er litt fortvilet nå... håper på råd...

[Anonym bruker]

føler ikke at samboeren min bryr seg lengre..

han er aldri hjemme, jeg ser han max et par timer om dagen og da er han opptatt med pc'n eller tv, gjerne samtidig med et måltid så han kan dra fortere ut igjen.

han gidder ikke å være med på et svangerskaps kurs engang (2,5 timer!!!)

og jeg blir selfølgelig den eneste der uten partner..

 

vi har ikke noe nærhet lengre..

og jeg føler jeg bare gir opp selv.

 

prøver og få han med ut på noe vi kan gjøre sammen, men sjeldent det blir noe av. vi siter ikke i samme soffa engang.

jeg har prøvd å snakke til han før.. det hjelper lite.

 

håper på råd på hva jeg skal si til han, ....så han skjønner det!

[Anonym bruker]

Kanskje det kan være en ide å ta kontakt med familievernkontoret. Be om en samtale. Inviter han med til en slik samtale med en uhildet 3.person tilstede. Etter 2 slike samtaler berget vi ihvertfall forholdet vårt. Lykke til.

[Anonym bruker]

Kommunikasjon er nøkkelen til det meste. Jeg snakker virkelig av erfaring, både ifra meg selv og de rundt meg. Det er lettere sagt enn gjort, men man må bare hive seg i det. Selv om du kanskje ikke føler det har funket å prate med han tidligere, så må du bare prøve igjenn. Mye har med hvordan man sier ting, og med hvordan disse menn oppfatter det Mye kan også være missforståelser(?)... Her hjemme har vi tidligere hatt litt problemer med å forstå hverandres meninger og følelser i ulike sammenhenger. Men vi har nå lært oss å ta hverandre på alvor, og inngå kompromiss. Ikke enkelt når begge er av den "sta typen" ;p... Et eksempel kan være om at han mente jeg konstant gikk å småhakket på han (noe jeg virkelig ikke følte!) men noe jeg bare da måtte fokusere litt på, og gjøre noe med. Jeg følte han var mye nede i verkstedet, og ikke var mye hjemme for ha kvalitetstid og pleie av kjærligheten med meg. Det var noe han måtte fokusere litt på, og som han ikke vær særlig klar over. Skulle vi da, som vi gjorde for noen år tilbake, gått rundt å holdt det inne i oss, hadde vi gått rundt som noen tikkende bomber, og alt hadde blitt mye verre enn det i utgangspunktet var.

 

Å ha en 3.part trenger heller kanskje ikke være så dumt som hun over skriver. Det er vel verd å prøve ? Jeg føler virkelig med deg, og unner ingen å ha det slikt. Får skikkelig vondt inne i meg når jeg leser dette. Hold oss oppdatert og håper dette ordner seg før deres lille kommer til verden!

[Anonym bruker]

hei, takk for svar dere, det hjalp veldig!!..

jeg tenker ikke alltid over at det kan være noe med meg også.

jeg har ikke akkurat vært lett å ha i hus noen ganger.

jeg blir fort oppgitt..

 

men Kommunikasjon ja... det er jo det viktigste men samtidig det jeg er dårligst på også..

føler at ting går opp og ned ofte ....(veldig ofte)

men det er kanskje hormonene som gjør det verre.

jeg kan være dritt sur så glad igjen i løpet av sekunder.

(stakkar samboeren min ser jeg nå)

 

men vi har noe vi må jobbe med. men det er jo jeg som må ta første skrittet ser jeg nå. må fortelle han hva som plager meg før jeg kan klage på han, hehehe..

 

 

tusen takk for svar i gjen.. det er godt å ha noen andres synspunkt

 

HI

[Nangiliama]

Syntes du fikk så gode svar, og har ingentting å tilføye enn lykke til:)

 

- Som motivasjon til å forholdet til å fungere før bebis dukker opp er for min del at den beste gaven barnet kan få av foreldrene er at de to har det bra sammen, om de nå er sammen eller ikke!

 

Masse klem