Alt bra på ul igår (9+3) men klarer ikke å tro på det:)

[prøver-igjen]

Er 9+4 idag. Var på ul igår og fosteret målte 2.55 cm. Ikke store greier;) Men klarer liksom ikke å tro på det enda. Fikk heldigvis en ul om tre uker. Føler ikke for å fortelle det til noen enda, og til de to jeg har fortalt det til føler det litt som å "lyge". Noen andre som har det slik?

 

Bør vel kunne senke skuldrene noen hakk, men føler at jeg hele tiden gjør noe som vil kunne føre til abort (bøyer meg for mye, evt strekker meg etter et eller annet) Sukk, håper dette gir seg snart!

[melina, glad mamma]

For det første, GRATULERER med flott UL! Det er jo et stort skritt videre bare det å få se at alt er som det skal!

 

Men jeg skjønner akkurat hva du mener. Det føles så uvirkelig når en har opplevd nedturer gang på gang. En kan liksom ikke tro det er sant. Jeg ble lagt inn på sykehus før uke 6 pga sterk kvalme, og fikk mange meldinger fra venner og familie om hva som feilet meg. Det var ekkelt å svare at jeg var gravid. Alle rundt meg viste jo at jeg bare mistet og mistet, så jeg følte nesten hva de tenkte. Og så tidlig er det jo umulig å si hvordan det kommer til å gå. Men nå i uke 9+3 for deg, begynner det jo å bli bedre sjanser for at dette kan gå bra da!

 

Tror nok at dersom du lever vanlig, og kanskje ikke overanstrenger deg, så kan ikke det du gjør føre til en abort igjen. Det legene mine sa var at jeg ikke skulle bære for tungt eller ha sex den første tiden. Kunne godt ligge litt ekstra på sofaen også, men vanlig gåing og ståing og bøying og strekking var ikke farlig. Trenger jo ikke løpe eller sykle lange turer da... Og kjenner du deg stresset, så sett deg ned å prøv å finne roen igjen.

 

Håper virkelig at denne sommeren blir fantastisk for deg, og at du klarer å nyte graviditeten snart. Alle gode ønsker fra meg )

[lioness*]

Gratulerer med vel overstått ultralyd! Vi er omtrent like langt, jeg er 9+2 i dag så da er du noen få dager foran meg bare. Min lille spire var litt mindre enn din, så vi ligger nok helt perfekt midt på spire-gjennomsnittet begge to!

 

Skjønner godt at du har litt hardt for å tro på dette, det har jeg også. Jeg venter liksom bare på at det skal "gå over". Plutselig så er jeg bare ikke gravid mer... men så vet jeg jo at det ikke går an. Men er fremdeles redd, siden jeg ikke har noen garantier.

 

Jeg har fortalt om graviditeten vil ganske mange, rett og slett fordi den siste tiden har vært så slitsom at folk rundt meg har skjønt at noe har vært galt. Dessuten er jeg ganske åpen av natur og det gjør meg ikke noe at folk får vite det om vi mister.

 

Men du, etter en fin ultralyd i uke 9 så har man kun noen få prosents sjanse til at det skal gå galt. Denne gangen skal det gå bra for spiren din! Og om to-tre korte uker kan du senke skuldrene enda mer og danse deg inn i andre trimester!!

 

Lykke til!

[Luddes mamma]

Hei prøver-igjen!

Gratulerer med positiv UL! Det er jo kjempeflott!

Det er helt forstålig at du ikke går ut og forteller noe. Gjør det som passer deg best. Alle gravide lyver vel litt de første ukene.

 

Min familie er de eneste som vet at jeg er gravid (er bare i uke 6) igjen, for de så meg sette sprøyter på hytta. For venner og kollegaer skal jeg forsøke å holde tett så lenge det går... Passer perfekt med sommerferie!

 

Jeg tenker også at jeg kanskje gjør saker som kan kunne føre til abort. F.eks på at jeg kanskje drikker for mye kaffe/cola, bærer for tungt, har sex og stresser. Forsøker å leve så normal det går, med det surrer i bakhodet hele tiden. For oss som har mistet, tror jeg dette er en naturlig bivirkning...

 

Dette skal gå bra!!! Lykke til!

 

Klem

[prøver-igjen]

Takk for svar! Bra det ikke bare er meg!

 

Tror nok disse følelsene kommer mye av at jeg ikke føler jeg har nok symptomer. Da jeg var gravid med datteren min for 6 år siden hadde jeg f.eks. veldig ømme brystvorter. Nå har jeg bare litt ømme. Badet t.o.m. i sjøen uten å kjenne noe i brystene. Er litt småkvalm av og til, men går over om jeg spiser. Med datteren min kastet jeg opp annenhver dag. Og er også mindre trøtt denne gang, litt trøttere enn normalt bare.

 

Prøver å tenke på andre ting, ellers går dagene så utrolig seint! Og venter nok så lenge vi kan med å fortelle! Synes det er lettere å fortelle i etterkant at vi har mistet, enn å fortelle til noen som vet jeg er gravid at vi har mistet.

[L prøver igjen har blitt mamma]

Forstår deg utrolig godt, har hatt det på samme måten, men nå begynner jeg å bli mer og mer optimist:) Har fortalt hemmeligheten til noen få utvalgte, og det føltes helt merkelig! Det er liksom ikke "meg", det er som jeg hører noen andre si det! Skal JEG ha barn liksom? Noen som skjønner hva jeg mener?

 

Når det gjelder symptomer, er det mange jeg kjenner som har vært skikkelig dårlige i det første svangerskapet, og HELT symptomfri i det andre - eller omvendt. Men: vi som har opplevd å miste gang på gang har nok en tendens til å overanalysere alt som skjer med kroppen. Har vært litt småhysterisk selv, men nå begynner jeg å finne roen:)

 

Krysser fingrene for deg, men har stor tro på at det kommer til å gå veldig bra denne gangen