Et spørsmål til dere som er 40+ og gravid, vil gjerne høre deres tanker..

[Anonym bruker]

Dette innlegget er ikke ment å provosere i det hele tatt.

 

Men jeg lurer på om dere har noen tanker om barnet og han/hennes tanker om det å ha en eldre mor/far?

 

Jeg er 28, mine foreldre var 40 år da jeg ble født. De er nå 69 år. Jeg har et fantastisk forhold til dem. Men jeg har vondt inni meg når jeg tenker på hvor mange år de har igjen. Og nå er de blitt besteforeldre. Men de er jo veldig voksen og blir fort sliten og sånn.

Gjennom oppveksten har jeg aldri tenkt over at de alltid var eldst (som jeg husker)

I grunn (av egoistiske grunner) skulle jeg nok ønske de var 59 og ikke 69. For jeg er så gla i dem og vil ha dem her lengst mulig

 

Jeg bare lurer på om dere har gjort dere noen tanker om det...

[Anonym bruker]

LItt fra meg til deg og ikke ment for å provosere deg!

 

Det er typisk i vår tid å tenke på alder, ungdom, holde seg være ung lengst mulig osv, det er også desverre typisk for oss å tenke avstand når det kommer til alder, ikke tenke på at vi faktisk har rikelig med tid akkurat nå og burde se kvalitetene her og nå akkurat så "gamle" vi er. Du er 28 år og kanskje mister du dine foreldre om 10 år, da du er 38 år, da har du masse tid å ta av fra nå. Kanskje forsvinner de tidligere og du får mindre tid. Det jeg vil si er at ingen uansett alder har en garanti for å beholde sine kjære så lenge som vi ønsker. Vi har ingen garanti for å si at "mine barn blir ikke narkomane, det skjer ikke meg".

 

Du er heldig som har et fantastisk forhold til dine foreldre, noen har det og noen ikke.

 

Nå er det ikke slik at vi som er 40 år og gravid trenger å tenke negativt om at barnet vårt er 40 år når vi er 80 år og det var bare dumt. Det å gi liv er en gave til den som får livet, vi er med på å gi den gaven:-) Barnet, dvs førtiåringen klarer nok fint å ta vare på seg selv når den tid kommer. Jeg var 40 år når jeg mistet min mor og det har gått bra, fordi jeg vet at livet må jeg leve selv og jeg vet at mamma gjorde det hun kunne for meg.

 

Mennesker over 70 år må få lov å bli slitne, må få lov til å bli tatt hensyn til av sine barn og barnebarn. Det er klart det er flott å ha spreke besteforeldre, unge bestemødre som tar seg av barna,,,,MEN vi skal være glad for at vi ble oss selv, være glad for de vi har og positiv til det våre foreldre orker sammen med barnebarna.

 

Livet går sin gang

Fortsett å vær glad i foreldrene dine

[Anonym bruker]

Enig med svar fra anonym!!!

Det finnes også mange kvinner som velger menn/fedre som er myyye eldre enn de selv.Tror ikke de tenker 20-30 år frem i tid..

 

Jeg synes det er FLOTT med gravide rundt 40.Selv er jeg 38.Min livssituasjon er helt annerledes nå enn for ca 8 år siden da jeg fikk sønnen min.Denne gangen kan jeg selv avgjøre om event.når babyen må i barnehage og jeg har en helt annen trygghet og "ro"babyen vil nyte godt av i maaaaange år fremover.

 

Hvor gamle vi blir vet man uansett ikke..

[Anonym bruker]

Mine foreldre var over 40 da de fikk meg, jeg er yngst og har to eldre søstre. Jeg er nå over 40 og venter min første.

 

Min mor er død, far lever, noe skrøpelig og bor på en annen kant av landet.

 

Ja man vil gjerne ha foreldrene sine lengst mulig, men foreldrene og en selv endres med alderen og relasjoner og roller endres.

En forskjell er at med voksne foreldre, kommer disse rolleendringene når barna er yngre. Altså, man får hjelperoppgaver i fht sine egne foreldre når man er i 40-åra i stedet for i 60-åra og foreldrene er mindre i stand til å hjelpe med barnebarn etc, men dette har ikke jeg merket så mye til pga at jeg har bodd så langt unna mine foreldre det meste av mitt voksne liv.

 

Da jeg vokste opp merket jeg ikke noe til mine foreldres alder. De var veldig rolige og mindre aggressive enn mine venninners yngre foreldre/mødre som kunne kjefte ganske mye på ungene. Men det trenger selvsagt ikke ha så mye med alder å gjøre.

 

Mine søstre og jeg har veldig ulik oplevelse av foreldrene våre og det er et aldersspenn på 20 år mellom oss jevnt fordelt. Når jeg snakker med mine søstre om barndom og oppvekst, så sitter jeg igjen med en bedre totalopplevelse av barndommen og foreldrene enn begge mine søstre. Det kan ha sammenheng med modenhet, ro og trygghet.

 

Jeg kjenner og vet med meg selv at jeg blir en bedre mamma som 40-åring enn jeg ville blitt som 20-åring, nettopp fordi jeg er tryggere, har mere ro, selvtillit og liker meg selv bedre.

 

[gravid 67 modell:-)har født]

hei.

Jeg skjønner godt spørsmålet ditt, og JA jeg har gjort meg meg noen tanker omkring dette.

Jeg(og mannen min) har 2 barn fra før. Fikk min sønn da jeg var 22, og min datter da jeg var 25. De er nå snart 20 og 17.

Vi er også veldig heldig med å ha et kjempefint forhold til begge to. Med de var vi alltid de yngste foreldrene, noe våre barn har kommentert i ettertid at de syntes var ganske "kult". Vi var gjerne med på alt mulig - og hos oss var huset alltid fullt av barn og ungdom.

 

Når jeg nå ble gravid igjen i en alder av 41, så var ikke det noe vi hadde planlagt. Og jeg måtte faktisk gå mange runder med meg selv omkring mange temaer som bla alder - oppvekst som alene attpåskatt- forhold til besteforeldre - osv osv.

Barna våre har vært så heldige å vokse opp med begge sett med besteforeldre, samt ett sett med oldeforeldre(som fortsatt lever). Dette har selvsagt beriket livet deres veldig.

Vårt nye familemedlem kommer ikke til å oppleve dette.

Og som du sier, når h*n er 20 år - er vi passert 60. Og vi vil ikke få et like langt liv sammen som vi gjør med våre 2 ungdommer.

Samtidig får attpåskatten 2 voksne søsken som jeg vet vil komme til å ta godt vare på han/hun - og vil berike livet på en annen måte.

De gleder seg veldig til å møte sitt nye søsken.

 

Jeg er glad for å høre at du ikke har tenkt så mye på at du hadde godt voksne foreldre. Det har jeg også nemlig tenkt litt på.

 

Jeg synes nå at det er et lite vidunder å få lov til å gå gravid en gang til - og få lov til å sette et nytt barn til denne verden.

Jeg har nok mye i ryggsekken nå som vil gjøre en forskjell i forhold til de 2 andre. Og det av det positive slaget.

 

Jeg synes det er flott at du belyser temaet. Og det er en god diskusjon - hvor vi sikkert har mange ulike tanker og meninger. Og bra er det:-)

Jeg gleder meg til å lese hva andre gravide i samme aldergruppe tenker om temaet.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Syntes du har fått mange fine svar. Vil bare legge til noen tanker fra min side.

 

Jeg er nå 38 og venter mitt første barn. Mine foreldre fikk meg i slutten av 20-åra. Det er dessverre ingen garanti for at man skal få foreldrene sine lenge. Jeg mistet mor da jeg var 5 og far da jeg var 33. Syntes det er ganske trist at min lille sønn ikke får bli kjent med bestefar. På den andre siden får han andre personer i livet som vil bidra positivt. Min stemor som kommer til å bli en veldig engasjert bestemor og min mors tante og hennes mann som også kommer til å bli "besteforeldre".

 

Det jeg forsøker å få frem er at det finnes ingen garantier for hvor lenge man får ha foreldrene sine eller hvor friske de vil være. Det viktige er å ta vare på de stundene man har og nyte dagen i dag. Selvom man selvfølgelig vil ha de man er glad i lengst mulig, så har livet lært meg at vanskelig ting som skjer også kan bidra til ny visdom, evnen til å nyte dagen og at man knytter til seg andre mennesker på en annen måte.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg også fikk lyst til å dele mine erfaringer med dere. Mine foreldre var svært unge da de fikk meg, vi hadde ikke noe særlig godt forhold i begynnelsen av barndommen min. De var unge, rastløs, usikre mtp barneoppdragelse og det ble del konflikter underveis.

 

Men, da de kom i moden alder begynte det å bli litt bedre og nå som de nærmer seg pensjonistalderen har jeg fantatisk forhold til foreldrene mine. Det har tatt tid, krefter og engasjement for å få det til.

 

Så ut i fra min erfaring er kanskje ikke kun alder så relevant, men hvordan de ER som foreldre uansett alder :-)

 

 

[Anonym bruker]

Hei! :-)

 

Jeg er 40 + og er en av dei som har mange barn, og det første fikk jeg i tyveårene!

Vi har vært sammen i ca 16 år og lever i et stabilt forhold! :-)

 

Det jeg merker er at når man er yngre er det nok lettere for at man tar lett på ting og er nok ikke så engstelige!

Men samtidig så føler jeg at jeg er mer tilstede som mor når man blir "eldre" !

Og en bli mer nok ansvarsbevisst og setter større pris på barna sine, livet, ekteskapet, og er i en mye roligere fase i livet som nok sikkert gjør barna tryggere i oppveksten!

Det er også i en alder der det er mindre sjanse for at barna skal oppleve skilsmisser og krangler når man er 40 +!

 

Så min konklusjon er at det er en fin alder å få barn i når man er 40 +! :-)