Dette hadde jeg aldri trodd....

[Kine&nurket;-)]

For en mnd. siden var jeg så lykkelig. Jeg hadde alt. En bra jobb, en bra samboer (gjennom 3 år) og gravid!Men....Jeg er nå 4 mnd på vei, og plutselig vil han ikke mer....Han tok opp dette for snart to uker sien, men jeg har håpet at han bare hadde en personlig krise og har bedt om at han skal tenke nøye på hva han egentlig sier og hva det innebærer....Jeg har de siste to ukene vært helt ødelag, men samtidig levd på et sterkt håp om at ting vil ordne seg...Og desverre har jeg håpet for mye.Han sier han har tenkt på oss lenge før graviditeten, og at han er klar over at det er dårlig timing å komme med dette nå, men han klarer ikke late som alt er bra lenger.

 

Han har irritert seg over småting vi har snakket om tidligere, som jeg ikke har gjort noe med. Og han har visstnok gradvis mistet følelsene for meg etter jul. Nå kan han like gjerne jobbe som å være hjemme, sier han. Han savner meg ikke, og ser heller ikke frem til å komme hjem etter jobb-nesten tvert imot.

 

Jeg er jo klar over at forholdet ikke har vært perfekt i det siste, men etter 3 år kan man vel ikke forvente det heller?!Alle forhold går jo opp og ned, og noen perioder er værre enn andre. Jeg har også ting å utsette på han, men kunne ikke drømme om å engang overveie å slå opp- og hvertfall ikke nå!!

 

Han sier han virkelig har prøvd, men at han har tenkt på saken, og han vil ikke mer. Han er lei meg, men har ikke en eneste (kjæreste-)følelse igjen. Han er selvgølgelig utrolig glad i meg, og synes at jeg har masse bra kvaliteter. Han sier han fortsatt syns jeg er kjempepen, og at har bryr seg masse. Men at det visstnok ikke føles riktig å prøve mer. Det er vond siuasjon for han også.

 

Jeg prøver å være rasjonell, og forstår hvordan han føler og tankene hans- til en viss grad. Samtidig føler jeg at han gir oss opp alt for lett. Han vil ikke engang prøve en dag til. Jeg gråter og gråter og har prøvd å argumentere med alt mulig. Prøver å få han til å komme til fornuften....Det går ikke -han har bestemt seg. Jeg føler ikke at det er riktig at jeg skal be på mine knær om at han skal bli hos meg når han virkelig ikke vil, m jeg tror hormonene virkelig er satt i sving; i det ene øyeblikket snakker vi normalt: om hvor jeg skal bo fremover, hvordan vi skal fordele ting etc. (Jeg har vært unormalt rolig til å være meg i disse situasjonene- tror det ikke egentlig har gått opp for meg at jeg blir alene.) I det andre øyeblikket, gråter jeg helt vilt, og blir sint, frustrert, føler meg forlatt, urettferdig behandlet etc.

 

Dette var virkelig ikke det jeg ville. Jeg har alltid sett for meg å få barn med mannen jeg elsker, og oppdra barna sammen. Har egentlig lovt meg selv at jeg skal jobbe hardt for å ikke ende alene- da jeg vet at dette er vanskelig, og at jeg er en person som trenger mye nærhet og kjærlighet. Hva skjer???Jeg vet ikke. Alt er bare kaos i hodet mitt. Dette burde vært en lykkelig tid, istedet går jeg konstant rundt med vond i magen og egentlig vondt i hele kroppen. Jeg gledet meg sånn til å få det lille nurket i Desember, nå klarer jeg ikke hel å se det positive med det. Det er så synd. Det burde ikke gå utover en stakkars liten baby som ikke vet noe enda...

 

Vi har ikke kranglet noe særlig, bare om irrelvane ting. Vi har samme humor, samme smak på klær, møbler, filmer, musikk. Jeg føler at han er så riktig for meg. Tross "dårlige" måneder fra påsken, har jeg tenkt at alt går bra for vi har jo hverandre. Jeg har så vondt......kan ikke helt forstå hva som skjer, er så utrolig glad i han, og er virkelig forelsket fortsatt. Prøver å se at dette er til det beste, og kanskje jeg innerst inne vet det- men akkurat nå ser jeg bare alt det fine vi har sammen, og er helt knust. Jeg vil ikke dette. Jeg vil ikke være alene, jeg vil ikke være alenemor....Livet er skikkelig kjipt for øyeblikket. Jeg kommer sikkert ikke til å få sove inatt, og bare måtte få disse tankene ut...Beklager et langt og sikkert rotete innlegg.

 

Hilsen en virkelig ulykkelig sjel som ikke klarer å se noe positivt akkurat nå...:-(

 

 

 

[Anonym bruker]

ja ja.. det er så jævlig bla bla..

det går over. mye av disse følelsene du har for ham er pga. at du er gravid. been there, done that. følelsene går over, hormonene går over. du får det kjempe fint med babyen. du får deg en kjæreste som du vil elske like mye/ mer enn eksen. og når du ser tilbake vil du føle deg som en idiot for å ha vært lei deg for eksen og gruet deg til fremtiden. stol på meg, nyt graviditeten. tiden heler alle sår

[lystpå]

Anonym: Utrolig unødvendig å svare på en slik måte vell! Ting føles jævlig til tider, og da kan det godt få gjøre det! Vet jeg alt om!

 

Kjære Kineha!

 

Føler så utrolig med deg. Har en historie som er ganske lik din. Jeg er 9 uker på vei og ble forlatt av min samboer gjennom tre år for 4 uker siden. Jeg følte vi hadde en fantastisk forhold, var veldig trygg på at det kom til å bli oss for alltid. Han kunne si at han elsket meg flere ganger om dagen og snakke om fremtiden som om det var oss for alltid frem til den dagen han dro...Vi hadde ønsket oss barn i to år, ble gravid på 1.prøverørsbehandling (icsi, pga.han) og få dager etter stakk han. En uke senere får jeg vite at han har blitt sammen med en 12 år yngre kollega (han er 32 og hun 20) Viste at den yngre jenta hadde lagt seg etter han, sendt mld osv i ca. et halvt år, men så aldri på henne som noen trussel da hun i mine øyne var et tragisk, lite tiltrekkende menneske. Min samboer syntes å mene det samme. Han er en meget kjekke mann i de flestes øyne, hun er det jeg vil kalle et "mindre" pent menneske. Trodde virkelig aldri dette ville skje. Han hadde "alt"; gravid samboer, leilighet, bil osv. Nå bor han med to jevnaldrende kompiser i et kollektiv og eier ikke nåla....De fleste mener det har klikket for han, at han har fått en eller annen form for tidlig 40-årskrise.

 

Han var like ivrig på å få barn som meg, men nå vil han mest sansynlig ikke ha noe med sitt eget barn å gjøre.

 

Ting er veldig vondt og det vil det nok være i lang tid. Jeg har kommet til den fasen hvor jeg er veldig sint og bitter. Føler sterkt for å hevne meg på et vis...selv om jeg egentlig er en veldig snill person..!

 

Jeg elsker han fortsatt svært høyt, hadde garantert tatt han tilbake om han hadde villet, men det tror jeg aldri kommer til å skje. Han virker

svært sikker i sin sak.

 

Heldigvis klarer jeg likevell å glede meg mye over babyen som er på vei. Det er vell den som holder meg gående... Og hadde ikke byttet den mot min ex! Som mine venninner med barn sier; det er når du får barn du møter din ALLER største kjærlighet...

 

Klem

[Kine&nurket;-)]

Takk for svar!

Det var trist å lese om din situasjon også. Takk for at du deler den.

Ja, det er en tøff situasjon for oss begge. Fornuften sier jo at alt vil ordne seg, men det er veldig vanskelig å se det slik nå. Men vi skal klare det, det kommer til å gå så fint. Livet er dessverre ikke bare bra....Vi får glede oss til den lille som kommer ja:-)

 

 

[Anonym bruker]

hva hjelper det å si stakkars deg jeg føler med deg og det er så vondt. hun vet selv hvor vondt det er. det jeg sier er at det ikke kommer til å være vondt lenge. og det vet jeg 100% sikker siden jeg selv har vært der og skulle ønske noen ville ha sagt det samme til meg, om hvor fint alt kommer til å bli så jeg kunne se frem til det, istedet for å si stakkars deg exen din er en drittsekk osv.

 

det å lese andres triste historier gjør deg bare mere deppa, kanskje du ikke er bevist på det selv. men prøv å tenke heller på hvor fint det kommer til å bli. følelsene dine overføres til barnet i magen. tenk på babyen og gled deg over livet