Jeg TRENGER raad og meninger :(

[lotteli]

Hei og takk for at dere tok dere tid til og titte innom..Jeg trenger saart noen raad, for om dagen gaar tankene i spinn og jeg vet ikke hva jeg skal gjoere !!

Saken er : jeg og min samboer ville begge at jeg skulle bli gravid, vips saa var jeg det og begge var veldig glad ! Etter noen dager bestemte vi oss for aa fortelle det til hans foreldre og et vennpar.. Han satt der saa stolt og fortalte han skulle bli pappa ! To dager etter dette merker jeg har var rar, og jeg lurer jo saaklart paa hva det er... Da kom det frem at han syntes ikke forholdet vaart var saa bra, det var ting som irriterte han, han syns jeg tremte for lite(jeg har hatt anorexi, saa prover aa holde treningen til et normalt nivaa), og mente da vi ikke passet sammen og at jeg skulle ta abort.. Etter dette har han ombestemt seg to ganger, men mener naa igjen at jeg skal ta abort ! Jeg foeler det her er helt forferdelig i og med at vi begge planla dette og vi ble begge glad over at vi snart skulle bli foreldre..Jeg ser ingen annen utvei enn aa ta abort, jeg vil jo ikke vaere alenemor. Men jeg vet ikke om jeg klarer det uten aa ta skade ! Jeg droemmer om nettene hvordan dette barnet hadde kommet til aa se ut osv, jeg haaper virkelig noen kan gi meg raad eller meninger... DEtte er ikke lett.. Med vennlig Hilsen Lotte

 

Da det kan hoeres ut paa historien som at vi er 18 aar, vil jeg legge til at min samboer er 32 og fotball spiller og jeg 24..

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har aldri vært i din situasjon, men tenkte jeg kunne prøve å svare.

Jeg synes du skal prøve å se bort fra det samboeren din sier å tenke på hva du føler er riktig for deg og hva du føler du kommer til å takle best. Ikke ta abort fordi han sier det, hvis du tar abort må det være ditt valg og ikke hans.

Det kan jo også være han bare er redd. Tanken på å bli pappa kan nok være ganske skremmende, og at han ettervært som han har vent seg til tanken vil være glad for det. Og om han ikke forandrer mening så kan det jo være at du klarer deg kjempe fint som alenemor.

Jeg vil ikke si at du skal gjøre det ene eller det andre, bare vær sikker på at det er ditt valg og ingen andres.

[Anonym bruker]

høres ut som samboeren din er litt redd og tanken på at han skulle bli far skremte han, men det går nok over, mange menn er slik, var i en nesten samme situasjon sist jeg var gravid, men det ordnet seg, du må nesten bare gjøre det som er riktig for deg, og ta en avgjørelse du kan stå for

 

[You can call me Dårris]

Uff da. Ikke enkelt det der. Jeg ville tatt med samboeren og snakket med noen proffesjonelle. Det er ikke uvanlig at menn også kan bli litt skremte i begynnelsen. Det er jo snakk om store forandringer. Jeg hadde samme problem med min mann første gang, men det gikk over.

 

Jeg kan selvsagt ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men jeg tror nok at abort ikke er noe du bør ta uten å tenke nøøøøøye igjennom det.

[prinetti]

Om du tenker å ta en abort vil redde forholdet, så tror jeg neppe det er det rette. For som du selv sier, du vet ikke om du klarer det, men vil ikke være alenemor. Har selv hatt en selvbestemt abort, som jeg ikke angrer ett sekund på, men det var mitt valg, kun mitt.

Siden kjæresten din ombestemmer seg såpass ofte, er jo sjansen der for at han faktisk ville ha ombestemt seg tilogmed etter du kanksje hadde uført aborten. (skummel tanke)

 

Gjør det som er riktig for deg. Er selv 24 år, og hadde kjæresten min krevd abort, hadde han havnet på dør.

[solege]

Det er en vanskelig situasjon du har havnet oppi, og jeg føler veldig med deg. Jeg har aldri vært borti samme situasjon, men en jeg kjenner godt har det. Hun var bare 16 år, og ble gravid. Hun kom til meg og så ingen utvei enn abort. Jeg var også 16 år den gang( er nå 37år) og derfor ingen erfaring med denne problemstillingen. Men det jeg husker jeg sa til henne var, kun du og ingen andre kan noen gang vite hva om er rett for deg. Kjenn godt etter i hjertet ditt, gjør du det så vil du få ett ærlig svar fra deg selv. Hun valgte den gang å faktisk beholde barnet( som ble en flott gutt). Det som hun ikke viste den gang, men som hun vet i dag er at hun ble gravid i rett tid, for bare noen år senere fikk hun kreft, og det viste seg at hun ikke kunne få flere unger. Dette sier jeg ikke for å påvirke ditt valg i den ene eller andre rettning, men jeg vil si deg at det er veldig viktig at du gjør det du kjenner er rett inni hjertet ditt. Kun da kan du leve med den avgjørelsen du tar.

 

Lykke til.

[Forvirra frøken]

Hei..

Du, dette klarer du! Har akkuratt gått igjennom samme kaoset med kjærsten min, det var NEI NEI NEI, men så etter noen dager senket roen seg. Det er normalt å vurdere alt opp og ned,dere har alt opplevd gleden og det er jo dette dere har planlagt. Sier ikke hva du skal gjøre altså, kan bare snakke ut i fra meg selv, her var det ikke planlagt og kom som et kjempe sjokk. Du blir ikke alenemor, han har bare panikk nå. Vi fikk masse hjelp av Amathea, viktig at han også føler seg hørt i denne saken. Høres jo ut som du ikke ønsker abort, jeg tok en samtale til svangerskaps avbrudd avdelingen på ullevål sykehus og fikk time til undersøkelse og en prat, det var akkuratt da jeg skjønte hva jeg virkelig ville.

Hvis han mener du trener for lite, ut i fra din tilstand! og det finnes ting i forholdet som irriterer han er det ikke en bra nok grunn til en abort. Spør han hvor han står hvis du velger å beholde barnet.

Virker kanskje som jeg er helt anti-abort her, men blir bare utrolig irritert og trist på dine vegne. Ingen som skal behandle jenta si sånn, det fant jeg også ut til slutt.

Masse lykke til, bare skru av verden en dag og kjenn etter hva du føler.

Klem

[Christine_84]

Jeg har vært igjennom akkurat det samme! Min kjæreste dro sin vei! Her sitter jeg alene med min lille i magen.. er 9 uker på vei!

Abort var ingen utvei for meg! Min kjæreste sa til meg,at dersom jeg tok abort kunne vi fortsette forholdet vårt! men dersom jeg valgte å beholde det ville han dra,og han ville ikke se verken meg eller barnet noen gang igjen! Det var tøft og jeg har slitt mye! Heldigtvis har jeg gode venner,familie og kollegaer som støtter meg i mitt valg! jeg blir alene mor,men jeg vet jeg kommer til på klare meg helt fint! Jeg er også 24 år,dette kommer til å å gå så bra! Min lille skal få det så best som mulig! :-)

Så jeg vil si til deg - ikke la han bestemme! Til syvende og sist er det ditt valg,din avgjørelse! Og det er du som har hovedmeningen oppi det hele her! Uansett hva han gjør vil det gå bra til slutt!

Hold deg sterk!!

[Selma'har født']

Jeg fikk en datter i 2000,for 2 mnd siden tok pappan kontakt for første gang.da var hun nesten 9 år.

Men henne og jeg har hatt det superfint....Klarer oss uten disse barnslige mennene.

Lykke til jenter:)