Nå er jeg bare lettet og glad!

[AO3]

Jeg var på sykehuset i går, og legen hadde sett nærmere på røntgenbildene av bekkenet mitt. Han sa at jeg har en bekkenanomali - egentlig en ugunstig form på hele fødselskanalen - som gjør at jeg ikke kan føde vaginalt.

 

En slik beskjed er jo i grunnen ikke positiv, men jeg er utrolig lettet. For det første gir det meg en forklaring på hvorfor fødselen gikk som den gikk. Ikke rart han stoppet opp halvveis og måtte tas med keisersnitt - når det faktisk var umulig å passere! Jeg har hatt så mye dårlig samvittighet og vonde tanker rundt fødselen, og følt at alt har vært min skyld - men at jeg har et unormalt bekken, DET føler jeg faktisk absolutt ingen skyldfølelse for, det er ikke min feil.

 

Dessuten er jeg nå, når ting ble som de ble, i den heldige situasjon at jeg har en medisinsk indikasjon for å ta keisersnitt. Jeg slipper å gråte meg til et keisersnitt pga fødselsangst, noe jeg har sett på som helt forferdelig og en umenneskelig oppgave - og også hatt dårlig samvittighet for. Jeg vet jo at vaginal fødsel egentlig er best - men nå går det faktisk ikke.

 

Legen snakket også mye - egentlig FOR mye, synes jeg - om at jeg var heldig som ikke levde for 100 år siden, eller for den saks skyld i dag i et u-land. Jeg er jo fullstendig klar over at hadde jeg levd et annet sted, i en annen tid, hadde jeg vært en av de mange, mange kvinnene som ikke overlever sin første fødsel. Det har jeg stor ydmykhet for, og det tar jeg ikke lett på. Det er en fryktelig måte å dø på.

 

Så neste gang blir det planlagt keisersnitt på meg - jeg trenger så sårt at det blir en god opplevelse, og selv om jeg må innrømme at jeg er litt nervøs for det også, tror jeg det skal bli mye bedre enn forrige gang. Nå skal jeg bare legge hele fødselen bak meg, og gå videre i livet. De siste åtte månedene har vært tøffe, men nå har jeg fått svarene jeg trengte, og vet hva jeg har å forholde meg til.

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Så bra at du har fått svar da! Det var jo egentlig "gode" nyheter siden du ikke ønsker en vaginal fødsel uansett neste gang (tolker det utifra innlegget ditt).

 

Det er alltid godt å få vite hvorfor ting ble som de ble etter et hastekeisersnitt. Jeg vet fremdeles egentlig ikke hvorfor babyen ble stresset og måtte ut. Operasjonslegen nevnte noe med at hode til babyen lå med pannen mot åpningen så hun hadde nok ikke kommet seg ut uansett(dette så de når de skulle hente ut babyen med ks).

Vet ikke om det er det som er grunnen da..

 

Vi som har endt med ks skal absolutt ikke ha dårlig samvittighet for det, selv om jeg vet at det er lett for at man føler det slik.

 

[barbalib har to fine gutter]

Jeg skjønner at du er lettet! Oppi det hele må det være godt å få en klar beskjed på hva som har gått galt og hva man kan gjøre for å unngå det neste gang.

 

Jeg drøyde også lenge med å oppsøke hjelp, men det er aldri for sent! Fint å høre at du også har fått muligheten til å komme videre

[AO3]

Nei, jeg har fått skrekken i så stor grad at vaginal fødsel hadde vært uaktuelt for meg, uansett. Nå slipper jeg i alle fall å bekymre meg for vaginal fødsel vs keisersnitt lenger... Og jeg vet jeg ikke skal ha dårlig samvittighet, uansett, men jeg har ikke klart å faktisk leve etter det. Da jeg leste om post-traumatisk stresslidelse var det mye som falt på plass, bl.a. mtp dette. Fastlegen min sier også at dårlig samvittighet for ting man ikke har noen kontroll over er et depresjonstegn.

 

Det er virkelig sant at det er aldri er for sent - jeg skulle nok gjort dette for lenge siden. Dvs - jeg prøvde jo, men det er ikke så greit når sykehuset roter bort henvisningen... Jeg var så sliten og lei og følte at jeg maste hele tiden, så jeg orket ikke ordne en ny. Heldigvis "fant" de den akkurat da jeg hadde funnet nok mot til å bestille time hos fastlegen.

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Så godt å høre, meg80=) Endelig fikk du svaret, og jeg kan tenke meg at det hele blir lettere å forholde seg til da! Egentlig litt synd at du har måttet bruke 8 mnd på dette, og ikke fikk svaret før, men sånn blir det vel iblant. Nå kan du legge den vonde opplevelsen bak deg og se framover- BRA=)

 

Uansett er det vel alltid en medisinsk årsak til KS, enten den ligger hos mor eller barn- det er vel aldri kvinnens feil som sådan, at hun ikke "klarer" å føde?

[AO3]

Det tok jo ganske lang tid (tre mnd) å få time til røntgen (egentlig MR)... Det er ikke en hastesak i forhold til mye annet, så jeg skjønner godt at man blir prioritert litt ned på radiologisk. Det skulle egentlig bare mangle.

 

Jeg skjønte ikke helt hva du mente med medisinsk årsak og det å "klare" å føde? Hvis du tenker på fødselsangst, så er det i og for seg en medisinsk årsak, siden det er en diagnose - men jeg tror man vanligvis da klassifiserer det som "keisersnitt etter mors ønske" eller noe sånt. Det er jo ikke en rent fysisk medisinsk årsak som gjør fødsel farlig/umulig for mor og/eller barn, og da vil sykehusene ofte forsøke å få kvinnen til å føde vaginalt, siden det er forbundet med mindre sjanse for komplikasjoner. Nå er en medisinsk årsak som ikke har noe med fødselsangst å gjøre i boks, og da slipper jeg mange diskusjoner og grining, håper jeg.

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Det jeg mente, var at det er vel aldri kvinnens "feil" hvis fødselen ender i KS uansett? (tenker da på skyldfølelse osv etter fødsel) Det er jo ikke noe man selv gjør feil under fødselen, som fører til at det må tas KS, for det er jo alltid en underliggende medisinsk årsak bak, enten hos mor eller barn, som man ikke kan få gjort noe med når man ligger der og føder...? Altså; at man egentlig ikke burde ha dårlig samvittighet, føle skyld osv etter fødselen som endte i KS (selv om det er meget forståelig da selvsagt=)

[AO3]

Ja, det har du rett i - og selv om jeg sett utenfra vet at det stemmer, og selvsagt hadde sagt nettopp det hvis det gjaldt f.eks. en venninne - har jeg ikke klart å leve etter det i det hele tatt når det gjelder meg selv. Jeg har hatt så mye dårlig samvittighet pga dette. Følt meg udugelig, ubrukelig, svak etc etc etc. Og så får jeg enda mer dårlig samvittighet fordi jeg har dårlig samvittighet! Ikke så lett, det blir som en nedadgående spiral. Etterhvert har jeg skjønt at dette er et typisk tegn på post-traumatisk stresslidelse - og legen min sier også at det er et depresjonstegn.

 

Nå har en stor bør blitt tatt av skuldrene mine - nettopp denne skyldfølelsen er noe av det viktigste jeg må ta tak i, og det har allerede blitt mye lettere. Bein er bein! Jeg kan da ikke ha dårlig samvittighet for formen på bekkenet mitt! Jeg følte meg sviktet av kroppen min, og trodde det ble ks pga igangsettingen fordi kroppen min (=meg) "ikke klarte" å starte fødselen selv - nå vet jeg at jeg var sjanseløs i utgangspunktet, og at igangsettingen ikke hadde noe med saken å gjøre.