Førstegangsfødende og litt forvirra og redd, men også spent og glad!

[lillegutt+spire<3]

Hei hei alle sammen

 

Jeg er ei jente på straks 20 år som har en bebis i magen.

Har termin 15.februar etter tidlig UL.

Jeg elsker denne følelsen samtidig som den er litt skummel. Jeg skal jo bli mamma. Jeg har heller ingen utdanning enda. Så jeg lurer veldig mye på det økonomiske.

Jeg har en deltidsjobb da, som går over i mer fulltid nå som jeg ikke går skole. hvordan blir det da med permisjonspenger?

Jeg er fortsatt sammen med kjæresten min, men han høres ikke positiv ut, og er negativ til alt som er med denne babyen. Men jeg er fortsatt bestemt på at ungen kommer - med eller uten han..

Noen råd noen?

 

Føler meg ganske alene og ensom egentlig, liker ikke dette...

 

Og enda en ting... Noen fra Narvik eller Trondheim på samma alderen her? (trenger ikke det for å svare altså, men hadde vært greit med slik utveksling også)

[lillegutt+spire<3]

vært greit om noen hadde gidda å svare også

[Lilleleen]

hei hei )

gratulerer med baby i magen ) har termin selv 10 feb. men er ikke fra det området du er da, er fra vestfold.

Men tenkte på det med økonomi, har du snakket med sjefen din om det?

Kan henne du har krav på permisjonspenger, hvis ikke så vet jeg at de som er arb.ledige får en engangs stønad på ca.30.000. men snakk med sjefen din, som sagt.

 

Hvordan er det med kjæresten din da? jobber han eller går han på skole?

Skjønner godt at du vil beholde barnet, med eller uten ham, hadde gjort akkurat det samme selv. Men gi han en sjanse, det kan jo være at det er sjokket som prater mest. Det er jo ganske tidlig ennå, og det kan forandre seg.

Hvis ikke så kan det henne du har det like bra alene, og det betyr jo ikke at du kommer til å være alene for bestandig:o)

Masse lykke til ihvertfall )

[Anonym bruker]

Så lenge du er i jobb, så regner nav ut ett gjennomsnitt av inntekten din gjennom ett visst antall mnd, og så får du det utbetalt per mnd mens du har permisjon. Jeg var student og hadde deltidsjobb da jeg var gravid sist. Jeg fikk tilbud om det. Men ta det heller med nav enn med arbeidsgiver, for noen arbeidsgivere gir deg mindre jobb dersom de får vite at du er gravid og vil "tjene" deg opp til permisjonspenger..

[lillegutt+spire<3]

Hei igjen:)

 

kjæresten min er året yngre enn meg og har nettopp fått seg jobb. men han har heller ingen utdanning enda...

 

I starten når vi fant ut at jeg har gravid var han lykkelig og gleda seg og vi fortalte det til mine foreldre sammen. og alt var bra.

Så kom vi til hjemplassen hans der han plutselig ikke ville fortelle det til noen, og spesielt ikke hans egne foreldre eller familie. selv om hele min familie visste det og de næreste vennene...

Og en dag(over 1mnd etter at vi fant ut at jeg var gravid) kom det plutselig fra han at han ikke ville ha ungen lengre, og sa det var alt for tidlig, ble for mye økonomisk tull og at han ikke var klar eller hadde lyst. Med 90 mil hjemmeifra ble jeg ganske fortvila og alene med meg selv og magen.

Hva skulle jeg gjøre nå?

Etter hvert fikk foreldrene hans vite om det da jeg stadig vekk følte meg kvalm og uvel og ikke fikk i meg så mye mat.

De ble forbanna og fortvilt på HANS vegne...

Og ikke nok med det, de påstår at jeg ikke er i stand til å ta av meg et barn alene. jeg har ikke hørt noe så latterlig... hvorfor skal ikke jeg klare det selv? og de sa klart og tydelig at om ungen kommer skal de hjelpe kjæresten min til at han skal få full foreldrerett på ungen. 90 mil unna mora si... og det kan jeg iværtfall ikke skjønne når han ikke har lyst på ungen selv en gang.. "han har da like rett han, som deg" sa mora hans. såklart, sa jeg... men hvorfor det når han ikke har lyst? hun kom med den forklaringa at sånn var det bare. og jeg som kjemper for at vi skal holde sammen og leve sammen som en liten lykkelig familie... jeg skjønner egentlig ingenting. hvordan kan de prøve seg på noe sånt? eller si noe sånt? de mener også at jeg er egoistisk og tenker kun på meg selv ettersom jeg vil beholde ungen, og at jeg lager et helvete for kjæresten min. huff...

 

Trenger desperat råd om meninger om dette...

 

Har fortalt alt til mine foreldre som er fly forbanna på hans familie og kjører nå hele 90 mil for å hente den gravide datteren sin og ta henne bort herifra. jeg er egentlig glad for det. for nå har det vært 1mnd med utrolig store påkjenninger for meg. det er så vondt og vanskelig

 

Jeg har planer om å fortsette å jobbe når jeg kommer hjem, og stå på. Alene... Men det var ikke dette jeg så for meg, eller drømte om

[Lilleleen]

syke syke mennesker!!!!! godt at du har så snille foreldre som kommer å henter deg, håpe de kommer fort frem og du fort derifra.

fikk sikkelig vondt av deg da jeg leste innlegget ditt.

 

Tenk at du er sterk som klarer dette alene,eller du blir vel ikke helt alene, du har jo din famile og helt sikkert gode venner som kommer til å støtte deg.

 

Foreldrene til barnefaren kommer nok ingen vei med å kreve full foreldrerett så lenge du har ditt på det rene og barnet har det bra hos deg.

 

håper virkelig dette ordner seg for deg!

[krepsen1988]

hei :)'

 

Huff og huff... du går igjennom en del skjønner jeg. du er tøff!!! I grove trekk er jeg i samme siturasjon. Nettopp fyllt 21 år. null jobb... gikk ut av vikariat i mai, og planen var å starte å studere til høsten (dvs. ingen utdannelse heller ) I dette tilfelle støtter kjæresten min meg uansett, men tanken på en baby og økonomien/ livsstilen rundt det skremmer vettet ut av han ( han ønsker egentlig ikke ungen) Det jeg har skjønt angående penger er :

 

- hvis du ikke har jobb fær du en engangs utbetaling på 35000 kr... ca 3000 kr i mnd (hvis du er flink til å disponere penger)

- du får 970 kr i mnd i barnestønad

- det som LØNNER seg er å jobbe 6 av de 10 siste mnd før du føder. da regner nav ut gjennomsnittslønna di og du får en viss pott ut av det.

- dersom du blir alene med barnet, noe jeg håper du slipper. får su jo barnebidrag av faren til barnet+ alenemors tillegg (tror jeg)

 

fiks ett møte med nav sånn at du har tallene foran deg. det vil avstresse deg mye, er ikke bra å bekymre seg nå.. lykke til.. vil gjerne vite hvordan det går videre med deg... som sagt så føler jeg på litt av det samme som deg.

 

[lillegutt+spire<3]

Heia!

 

Nå har jeg flytta tilbake til hjembyen, 90 mil unna kjæresten og foreldrene hans. Er hardt å være borte fra han, uansett hvordan han har behandlet meg.

 

Jeg har jobb, og tror ikke jeg kommer til å slutte i den selv om jeg er gravid.

 

Men nå har jeg blitt så dårlig behandla av hans familie at de kommer med trusler. Nesten så jeg vurderer å ikke beholde barnet fordi jeg vil ikke at verken barnet eller meg skal gjennomgå et rent helvete i de 20 neste årene. men åh, jeg vil egentlig ikke ta abort heller.

 

må fikse møte med nav ja, høre om økonomien og hvilke rettigheter jeg har mot alt.

 

det eneste jeg vil er egentlig å være sammen med barnefaren og leve sammen som en liten lykkelig familie<3

 

Hvordan oppfører kjæresten din seg da? Hva sier han og gjør han?