Jeg vet ikke hva jeg vil..

[i_1992]

Hei folkens.

 

Jeg fant ut for to dager siden at jeg var gravid. 16 år. Jeg vet ikke om jeg vil beholde eller ikke.

 

Jeg VET - virkelig VET - at jeg kommer til å angre på en abort. Jeg vet at jeg kommer til å ha det veldig vondt. Resten av året vil jeg tenke at jeg skulle vært gravid nå. Og når det er termindato (cirka 28 Februar 2010), så kommer jeg til å slite. Jeg bare vet det.

 

Men jeg vet også, at den dagen det er for sent å ta abort, kommer jeg til å angre på at jeg IKKE gjorde det. Når det nærmer seg fødsel, kommer jeg til å angre enda mer. Når fødselen er over, vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg ville elsket barnet uansett.

 

Men hva med penger? en plass å bo? fødselsangsten?

 

Jeg er student (vg1) og typen er lærling med svindårlig lønn.. Vi har såvidt råd til mat på bordet. Vi bor i en liten leilighet som er akkurat passe for oss to, men jeg er ganske sikker på at huseier kmomer til å ønske at vi flytter ut om vi får barn, pga "bråk". Fødselsangsten.. Vel, jeg er livredd. Virkelig livredd. Say no more. .

 

Og så var det typen da. Vel, han sier det er mitt valg. Men han så kommer han med alt det negative - skole/utdannelse, ansvar, penger.... Det lyste gjennom at han helst vil jeg skal ta abort. Det svir litt, siden jeg ikke vet om jeg vil det, og ønsker at han også ser det positive med evt å beholde.

 

Noen som har tips til meg? Jeg er virkelig så fortvilet at ja.. Jeg sover ikke, men ligger på sofaen hele dagen fordi jeg er sliten, og bare tenker..

[Anonym bruker]

Når jeg var gravid for 2 år siden, var jeg også veldig usikker på hva jeg ville.. Etterhvert som dagene og ukenen gikk mot den planlagte aborten, ble jeg mer og mer sikker på at jeg ville beholde. Jeg holdt fremdeles på med fortidas vk2 (utdannet meg hjelpepleier, men besto ikke sykehuspraksisen pga mye grubling rundt graviditeten) og typen holdt på med sisteåret på allmen. Han ville absolutt ikke beholde på grunn av økonomi, utdanning, boplass osv.

Jeg sa til meg selv (og til han) at økonomi og boplass ordner seg mens jeg gikk gravid(det kan faktisk det!). Dette trodde han ikke på, og sto på sitt.

Jeg har bestandig vært slik at jeg ikke sier ifra om det jeg vil og føler, og velger å glede andre enn meg selv. Jeg gikk med på abort.. Husker det som om det var i går at jeg lå å ventet på at operasjonssalen skulle bli ledig slik at de fikk tadd ungen min(føltes og føles fremdeles slik).. Lå å storgrein, men ingen brydde seg om det.. Tok abort for over 2 år siden, og våkner hver dag som om aborten skulle ha foregått dagen i forveien.. Gikk og ukentlig til psykolog i et år etter aborten..

 

Skriver ikke dette for å skremme deg, men tenk NØYE igjennom hva DU vil. Som du skriver, så er det opp til deg om dere skal beholde eller ikke.. Økonomi og boplass ordner seg skal du se. Det med utdannelsen kan man også ta etter at barnet er kommet ut.

Ikke ta abort hvis du er i tvil, og iallefall hvis du vil beholde og typen er i tvil. Mener ikke dette som en befaling, men som et råd fra ei som har vært i mer eller mindre akkurat samme situasjon

 

Lykke til med valget:) Håper du velger ut ifra hjertet Du kommer ikke til å angre

 

Masse trøsteklemmer fra meg

[Anonym bruker]

Jeg har en litt annen historie enn hun ovenfor. Jeg valgte å ikke beholde og jeg har ikke angret en dag. Valget var likevel vanskelig, men jeg er og var sikker på at det var rett valg for meg.

 

Jeg tror derfor det er viktig å velge med hjertet, som hun sier over. Jeg tror hjertet ditt er det eneste som kan fortelle deg hva som er riktig i din situasjon.

 

Det er viktig å se forbi både det romantiske ved å ha baby og også forbi de praktiske argumentene.

 

Lykke til.

[GuttenMin09 ♥ Jentebaby i 2012]

Heia:)

 

Du må bestemme dette selv, men eg kommer med ett innlegg om at å ha en baby som ung mamma er bra:)

 

Eg har vert litt i samme situasjon som du er i nå, men vårs baby var planlagt, så det var aldri ett spørsmål om abort Eg å typen (som har vert ilag i 4 år nå) fekk spiren til å sitte etter 5 pp, vi blei så glad når testen var positiv:) Mensterminen min var 28. februar 09 (Men lillegutt kom 26. januar 09, akkurat 1 mnd før ul. Termin).. Eg jekk også på vg1 når eg blei gravid for litt mer enn 1 år siden, å typen skulle begynne som lærling rett etter sommeren, så der er vi samme situasjon .. Vi har klart oss kjempe fint til nå med økonomien.

Du får penger ifra nav på ca 33 000 kr til utstyr til babyen, og viss du har gått på skolen i 6 mnd før babyen blir født(sommeren teller også) så får du fødselsstipend, som er ca 8000 kr pr mnd i 42 uker fra barnet blir født.. + dere kan søke om bostipend =)

Eg har jort det slik at eg jikk første termin på vg2 i høsten som var, og har nå permisjon, til eg skal begynne på 2. Termin i januar 2010, og fortsette med utdanningen, mens lillegutt går i barnehagen..

 

Vi bor jo i kjellerleiligheten til svigerforeldrene mine, og bor her gratis så vi sparer jo mye penger slik.

 

Fødselsangsten din; eg forstår at andre kan ha det, men min opplevelse av fødselen var bare positiv, det er en så fantastisk opplevelse=), og gleder meg til neste gang, men sefølgelig er det veldig vondt, og eg husker at rett etter at lillegutt var ute så hadde eg aldri lust til å føde igjen, men eg har glemt smerten, og suns at hele fødselen jekk kjempe raskt, og det fins jo gode smertelindringer:) + du kan snakke med profesjonelle om fødselsangsten din, og som hjelper deg meg den:)

 

Dette er ditt valg, men det og vær mamma er så koseligt=), uanz alder sefølgelig . Det er mye ansvar og du må sette barnet ditt først, så du kan ikke alltid gjøre som du vil eller hadde tenkt. Babyer griner, å det er ikke alle som takler det like bra heller..

 

Håper at du finner utav hva du vil, nå har du min positive erfaring om og få baby som 17 åring vertfall =) (selv om erfaringen er ikke så lang eda:p), men tar du abort så tar du abort. Lykke til med valger =) og viss du velger å beholde babyen så blir nok typen din veldig glad i barnet deres han også. Dere får sette dere ned og finne utav det, skrive ned positive og negative ting om situasjonen. Håper typen din støtter deg uant , og at du kanskje har noen gode venner eller noen i familien som du kan snakke med dette om også.

 

Viss du lurer på noe så kan du senne meg en melding her inne:)

 

(blei vist veldig langt dette her, men eg blei så engasjert )

Lykke til

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg, mamma91, du har jo IKKJE vore i samme situasjon som ho over her. Du skriv at de hadde planlagt dette og at spira satt i pp5. Kutt ut babypropagandaen! Å vera 17 år og mamma er slettes ikkje nokon dans på roser.

 

Til deg som starta tråden: snakk med helsesøster på skulen din eller på helsestasjon for ungdom. Der kan du få litt meir avbalansert informasjon!

Det er kjempeviktig at du føler at du kan stå inne for valget ditt uansett kva du gjer.

Prøv å tenk mest på korleis det vil bli totalt sett med/uten unge. Ikkje fokuser for masse på feks fødselsangst. Husk at fødselen stort sett er gjort unna på nokon timar, men ungen har du ansvar for døgnet rundt i (minst) 18 år framover.

[GuttenMin09 ♥ Jentebaby i 2012]

Eg sa ikke at me hadde vert i same situasjon, men at vi hadde samme mens termin, og vi var like gamle, å typane vårs var begge lærlingar, og så fortalte eg erfaringen min ut ifra det.. Ellers så e jo situasjonene HEILT forsjelikt som du seie anonym 19.27.

 

Men å var 17 år og mamma e kjempe kjekt, men og slitsomt, sonn som for di fleste mammaer uansett alder..

 

Eg ønsker hun som skreiv denne tråden lykke til med valget, hun fikk høre min erfaring, ut i fra at vi var like gamle og alt det der

[Anonym bruker]

Anonym 19.27 her igjen.

Eg forstod at du ville få fram de hadde ein del til felles, mamma91, men den STORE, STORE forskjellen er at du og typen planla graviditeten, andre her gjorde det ikkje.

Det er absloutt ein fordel å venta med å få ungar til ein er litt eldre enn 17 år, ikkje pga alderen i seg sjølv, men pga den livssituasjonen dei fleste er i når dei er 17 år.

 

Som regel går ein på vidaregåande og har ikkje fullført skulegangen, eller dei er lærlingar med elendig løn slik som både du og HI her. Dei aller fleste bur heime hos mor og far og er faktisk born endå! (Du er per def eit barn fram til du blir 18.)

Ikkje alle har jobb eller faste forhold heller, og sjølv om det ikkje nødvendigvis er ei forutsetning for å klara seg med ein unge så gjer det ting så mykje lettare!!!

 

Ikkje ta dette ille opp, mamma91, du greier deg heilt sikkert fint! Men det er viktig å få fram at sjølv om ein kan klara seg heilt fint som ung mamma så er det veldig mange ting rundt det å ha eit barn som blir enklare å handtera når ein har fått ting litt meir på plass i livet, uavhengig av kva alder det skjer i.

 

[i_1992]

Ja det er stor forskjell, for dette var absolutt ikke planlagt. Det kom som et stort sjokk. Hadde ikke tenkt til å ta testen engang, for jeg tenkte at mens bare var utsatt på grunn av en kombinasjon av eksamensstress og dårlig kosthold. Men selvom det er stor forskjell, på meg og mamma91, så er det supert at du svarte m91! For det viser jo også at det kan gå utrolig bra, selvom man er ung. Er mange som mener at det aldri kan gå bra. At man ikke er "ordentlig mor" når man er så ung, noe jeg syns er fælt at mennesker sier, for ja: noen unge mødre er utrolig umodne, og er ikke en slik mor de burde. Men mange klarer seg helt supert!

 

Jeg har nå bestemt meg for å ta abort. Jeg vet jeg kommer til å angre på det, og det er det vanskligste valget jeg noen gang har tatt. Men jeg vet også at jeg ikke kan gi et barn en verdig oppvekst. Og èn ting er når det er en baby, men hva når ungen blir eldre? Det krever så utrolig mye, og selvom jeg på mange måter ble voksen altfor tidlig, så er det fremdeles et lite barn i meg. Når jeg er syk så vil jeg fortsatt hjem til moren min, fordi det føles trygt.

 

Jeg skal til legen i morgen for å få henvisning til sykehuset. Det tar jo litt tid det også, så jeg har fortsatt tid til å ombestemme meg. Jeg hater at man har en "tidsfrist" å bestemme seg for noe sånt. Skulle ønske tiden stoppet opp mens jeg kunne tenke, slik at jeg fikk tenkt nøye gjennom alt.

 

TUSEN TAKK til ALLE sammen som har svart! Det er kjempebra at dere deler historier med oss som har et slikt vanskelig valg. Det hjelper på å se ting fra mange forskjellige sider! Jeg kommer nok til å komme innom og fortelle hvordan legetimen gikk og slikt.

 

Som jeg sa, dette er det vanskligste valget jeg noen gang har tatt. Jeg vet ikke om jeg har tatt et valg enda heller. Jeg vet at det ikke er for sent i morgen heller - jeg KAN avlyse legetimen. Men jeg må være klar før jeg får barn, og jeg har en utrolig vanskelig livssituasjon nå. Jeg fikk ikke verdens beste oppvekst, og slet utrolig mye med forholdet til foreldre og søsken. Ble mobbet på skolen, og oversett hjemme, og dette sliter jeg med i dag. Jeg har bestemt meg for at når jeg får barn, så skal jeg ha ressurser til å la det barnet få best mulig oppvekst - bedre enn min. Og dessverre tror jeg ikke at jeg kan gi det et så godt liv nå.

 

Men en gang skal jeg ha barn! Jeg vil ha to eller tre unger, men før den tid vil jeg ha kjøpt meg hus, en plass jeg vil bo lenge. Jeg vil ha fast jobb, og typen bør være ferdig med læretid og verneplikt (det med verneplikta er spesielt viktig. Jeg vet man kan få utsettelse en stund, men jeg vil han skal være helt ferdig med den FØR vi får barn, sånn at jeg ikke trenger å være alene i nesten et år, og i tillegg ha ansvaret for et lite barn). Avgjørelsen er ikke endelig - men Kanskje jeg må prøve å tenke på både meg selv og barnet. Ingen av oss kommer til å få det noe bra, om jeg beholder det..