Endelig funnet mannen, men hvor lenge skal vi vente?

[Anonym bruker]

Hei,

Jeg er ikke helt 35 enda, men jeg blir 33 i neste måned. Og jeg vet ikke helt hvor jeg ellers skal poste dette.

 

Endelig har jeg funnet MANNEN. Vi har det utrolig fint sammen, og for første gang kjenner jeg at han her vil jeg ha barn med. Jeg har vært gift tidligere, og vi var igjennom to prøverørsforsøk fordi han hadde verdens lateste svømmere (jeg ville ha barn, og tenkte at han var det beste jeg kunne håpe på). Dette er noen år siden. Jeg har PCOS (men med regelmessig el), noe som potensielt kan gjøre det vanskeligere å bli gravid.

 

Vi har bare vært sammen i et halvt år, og alt jeg har av rasjonalitet sier at vi bør vente. I alle fall til vi har vært sammen et år, men samtidig tenker jeg at det kommer til å ta tid å få dette til. Og at det ikke er verd å vente, og kanskje risikere å aldri bli foreldre. Synes dette er vanskelig å snakke om. Ville gjerne ventet noen år, om dette ikke hadde påvirket sjansene våre for å få det til. Det virker ikke som min kjære forstår at det ikke er sikkert at det sitter på første forsøk...

 

Har du vært i en lignende situasjon? Hva gjorde dere? Angrer du?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke i samme situasjon som deg, men svarer likevel.

 

Jeg ville kanskje ha ventet et år ller noe sånt, for det er jo ofte sånn at man bare ser de gode sidene når man er forelsket...

 

MEN hva synes mannen da? Han må jo være med på det

 

Du er jo bare 32 og du har jo mange gode "egg-år" foran deg, så jeg ville kanskje kost meg med mannen LITT til før jeg hadde begynt å stresse med det. Du vet sikkert at prøving kan være en utfordring for forholdet, og da er det greit å ha vært sammen litt lenger.

 

Men det er nå bare min mening.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har vært i en situasjon som, selvom den ikke er helt lik, er litt tilsvarende din situasjon. Jeg traff MANNEN da jeg var 38 år (så du er jo bare en ungfole ;-) ) og vi visste at vi begge ønsket oss barn. Jeg har også vært gift tidligere, men vi prøvde aldri å få barn, så jeg visste ikke om det skulle bli vanskelig å bli gravid eller ikke.

 

Men, selvom vi begge ønsket oss barn, valgte vi å vente til vi følte oss sikre på forholdet. Joda, det kjentes bra ut fra første stund, men livserfaring har fortalt meg at det er verdt å vente litt... Jeg husker ikke helt, men jeg tror vi hadde vært sammen i ca 1.5 år før vi begynte med prøvingen. Jeg hadde stoppet med pillen allerede før jeg traff han, for jeg ville ikke - i tilfelle jeg traff MANNEN - ikke at det skulle påvirke hvor lang tid det skulle ta å bli gravid. Jeg sa klart ifra at dersom vi ved et uhell skulle bli gravide før vi begynte å prøve, så ville jeg aldri avbryte svangerskapet.

 

Heldigvis tok det ikke altfor lang tid før jeg ble gravid, men vi mistet noen ganger før jeg ble gravid med jenta vår, et drøyt år etter at vi startet prøvingen.

Jeg har aldri angret, selvom jeg veldig gjerne skulle ha møtt MANNEN ti år tidligere.

 

Som den andre svarer deg, så ville jeg nok ventet litt, men det er jo slik jeg føler det. Du er jo ung fortsatt (synes jeg). Vi prøver nå igjen. Denne gangen tar det lengre tid, men håper jo allikevel på en liten til.

[Anonym bruker]

Hei igjen,

Og takk for innspillene, og dere har nok rett. Det er ingen fare for at vi begynner å prøve for alvor helt enda. Men må innrømme at jeg problemer med å motivere meg for å være forsiktig (tror nok ikke helt at jeg kan bli gravid).

 

Dere har jo rett i at i teorien har jeg kanskje mange gode egg-år igjen, men problemet mitt er at man jo ikke vet. Det er mulig jeg fremdeles er fruktbar om ti år (hvis vi tar litt i), men det er også mulig at jeg har et halvt år igjen med fruktbarhet... Eller at det allerde er for sent. Og det at jeg har kjent på fortvilelsen med å ikke få det til, og frustrasjonen over hormonkurer osv. Dette gjør det enda vanskeligere å overbevise seg selv om at man bør vente.

 

De fleste av våre venner har allerde flere barn, og det virker som verden venter at vi snart skal informere om forestående familieøkning. (Fikk beskjed av konen av en kompis til min kjære at det aldri passet, og at det bare var å sette igang. Og da vi hadde vært sammen i fire måneder.) Og sist i rekken, er min mor som sa at det bare var å sette igang?! Er det virkelig så vanlig å bare hoppe i det når man har rundet 30?

[Anonym bruker]

Jeg var i samme situasjon som deg (og også 33 - nå er jeg 39) da jeg traff mannen i mitt liv. Jeg hadde hatt problematikk som kunne redusere fertilitet og var også operert, så jeg tenkte at det kunne ta litt tid å bli gravid. Vi ventet i 2 år, koste oss med hverandre, kjøpte hus etc.

Nå sliter vi skikkelig med å få barn nummer 2, og ivf-karusellen preger hverdagslivet. Utrolig slitsom, sårt og vondt. Og jeg som gjerne skulle hatt 3 barn...

Hvis jeg kunne skru tiden tilbake hadde jeg valgt å sette igang tidligere. MEN - jeg er også viss på at jeg hadde villet ha barna uansett - også om jeg hadde blitt alenemor.

Tiden vi hadde før vi fikk gullungen vår styrket forholdet, vi ble bedre kjent og jeg var sikrere på at vi ville fungere sammen som foreldre. Den vissheten har man ikke i det første forelskelsesåret.

Lykke til uansett valg!

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Kjenner meg igjen i den "masingen" når en bikker 30, ja Jeg møtte den rette da jeg var 28 og vi startet prøvingen ganske tidlig, tror vi hadde vært sammen i ca 6 mnd? Vi prøver ennå da, jeg er 32 nå og skal i gang med andre prøverørsforsøket.

 

Hva sier samboeren din da? Jeg vet ikke hva jeg ville gjort i din situsajon, men det som var avgjørende for at jeg ville starte prøvingen med min samboer var at jeg følte meg så sikker på forholdet og hadde en så god magefølelse på at han var den rette å få barn med. Så da følte jeg ingen grunn til å vente så mye lenger.

 

Kanskje det kan være en ide å finne et tidspunkt for når dere skal starte med prøvingen? F.eks til neste sommer eller noe? Det kan jo hende at det klaffer fort selv om du ikke tror det også

 

Klem fra Elisabeth

[Anonym bruker]

Hvis du har funnet mannen som du vil skal være far til dine barn, hvorfor i all verden venter du?

 

Hvis du, som jeg, hadde funnet vedkommende i russetiden, så hadde jeg skjønt det. Men når du er 33? Med diagnose som kan gjøre det vanskeligere å få barn?

 

Nei, vet du hva. Jeg har sett nok av venninner som har slitt i årevis (ja noen begynte slitet allerede i slutten av 20-årene og har ennå ikke fått baby langt over 35 år gamle).

 

Biologien venter ikke. Er han den du vil ha som far? Kjør på. Hvis ikke så ville jeg reist rett til Danmark og prøvd donor.

 

Hvis du venter, så må du kunne leve med at det ble for seint. Og at du valgte å vente. Du bør ikke være så fornuftig og flink pike at toget går.

 

Hilsen ei som vet hvor fantastisk det er å ha barn.

[Anonym bruker]

HI her,

Noen ganger er verden rar Det jeg ikke visste da jeg skrev innlegget mitt var at jeg allerede var gravid. Og med den timingen vi hadde den måneden, så må han ha supersvømmere og jeg superegg;)

 

Takk for tanker og innspill!

[Anonym bruker]

Åååå gratulerer så mye:o)):o)

Ønsker dere begge lykke til framover:o)

[Anonym bruker]

Så kjekt! Gratulerer så mye!