Plutselig kom reaksjonen

[Anonym bruker]

Fikk vite at barnet vi ventet hadde flere kromosom feil og ikke levedyktig så vi valgte å avbryte i uke 15.

Fødselen var rask og intens.

Desverre endte det med at alt kom i do på sykehuset og dette har festet seg som et skrekkminne. Har enomrt dårlig samvittighet for at barnet jeg ventet måtte møte verden på en slik måte, ikke orket jeg å se det heller, satt bare på do og skrek i panikk etter hjelp :-((((

 

Tror nesten jeg har vært i et slags sjokk i dagene etter, følte meg så ok og tenkte det var merkelig jeg ikke hadde grått eller følt noe sorg.

Men det kom, helt uventet og brått da jeg møtte en nyfødt baby i familien. Der satt jeg med melk i brystene og med en kropp som sikkert trodde den var lykkelig nybakt mor, kom nok som et sjokk at det var en slik jeg hadde "tatt livet av".

ÅHHHH jeg føler meg så utrolig dårlig, hvordan har jeg egentlig rett til å velge bort livet til en som selv er på vei til livet - selv om ikke perfekt?

 

Hadde lovet meg selv å aldri tvile på avgjørelsen men kjenner nå at tankene flyr frem og tilbake - spørs om jeg noen gang tørr å prøve på nytt. Kommer til å være så bekymret gjennom hele svangerskapet for at noe skal være galt å nytt.

Kanskje det ikke var mening å barn på nytt. Vi har et friskt barn fra før så det gjør det kanskje lettere å komme gjennom dette.

 

Kjenner jo at jeg aller helst vil bli gravid fort fort fort - men kan jeg stole på at kroppen er klar igjen etter kort tid? Hva om jeg produserer flere egg med feil på :-(

 

 

 

[Dobbel Latte]

Hei kjære deg!

 

Føler sånn med deg! Kom hjem fra sykehuset i dag etter å ha født og mistet mitt barn i uke 20. Hun hadde akrani og var ikke levedyktig utenfor magen, så vi valgte å avbryte svangerskapet. Helt umenneskelig tøft. Holdt på å komme i toalettet her også. Jeg var ikke klar over hvor fort det kunne gå. Istedet kom hun ut med fostervannet og ble liggende i skjeden en god stund før jordmor oppdaget at hun var der. Jeg satt oppreist i senga og nærmest studerte barn og morkake som om jeg deltok i en vitenskapelig undersøkelse eller eksperiment. Føles helt sykt å tenke på.

 

Som deg er jeg nok i sjokk og klarer ikke å ta dette innover meg og forholde meg til det som har skjedd. Gråter riktignok en del, men føler at jeg betrakter alt utenfra og går fullstendig på autopilot. Felte knapt en tåre på sykehuset, var bare kald og fjern, føler meg fortsatt avskrudd. Har som deg et frisk barn fra før, og er det er en veldig trøst. Håper hun kan hjelpe meg å komme gjennom dette. Samtidig har jeg fryktelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å være helt tilstede sammen med henne nå.

 

Deler også tankene dine rundt det å bli gravid på nytt. En del av meg har bare lyst til å bli gravid så fort som mulig, men jeg er livredd og ser for meg et svangerskap fullt av angst og panikk. Dessuten får jeg jo ikke tilbake barnet jeg mistet, uansett. Hun er for evig og alltid borte. Er redd for at et nytt barn skal bli en slags nest-best, omtrent som man i kjærlighetssorg blir desperat etter å finne en hvem som helst "rebound-guy" for å komme over det. Det er jo ikke rettferdig overfor barnet! Men tiden går jo, snart er jeg kanskje for gammel for å få flere barn.

 

Angående valget ditt du nå sliter med. Du skriver at barnet ditt ikke var levedyktig. Slik var det hos oss også. Tror vi bare må tviholde på den tanken at det ikke kunne gått bra uansett. Det var ikke et reelt valg! Forstår likevel godt at disse tankene melder seg. Vi hadde ultralyd på torsdag og fikk den forferdelige beskjeden da. Ble ikke innlagt før mandag, og gikk hele helgen og kjente på sparkene fra et barn som føltes veldig levedyktig. Telte timene til barnet vårt skulle dø fordi vi hadde bestemt å ta disse pillene. Hun kunne jo ha fått leve fram til en naturlig fødsel! Men til hvilken nytte? Et liv utenfor magen var jo utelukket. Forstår det sånn at det var på samme måte hos deg?

 

Vet ikke om dette var verken til trøst eller hjelp for deg, rotete formulert som det ble. Det viktigste jeg prøver å si er at vi er flere! Det er en slags trøst i det, selv om jeg ikke unner min verste fiende å oppleve dette.

 

Håper vi alle klarer å finne tilbake til et noenlunde normalt liv og følelsesliv. Ser bare ikke helt hvordan det kan være mulig akkurat nå.

 

En god og varm klem

[Carina har to små gull]

Hei, sender over en klem til dere begge to. Veldig trist å llese historiene deres.

mista selv i uke 19 i februar og vet hvordan dere har det. Det tok noen dager før jeg reagerte på alt det som hadde skjedd, men når tårene kom føltes det som en befrielse.

Det er nå ca 5 mnd siden og ville bare si at det vil gå bedre etterhvert etter at man har fått bearbeid sorgen. Tenker fortsatt på den lille gutten, men ikke såmye som før. Tenker heller bare fremover og ser fram til å bli gravid på nytt.

Vi har fått veldig god oppfølging fra sosionom som har hjulpet oss masse med gjennom sorgen. Håper dere har fått dette tilbudet.

Ta vare på dere selv og prat med deres kjære. Og gråt sammen.

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Hei og tusen takk for innleggene deres :-)

Det er veldig godt å vite at det er flere i samme situasjon, finner en slags trøst og trygghet i det.

 

Hvordan går det med dere nå, noen gravide ennå?

 

Selv har jeg hatt mensen en gang og tror jeg nå nærmer meg eggløsning. Tipper vi venter en runde til før vi prøver på nytt.

 

Kjenner at ved ny graviditet så vil det bli mye rare tanker og endel redsel. Har lest at vi som har fått/skulle hatt barn med kromosomfeil får tilbud om morkake/forstervannsprøve - ser ut som morkakeprøve kan taes i uke 10. Vil det da si at dersom man finner ut ny kromosomfeil i uke 10 kan man få kirugisk abort og dermed slippe å føde?

 

Jeg tenker og tenker og tenker...

 

Og alt som ble så forandret, plutselig skulle jeg ikke ut i permisjon om ikke lenge, det er så mye som må endres på i tankegangen, føles nesten som en drøm-.. (mareritt)

Startet jobbe etter ferien og endel som ikke vet at det har gått galt og som spør hvor magen min blir av... ikke så gøy :-(

 

Men det er slik livet er, alle får vi hver vår dose, noe får mye på en gang mens andre får det dosert utover i livet.

 

Ønsker dere andre lykke til, uansett hva dere måtte bestemme dere for - nytt barn eller ikke.

 

Klem fra meg