Dette er så j*****

[Anonym bruker]

Nå er det snart litt over 4 uker siden veslejenta vår ble født i uke 18. Hun hadde en svært alvorlig misdannelse som vi ikke ville vite helt utfallet på. Vi valgte å la henne slippe. Jeg går ikke for mye inn på dette, for det er for komplisert.

Alt kjennes fortsatt helt meningsløst ut, at jeg, hennes mor kunne gjøre dette mot henne? Prinsipielt er jeg jo i mot abort, syns det er et forferdelig ord.. Har gjennom hele prosessen sakt "å avbryte".. Men nå har jeg gått i mot alle mine egne prinsipper. Diagnosen hennes ser jeg ikke, jeg såg aldri helt hva som var problemet, dvs jeg såg det jo, men fortrengte det kanskje.. For meg var er hun helt perfekt. Hennes far som og er far til mine to andre barn var den rasjonelle av oss. Han tenkte framover, på de to små vi har fra før, og hva vi alle måtte gjennomgå. Jeg var enig, men nå vet jeg ikke lengre. Jeg føler jeg hele tiden må forklare meg, forsvare valget vårt, men sannheten er at alle "unnskyldninger" og forklaringer høres så feile og meningsløse ut ...Jeg har jo selv "tatt" hennes liv...Hvordan kan jeg leve med det?

Fødselen var grusom, tok ikke så lang tid. Den var vond både fysisk og psykisk.En passende straff kanskje..

Hun var nydelig! Alle ansiktstrekkene var der, såg hvem av mine to andre hun lignet på. Hun var lang og slank. Jeg hadde laget et eget teppe til henne som jordmoren pakken henne forsiktig inn i. Hun var så fin...Vi fikk ha henne for oss selv noen timer, fikk holde henne. Jeg kysset henne i pannen slik jeg gjør hver kveld når barna har lagt seg..

 

Magen knyter seg hver gang jeg ser en baby, spesielt jenter. "Hun skulle vært min" tenker jeg. Det gjør bare så forferdelig vondt! Jeg viser det ikke, og de rundt meg har liksom bare glemt alt. Min mor har jeg nesten ikke snakket med siden det skjedde.. hun bare "huffer" alt vekk. Samboeren min er liksom bare over det, han var vel ikke så knyttet. Så nå har jeg ikke noen å snakke med lengre, det er vel derfor jeg tømmer meg her. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette..Jeg avslutter nå, jeg kunne skrevet side opp og siden ned om tanker og følelser rundt dette.

 

Det er fortsatt like vondt å legge seg om kvelden, tårene renner kanskje ikke så mye og kanskje det går lettere med tiden..men tanken på å ikke få se henne, kose og holde henne, se hun vokse opp er utenkelig!

 

Takk for at du tok deg tid til å lese.

 

 

[Spent Hattiec...]

Kjære deg!

Akkurat sånn er det!

Du beskriver følelsene rundt dette så godt! Det er så langt utenfor fatteevne for folk flest hvordan det føles å ta et sånt valg.

Hver en celle i kroppen din er fast bestemt på å beskytte dette barnet for enhver pris, og så må man selv avgjøre å avslutte svangerskapet.

Det er grusomt.

Håper det føles litt bedre for deg med tiden.

Det gjør det nok for meg også.

 

Klem

[Lillypia]

Jeg kunne også nesten skrevet dette innlegget selv, som Hattiec sier så er det akkurat så grusomt det er:( Sender deg en stor, stor klem og håper at ting vil gå bedre etterhvert, for oss begge! *klem*

[Anonym bruker]

På englesiden.com finner du flere som er i din situasjon og mange gode damer som vet hva du går igjennom. Anbefaler den på det varmeste.

[Anonym bruker]

Takk for gode ord. Jeg vet tiden leger alle sår, men et arr vil alltid være der. Jeg håper så inderlig det går bra, eller skal jeg si, bedre med dere også. Et meningsløst tap i våre liv.

 

Takk så mye for tips om englesiden. Den kommer jeg til å bruke. Jeg har også lest boken "Barnet som ikke ble" - Flohr/Wold. En utrolig fin bok, den hjelper meg også å huske mer om den, ja, fine lille stunden vi fikk med vår kjære lille datter.

 

HI.