunn og god mat og ikke grandiosa annenhver dag

full kontroll på husarbeid og økonomi

 

[Anonym bruker]

Flott du klarer å se de positive sidene!!!

Er i tankeboksen selv for tiden; min mann har (også) et forbruk som ikke står i stil, og har funnet ut diverse ting som han ikke har fortalt meg om...bl.a. forbrukslån i mitt navn!!!

Vi står egentlig på venteliste for ass. befruktning, men jeg er så i tvil om det er riktig å gå videre med det, når jeg ikke føler meg trygg på vår økonomi, eller mine følelser for ham!

I tillegg har jeg nemlig truffet en annen, som muligens kan bli til noe, men veldig klar på at HAN ikke må være årsaken til at jeg eventuelt bryter ut av ekteskapet - for vi vet jo ikke om det kan bli noe mer mellom oss. Men; det er ikke lett å prøve holde ham utenfor når jeg tenker "skal, skal ikke"...

Tør jeg bryte ut og prøve stå på egne bein etter et 10 år langt forhold, eller skal jeg prøve bygge opp igjen forholdet til mannen min, og håpe det ikke dukker opp flere "økonomiske troll i skapet" i fremtiden...? ...er redd han ikke har lært, utifra ting han sier han har lyst på osv...

Det verste er at jeg pga venteliste for ass. befruktning faktisk har en tidsfrist på meg med å ta en beslutning...!

 

Godt å få luftet litt - ikke mange jeg kan prate med om dette...!