Jeg har mistet min lille

[Gjest]

DEt er så vondt, så vondt. Det var mitt første svangerskap, og ble min første abort. Mistet i uke 11+3. Var på ul tidlig i går, og ble fortalt at fosteret, som skulle ha vært 55 mm kun var 5 mm. Altså leenge siden det hadde vært liv inni meg.

 

"Alle" rundt meg sier jeg må tenke på at dette er naturens måte og ordne opp det som var galt, at barnet vårt uansett ikke ville hatt en sjanse utenfor livmoret. Jeg vet da vel det. Det gjør ikke mindre vondt fordi. Heller ikke orker jeg å tenke på alle dem som mister ennå senere i svangerskapet enn vi gjorde. Som må føde en død unge, som både ser ut og føles som en unge. Hvorfor i alle dager skal ejg tenke på det. Jeg er selvsagt glad jeg ikke har opplevd det, gub bevare meg vel, men jeg orker ikke på tenke på det fordi! Orker ikke tenke på alle som har det værre enn meg, synes jeg har det ille nok!

 

Trodde at mobbingen på ungdomskolen, den senere depresjonen, og spiseforstyrrelsen jeg for noen år siden kom meg igjennom var nok faenskap for et liv

 

*gråte* Jeg savner livet inni meg sånn!

[Mamma til 2 (2007 og 2010)]

Føler med deg! Samme skjedde meg i går. Var et skikkelig sjokk. Så lenge jeg hadde vært på Ul uke 6 og se hjerte slå, samt ikke hadde hatt blødninger regnet meg med at alt var ok.

 

Ville vært 11+0 i dag. Har skrevet innlegget "Trenger litt/mye støtte :-(" over her.

 

Er redd for det psykiske i etterhånd. Denne infoen var langt tøffere enn forventet... Har grått i 2 dager nå... Og utskrapingen jeg skulle være ferdig med i dag, er nå først i morgen.. Sukk!

 

Greit nok at det er naturens måte og rydde opp på.. Men hadde jo regnet med at det ikke skulle skje meg - NAIVT. Sukk!

 

Masse støtteklemmer fra meg..

[nypåtur]

Jeg føler med dere begge to. Jeg har hatt en bo/ma så skal på sykehus imorgen å få abortpillen. er 10 uker og 2 dager da. det er så ufattelig trist vi har prøvd å få barn i over 2 år, og dette var første gang jeg ble gravid. jeg prøver åsså å tenke at andre har det verre, og det er det flere sier, tenk på dem og dem. ja de har det sikkert ille, men for oss er dette kjempekjipt, og man må få lov å syns det, det vil jo alltid finnes noe som har det verrre og har opplevd verre ting, men for oss er dette det verste når det gjelder det her. for meg ble det oppdaget på en tidlig ul, vi hadde bare lyst å se til den lille, så fant de bare en om fostersekk (uke9) det var kjempe sjokk. jeg hadde aldri hørt om det før da. jeg har ingen blødninger eller noe så tenker bare på hvor lenge jeg ville gått med det før kroppen ville skjønne å rydde opp. Livet er urettferdig. Men jeg ser frem til å få det avsluttet og lagt bak oss, og starte på nytt igjen.

[lille frø, mor til to]

Å nei, det var skikkelig trist. Spesielt når du har gått såpass lenge. (Har vært i din situasjon i uke 13).

Det er så uendelig trist, finnes ikke ord. Som å miste et barn du aldri lærte å kjenne og heller ikke så mange å dele sorgene med.

Jeg gråt mye og var skikkelig lei meg i lang tid.

Det eneste som hjalp var å bli gravid på nytt.

 

Trøsteklem