er jeg fæl?

[tuppa prøvd lenge]

når mine venninner popper opp som gravide popkorn overalt så kjenner jeg at jeg blir alt annet enn glad når jeg hører om det.

kjenner jeg blir frustrert, sint og fryktelig lei meg og overhode ikke glad...føler meg kjempe fæl....

nå har bestevenninna mi begynt å prøve og det er stygt å si det men jeg håper virkelig ikke at hu blir gravid med en gang,for da veit jeg ikke om jeg klarer å holde maska altså...uff...føler meg grusom som ikke klarer å glede meg på andres vegne.selv om jeg virkelig vil og prøver så hardt jeg kan så blir jeg bare knust.

[M ♥ ♂-2010]

Jeg skjønner følelsen, ser at du har prøvd lenge å bli gravid også. MEN: Hvis dette er dine virkelig nære venner, så ville jeg anbefalt på sterkeste å legge det på hylla. Hvis du ser på det fra deres side, så har du ingen grunn til å bli sur på dem fordi de blir gravide - selvom du kanskje har prøvd lenger. De har ikke gjort deg noe, såvidt jeg vet??? Tenk den dagen du blir gravid selv - du vil vel ikke at dine venninner skal bli sur på deg for at du har klart noe av det flotteste i hele verden.

 

Fortsett å prøve, og tenk positivt! Så fint at dine venninner blir gravide.

[M ♥ ♂-2010]

RETTELSE:

Anbefalt på sterkeste å legge humøret og "misunnelsen" på hylla, altså...

[nicki82]

Hei, Tuppa prøvd lenge:)

 

Selv om jeg ikke har vært i denne prøvingen så veldig lenge, kan jeg skjønne at det er vanskelig for deg dette her.

Ofte har vi det slik at vi har tanker og følelser vi skammer oss over. Nå skriver jeg noe mange her inne ikke vil like, men det er ikke feil av deg å føle det slik. Det at du ikke liker det hele frustrasjonen din gjør med deg er noe du ikke har kontroll over, er nok det som gjør deg til et godt menneske.

Det er lett for andre å si at du må glemme å føle det slik.

Jeg tror det er viktig for deg å bearbeide det som plager deg. Finne ut måter du kan håndtere denne misunnelsen din på.

 

Har du noen å snakke med?

Jeg har det iallefall slik at hvis det er noe som plager meg, prøver jeg å kanalisere det over på noe annet som distanserer meg, så jeg løper en del..har du noe som kan avlede frustrasjonen din?

 

Håper det vil ordne seg for deg

*krysser fingre*

[tuppa prøvd lenge]

ja jeg gjør så godt jeg kan.

men jeg må bare si ifra at jeg har ikke prøvd så lenge som jeg har vært medlem her, for jeg var først inne på mannen ikke klar en lang stund:-)

jeg har prøvd i 16 måneder "bare".

Det høres helt rart ut men jeg syns det hadde vært bedre om jeg var blitt gravid en gang eller to for å så miste for da veit jeg i det hele tatt at det er håp.

hadde jo en kjemisk graviditet første måneden jeg prøvde og etter det så har det ikke vært så mye som en skyggestrek.

 

[tuppa prøvd lenge]

takk for et oppmunterene svar nicki82 :-)

jeg har bikkjene mine som hjalp en stund men nå er det ingen ting som funker lenger.

jeg går inn i en slags depresjon etter hver bidige eggløsning og frem til mensen.

fryktelig slitsomt for jeg får helt sånn spontan gråt som kan komme når som helst og humøret er som en jævla jojo.

hver gang jeg får mensen så er jeg utslitt psykisk.

[nicki82]

Hmm...nå skjønner jeg hvorfor du har så sterk reaksjon på at andre blir gravid kjapt.

 

Det er mye fokus på at man ikke skal stresse rundt prøvingen, for det skal visstnok være seg at en gjør det litt ekstra vanskelig for seg selv med dette.

Det er nok like "enkelt" å stresse ned når man har lyst på noe så inderlig som "å slutte å føle visse ting".

 

Jeg er nok ikke ekspert på dette, men det høres ut som om den tilstanden du befinner deg inn i i luteralfasen, ikke er sunt verken for deg, ditt forhold eller spiren.

Har du vurdert å oppsøke en som kan hjelpe deg gjennom den tiden du er mest nede?

[Ella-83]

Du er IKKE fæl. Tankene dine er helt naturlige. Jeg har hatt det sånn selv. Ikke fordi at jeg har vært prøver lenge, men fordi mannen ikke har vært klar (du kjenner nok også til den frusterende følelsen). Det føltes så utrolig urettferdig at det skulle være så forbanna lett for alle andre enn meg. Ikke hjelper det når alle utenforstående kommer med velmenende spørsmål om når vi skal få barn og prøver å overbevise om at det hadde vært koselig (akkurat om om jeg ikke har tenkt på det selv).

Det har gått i bølgedaler følelsesmessig i forhold til andres graviditeter. Noen ganger har det vært utrolig kjipt og andre ganger har det gått greit. Mine to beste venninners graviditeter har jeg greid å glede meg veldig over fra dag 1. Jeg visste da i god tid når de begynte å prøve slik at graviditetene ikke kom så overaskende. Begge vet/visste om min situasjon og har vist omtanke.

Min svigerinnes graviditet derimot kom veldig brått på og i en følsom periode og endte opp med grining på do i familieselskap på julaften. Ikke like grei reaksjon akkurat.

 

Nå blir jeg endelig prøver jeg også etter flere år med venting og frustrasjon. Jeg er helt i ekstase, men har tenkt litt på hvordan jeg vil takle å måtte prøve i lengre tid. Tror jeg fort vil bli veldig nedbrutt og sikkert få de samme følelsene som du føler nå. Er ikke det naturlig!?

[stinemor87]

Jeg synes heller ikke at du er fæl, jeg har det på samme måte selv. Jeg har akkurat begynt å prøve, så jeg kjenner ikke til følelsene som kommer når det gjelder IKM osv. Men jeg har vært klar i ti mnd og venta på samboeren, har vært klar lenge før det også, men ikke på samme måte. Iløpet av de siste ti mnd er det mange av mine venninner som har rukket å bli gravide, tilogmed noen som har fått. Jeg blir helt satt ut av alle som kommer med nyheten på facebook og overalt. Begynner å gråte ofte og føler at det aldri blir min tur:( Synes veldig synd på meg selv til tider og det er jeg flau over. Så jeg kan skjønne hvordan du føler det når andre blir gravide og får babyer som bare det, mens du bare venter på at det skal skje. En dag er det din tur til å juble over en positiv test, håper det skjer snart for din del:) Du får prøve å følge rådene du allerede har fått, synes de var veldig fine.

[tuppa prøvd lenge]

nei det skal ikke være lett her i verden...nicki: det er ingen som veit at vi prøver bortsett fra foreldrene mine og sånn skal det forbli.

en ting er at noen av de idiotiske venninnene mine som har vært sammen med fyren i 3 uker og ikke bor sammen en gang,blir gravide men attpåtil spør og graver om når vi skal få barn.

de syns det er rart at vi ikke tenker på det liksom ettersom de alle andre har barn (jeg gjentar, 3 UKER). vi har vært sammen i 7år, har hus,tre hunder og mangler kun unger,SELFØLGELIG vil vi ha barn???

og jeg orker i hvertfall ikke å høre om vi har blitt gravide snart.

syns jeg hører det:åh? så rart...det klaffet for meg med en gang, det var ikke planlagt med meg en gang!hihihi, har du vært hos legen??uff så trist da.........deilig.....

innimellom så lurer jeg på hva folk i det hele tatt tenker med.

ja ella 83, kjenner til den frustrasjonen også.jeg holdt på over et år med sambo og når vi ENDELIG prøver, nei da må vi jaggu vente over et år til.

kjenner jeg er dritt lei alt nå....

takk for oppmuntrende ord fra dere.godt å tenkte på at det ikke bare er meg som får sånne reaksjoner.

kjenner foressten til den situasjon der en gjemmer seg på do for å grine;-)det har jeg gjort mang en gang.

 

[*anonymen*]

Hei,

 

Du er ikke fæl, du er bare normal:-)

 

Jeg vil anbefale deg å snakke med bestevennina di jeg (om hun vet at dere prøver da) for om du tenker deg om så er det jo ikke akkurat henne eller de andre venninnene som er problemet, men at dette er så sårt for deg fordi dette er din drøm også.

 

Jeg har prøvd en god stund lenger enn deg og synes heller ikke det er stålende festlig å klistre på seg et falskt glis og synes dette er "den beste nyheten i verden". Det er jo fint at andre blir gravide...for all del...men det at andre blir det minner meg da på hvor vanskelig jeg synes denne prossessen er. Desverre.

 

 

[mamman til to gutter]

Jeg ble gravid i 2.pp med førstemann. Det har jeg nesten dårlig samvittighet for fordi så mange andre sliter enda jeg kan like lite for at det gikk raskt for oss, som andre kan noe for at de sliter med å bli gravide.

 

De fleste av de nærmeste venninnene mine har også blitt raskt gravide med både 1 og 2 barn. Så er det et par venninner som aldri har sagt noen ting om hva de tenker om når de skal få barn eller om de allerede prøver, men har problemer. Selvfølgelig er det helt opp til dem om de vil fortelle noe eller ikke, men det er ikke så lett for oss å vite hva de tenker heller når de ikke forteller noe. Hun ene har unngått all barneprat i flere år. Nå er hun gravid selv og nå har hun fortalt at de har prøvd i over 1år og av div årsaker regnet hun med at det ville ta enda lengre tid før hun ble gravid. Nå er det ingen som prater mer om babyer og babyting enn henne:-D og for oss andre er det lettere å vite. Hadde vi visst det lengre, så hadde vi hvertfall kunnet unngå alle spørsmål om når de har tenkt å få barn selvom vi har hatt mistanke og prøvd å unngå dem allerede.

 

Du trenger jo ikke å fortelle alle at dere prøver selvom du forteller det til bestevenninna di. Da blir det lettere for deg å møte henne og hun kan sortere ut litt hva hun forteller deg og ikke. Det kan jo også hende det blir lettere for deg å glede seg over at hun evt blir gravid, hvis hun vet at dere sliter.

[tuppa prøvd lenge]

Jeg skjønner hva du mener.det er jo ikke lett for andre å forstå at man prøver eller ikke når man ikke prater om det.

men samtidig så syns jeg at det burde ringt en bjelle oppe i huet på folk at det kanskje er en grunn til at de ikke snakker om det.

hvis ikke vedkommende snakker om det så burde vel heller ikke andre ta det opp?

graviditet er et ganske følsomt tema og jeg syns faktisk at det er frekt å spørre om noe sånt for det er faktisk ikke noe som angår andre eller har noe med det. jeg har aldri spurt noen venninner om det, men jeg har snakket om det med hun som prøver nå men det er fordi vi er kjempe gode venner og prater om det meste og hun selv har tatt opp temaet.

Min venninne er klar over mitt problem.hun veit ikke at vi prøver å bli gravide så mye som vi gjør men hun er veit om mitt hormon problem og at jeg mangler eggløsning og at jeg har vanskeligheter med å bli gravid og at jeg er sår når det gjelder det temaet.men jeg har ikke sagt direkte at vi prøver men hun legger jo så klart sammen to og to:-)

 

[flowerpower2]

Husk at du selv kan bestemme hvordan du vil tenke, jeg vet det er vanskelig, men prøv å leve i nuet og fokuser på det positive i livet ditt. Tenk på alt du har akkurat her og nå, For det er mye:)Prøv å ikke håp så mye. Nyt livet og kos deg med ting du liker å gjøre. Gled deg på dine venninners vegne. Husk at det blir din tur også, en eller annen gang, slå deg til ro med det:)Jeg har også prøvd en stund, og det er en skikkelig babyboom rundt meg, men jeg VELGER å glede meg mine venners vegne, i stedet for å la det knekke meg.