34 uker på vei og deprimert

[Nymamma22]

Hei

Jeg er ei jente på 22 år, som er 34 uker på vei med min første gutt, ble gravid med en som jeg"styrte" litt på med, men vi ble aldri noe mer ..så fant jeg ut at jeg var gravid, pga jeg hadde fått høre at jeg kanskje ike kunne bli gravid pga operasjoner før så valgte jeg å beholde.

 

Ble litt tull med han i begynnelsen, men jeg sa hele tiden at han trenger ikke å stille opp hvis han ikke vil, men da kan han ikke komme i ettertid og plutseli vil.

og jeg skulle ikke kreve noe fra han.

men han valgte å stille opp og gleder seg nå, vi er venner og prater mye og gleder oss, følelser mellom oss er lagt bort for lengst.

da han er student dro han såklart hjem i sommer, som er 50 mil unna meg, og jeg føler meg veldig ensom, alene..

gråter mye om dagene og føler meg helt alene i verden.

føler at han burde være her hele tiden på en måte og får dårlig samvittighet over det . Han vet ingenting om dette.

Nå ser det ut som han har fått seg kjæreste, og det stikker ekstra hardt.

Jeg er ikke forelsket i han på noen måter men føler han er min da..at nå er det jeg som trenger han.

da jeg sitter høygravid 50 mil unna mens han er nyforelsket og koser seg med en 19 år gammel jente.

Jeg liker ikke å lese hva jeg skriver fordi føler jeg er urimelig, får skylde litt på hormoner.

Er det flere alenemødre der ute som er "venn" med barnefaren men vil ekstremt sjalu og lei seg når andre jenter kommer opp i deres liv?

 

Pga komplisert svangerskap så ligg jeg på sykehuset nå da livmorkaka kan revne men de vil ikke ta keisersnitt enda pga gutten er litt liten, så vil jeg skal ruge så leng som mulig, han er rundt 1200gram bare.

Hilsner fra mamma87

[Anonym bruker]

skulle ønske jeg var 34 uker på vei. er bare 25 tiden går altfor sakte og det er ikke noe jeg vil ha mer i verden enn å se lille gutten min blir født frisk. du er egentlig heldig om en mnd kan du få se gutten din

[alenemed1. ♥]

Er mange vanskelige følelser som melder seg.

jeg sitter i nesten samme situasjon. er 33 uker på vei nå og barnefar har ikke vært involvert mer enn den siste mnd eller så. kan vel ikke kalle oss gode venner men jeg har bestemt meg for å legge alle vonde følelser tilside ( rett og slett fordi jeg ikke orker gå å ha det vondt) og joda det har fungert. Jeg vil ikke ha han men må være ærlig å si at det gjør litt vondt når jeg hører at han prøver seg på eksen sin og andre damer.

Føler også som deg at jeg og barnet burde vel være det som opptar han mest, blir litt urettferdig at jeg sitter her helt alene mens han er ute å flyr.

Tror nok det er ganske vanlig at men føler det sånn når man går der å venter og men blir jo extra sårbar( er ikke mye som skal til før tårene triller)

 

godt å vite at det er flere som føler det sånn i allefall (ikke bare jeg som er koko)

lykke til med lilemann i magen og håper du klarer å ruge litt til

 

[Nymamma22]

Er en god tid å være gravid, svangerskapet har gått som jeg hadde antatt, legene sa fra begynnelsen at det kunne komme opp litt småprb på veien men med moderne medisin så skulle det gå helt fint.

Men er vel siste tiden man er litt lei og føler at det er litt urettferdig når barnefaren er ute å raser ifra seg, mens jeg raser ifra meg foran tvn med 2 liters is.

Nå er det bare 9 dager til keisersnitt.

GUD som jeg gleder meg til å få han ut og kose med nurke mitt.

Det sies at en kvinne blir mor da hun kjenner sitt første spark, mens en far blir far når han holder rundt ungen.

Han kommer nok etter han også skal du se.