ufrivillig barnløs og psykisk helse

[Lykkeli_med_2_i_magen:-)]

Det er mye snakk om praktiske ting som eggløsning, hvilke leger som er bra og prøverør her inne, men få som egentlig snakker om hva det gjør med en på det psykiske plan.

 

Jeg sliter veldig og føler meg helt alene i hele verden. Den ene etter den andre kommer drassende med den store, lykkelige magen sin og her sitter jeg. Fortsatt ingen stor mage på meg etter 2 1/2 år.

Sjalusien river og sliter i meg, det gjør fysisk vondt og det er tøft å bite tennene sammen og smile. Samtidig er jeg selvsagt glad på de andres vegne, glad for at de slipper å slite. Alikevel vet jeg at de tenker "Å, jeg er så glad for at jeg ikke er henne".

 

Min livsplan, min mening med livet har ikke blitt sånn som jeg har drømt om. Hva nå? Skal jeg gråte for alltid? Går det over, avtar det og blir lettere etterhvert? Finnes det er liv uten barn?

Hører gjerne fra noen som har vært igjennom det samme.

 

Det kan umulig bare være meg som sitter med slike tanker.

[ny83]

hei. jeg veit akkurat åssen du har det. kjenner meg veldig igjen i d du skriver. hver gang mensen kommer sitter jeg på do og gråter en skvett, er helt utafor i noen dager før jeg reiser meg med hevet hode og sier til meg selv at d blir vår tur snart og.. vi har også prøvd i 2,5 år

 

jeg blei gravid etter ca 1 års prøving, men måtte avbryte svangerskapet når jeg var nesten 5 mnd på vei, pga barnet var ikke levedyktig. hadda da en tøff fødsel hvor jeg mista mye blod og holdt på i 12 timer for og få ut den lille..

 

absolutt alle i min nærmeste vennekrets har barn, pluss at jeg jobber med barn, så jeg ser store mager hele tiden og alle prater om d hele tiden.. livet er virkelig urettferdig!!! virker som de som ønsker seg barn mest, får d ikke.. vi står hvertfall på venteliste i porsgrunn, så håper d skjer noe snart. legen veit ikke hva som feiler oss heller:(

 

masse lykke til mrs.B håper virkelig du og jeg får en spire snart, d fortjener vi!!!!

[to snart tre]

Hei.

 

Først må jeg si som tidligere innlegg her; jeg kjenner meg veldig godt igjen!

Og husk; du er ikke alene og mange er inne på "Sliterne" vet godt hvordan du har det og har det tøft selv.

 

Min historie er at jeg normaltsett er svært positiv og hadde troen på å få det til uten hjelp, noe som resulterte i at vi forsøkte uten utredning i 2,5 år. Og det tok på!

Så da jeg kontakten lege og fikk "ballen til å rulle" følte jeg at noe lettet litt en periode. Runder på pergotime, lapraskopi m.m. Men når ingenting fungerte for å få oss gravide (de finner ingen klare feil til at vi ikke skal klare det på egenhånd) så ble det veldig tøft en periode igjen og det var dager da det var vanskelig å stå opp av senga og møte en ny dag med et smil om munnen utenfor huset. For ALLE rundt meg kom med mager og nyheter om graviditet, og de hadde gjerne ikke forsøkt mer enn en mnd eller så før det klaffet for de.Og ja, tårene har sprutet her hjemme hver eneste gang jeg har hørt om andre som får det til - godt jeg har en veldig støttende mann!! All ære til han!!

 

Om 3 uker er vi nå klare til å starte på medisiner i forbindelse med prøverør. Og DET tok bort en del psykisk slit, jeg klarte litt å legge "det på hylla" da jeg vet at det er hjelp på vei for oss som forhåpentligvis skal få "den blå streken til å vises" på testen. Og mange blir gravide akkurat i en avslappet periode - fordi de slapper av og tar det som det kommer. Men akkurat det har ikke vært lett for min del, først etter samtale med fertilitetsklinkken og starten på prøverør med fastsatte datoer har fått meg til å senke skuldrene litt og nyte ukene i sommer. Nå tenker jeg mer på at jeg kan kose meg med et glass vin:)

Jeg vet at fallhøyden er enormt om det ikke klaffer med prøverør, kanskje allerede om det ikke fungerer etter første forsøk. Men pr i dag nekter jeg å tenke på det i frykt for å bli helt "gal".

Så gå ikke alene med dette, del det her inne og søk hjelp hos lege hvis du ikke er utredet. Vi er mange i denne situasjonen, de snakkes om at hver 10.par sliter med å bli gravide - det er mange av oss:)

 

Lykke til!!!!

[titinn]

Er som jeg sku sagt det sjøl mrs. B. Er helt forferdelig når jeg får høre om en bekjent som er gravid.... får vondt helt inn til hjerterota og lir fryktleig trist!!!!! Er fælt fordi det er jo selvsagt hyggelig at folk får barn, men det er som du sier gravide og store magen overalt. Var i Stockholm på ferietur for tre uker tilbake og husker jeg la merke til store mager omtrent hele tiden etter en liten spasertur ved noen butikker. Det var akkurat som om de presset seg fram og gjorde alt for at keg skulle se de...... vet det er helt latterlig men i den sitiasjonen som jeg er nå så blir sikkert tankene helt syke..!

 

Vet vi ikke har prøvd så lenge som dere, men at jeg allerede nå etter litt over ett års prøving tenker slik så vet hjeg ikke hvordan dette skal ende... Men er liksom snart på tide da.. vi er 30 begge to og har liksom ikke veldig mange fruktbare år foran meg:)

 

 

Så dere er absolutt ikke alene om å ha slike tanker...

[akicha]

Jeg kan vel bare føye meg inn i rekken og skrive at jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

 

Dette er veldig veldig tøft og ikke minst ensomt..

 

Jeg var så optimistisk i starten og trodde dette kom til å gå kjapt. Vi hadde jo ventet til det perfekte tidspunktet og NÅ skulle vi få barn. Men tida har gått og nå har "alle" rundt oss fått både et og to barn, og her sitter vi og prøver å svare så godt vi kan på "når skal dere ha barn da?". Nå har det gått så lang tid at vi vet at de som er rundt oss skjønner at ting ikke er som "de skal", og det også er en belastning. Jeg kjenner at jeg orker ikke flere familieselskaper med fokus på små nevøer og niser og blanding av forståelsesfull taus skåning (unaturlig LITE snakk om voksende mager i nær familie) og begeistring for voksende mager (for de klarer bare ikke å la være- de blir jo helt på tuppa) og det er ikke til å holde ut! Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom høsten og jula. Jeg har bare lyst å reise bort, oppleve noe hyggelig og slippe alt dette!

 

Jeg vil slippe å forholde meg til alle gravide og alle med babyer, slippe å forholde meg til alle jeg vet har skjønt men som vi ikke snakker med, slippe å forholde meg til alle som vet og støtter så godt de kan men som likevel ikke kan forstå hvordan dette er for oss. Og ikke minst skulle jeg ønske at dette ikke var så vondt.

 

Og jeg holder på å bli gal av alle som mener at jeg bare skal slappe av og tenke på noe annet, for da blir jeg nok gravid!!! For de har hørt om den og den og når de skulle adoptere og når de hadde gitt opp og bla bla bla så BLE DE GRAVIDE! Jeg skjønner at de bare mener det vel, men jeg blir bare sinna og frustrert.

 

Men, det bare å stålsette seg og stå på videre. Kjøre på med hormoner, vente, negative tester og tårer, smile i familieselskaper og gratulere med ny graviditet til dem det gjelder.

 

Dette føles så urettferdig...

[Tidligere Optimist..]

Dette var akkurat noe jeg kunne skrevet selv...

Utrolig vanskelig situasjon psykisk:(

Vi har vært prøvere i 5 år nå uten å få noe barn og jeg har det helt forferdelig...har vært gravid 3-4 ganger men mista i SA hver gang..tatt Pergo og også vært igjennom IVF en gang, men har desverre ikke råd til flere forsøk..

 

Jeg har fylt 40 og tiden min er snart rent ut og kan ikke se for meg noen framtid uten barn!!

 

Grusom situasjon å være i og jeg føler med dere alle som sliter..

 

Alt jeg sitter igjen med er en dyp depresjon og ser ingen lysning..

[Aiva j121110 og en i mai13]

Når jeg ser hva andre skriver, så burde jeg muligens ikke klage.. ennå.

 

Har passert 30.. Har prøvd ca.14 mnd(/pp'er) totalt. Blighted ovum med påfølgende utskrapning i mars. Og da jeg jobber der, så kjente jeg jo alle involverte også. Det var dritkjipt! Nå vet jo ALLE på jobben at jeg er prøver, men ikke familien, så de spør aldri, heldigvis.

 

Hadde egentlig ikke planlagt å få barn jeg, i utgangspunktet. Redd for alt....og tenkt at jeg liksom ikke passet i rollen.

ET år brukte jeg, på å tenke nøye gjennom det hele en gang til.. et år uten å nevne det for noen, for å slippe å få andres meninger og tanker om det, og for å slippe press i noen retning.

Nå føler jeg meg liksom litt "skyldig" oppi det hele. Kanskje jeg ikke vil nok? Kanskje det er en mening med at det ikke skjer noe mer? Er det et hint om at jeg burde la være?

Tankene og psyken har det ikke greit nei..

Føler at jeg både høres sytete og rar ut nå. Vanskelig å få frem skriftlig hva man mener og tenker. Syns fortsatt alt er sinnsykt skremmende. Og er også redd for å bli gravid og at det skal gå galt en gang til.

Og oppi det hele, så er en venninne nå halvveis i sin tredje graviditet.. og alle de gravide og/eller nyfødte på jobben.. Det gjør det ikke noe lettere i hverdagen i hvert fall.

 

HI har nok rett i at mange nok sliter litt psykisk.. i hvert fall, gjør jeg. :-/

 

[Gjest]

Det er som å lese om meg dette her. Er jo ikke alltid man selv kan velge rett tidspunkt for barn.

Jeg er 39 har en sønn på 18 år,(så jeg har jo iallefall 1 barn). Er nå samboer med en flott mann,og vi ønsker oss veldig et barn sammen. Men vi måtte jo bli kjent før vi satte i gang med produksjon. Etter å ha prøvd i 15 mnd så slo testen ut positiv. Så glade vi ble,likevel torde jeg ikke glede meg for mye. Hadde en SA i 6 uke tidl 07. Nærmet meg 10 uker og jeg beg å blø. Ble en vond opplevelse rundt dette. Fikk tbl iskjeden som skulle få ut alt. men det ble masse blødninger og tilslutt i ambulanse til sykehus og deretter utskrapning i narkose i hui og hast. Ser kun gravide rundt meg eller par med barnevogner. Synes det er lov å skulle få ha disse følelsene. Noen synes kanskje jeg er for gammel til å få barn,men har iallefall mer erfaring nå enn med førstemann. Er liksom så lett for helsepersonell og si at "ikke tenk så mye på det",eller bedre lykkke neste gang". JEG prøver ikke tenke så veldig på det,men tankene kommer alltid når det nærmer seg mensen. Klaffer det denne gangen,eller ikke. MERKER at jeg kan være ei hormonbombe til tider. Etter mensen så er det nye forsøk,og håpet er tilbake,så er det venting frem til mensen igjen. Ble langt dette svaret;) Godt å få luftet seg litt. Prøver å trøste meg med at det kanskje ikke var levedyktig.

 

En god sommer til alle slitere,og masse lykke til.

 

[*Ønskergjerne*]

etter over 2 år som prøver å ikke en SA engang så sliter det ja... heldigvis er ikke alle dager like.

jeg håper bare ikke det er grunnen til at vi er barnløse ennå :s

 

[Gjest]

Som om jeg skulle sagt det selv.....men etter 4 1/2 år lykktes vi og det på "egenhånd". Hadde hatt 2 mislykkede icsi forsøk og gikk til akupuntur hadde gjort det da i 2 år.....i dag har vi en gutt på snart 2 år. Han er verdt alt strevet, alle tårer, all tryggling og beeing. Sunn og frisk, hva mer kan vi be om.........jo ett søsken hadde vært fint....vi får ikke noe ivf fra det offentlige for der er vi ikke gode nok kandidater. Men vi har prøvd nå i 18 mnd.....jeg gråter, jeg ber, jeg trygler...bare få oppleve dette en gang til. Graviditeten, barseltid osv......jeg gråter igjen, jeg er så sliten....sliten av å prøve, sliten av å sex, pliktsex, telle, prøve å ikke fokusere, telledager, tellesyklus. 6 år har gått med til prøving, prøve å få noe som andre får til så lett som bare det.......

 

Men jeg har fortsatt håp, håp om en gang til få stå der med positiv gravidtest og bære frem ett sunt og friskt barn, jeg kan ikke gi opp, vill ikke......det er håp!