Kan noen avse litt hjelp til en forvirra frøken?

[Forvirra frøken]

Hei.Så ble det til at jeg hendvender meg her for å kanskje finne noe fornuft.

Jeg er gravid, 5-6 uker på vei og fant det ut igår. Det var ikke planlagt, har vært sammen med kjærsten min i mer eller mindre seks år og elsker han veldig mye. Vi har alltid planlagt å få barn, men ikke ennå.. Så er jeg gravid nå, jeg har et liv i magen min, et lite hjertet som banker.

Han bor og studerer i Tønsberg og er ferdig om et år, mens jeg har et halvt års studie igjen så er jeg ferdig. Jeg tenker egentlig ikke på økonomi og den delen som et problem, men heller det å stå til ansvar for at vi har skapt noe sammen og det er der vi nå har snudd fra verdens beste kjærstepar til uvenner. Han vil ikke ha barnet, har bedt meg rett ut om å ta abort og helst så fort som mulig. Rett og slett vært en dritt*ekk mot meg. Jeg sitter her med tusen tanker, har tidligere slitt en del psykisk og vet at man skal være forsiktig med hvor mye man utsetter seg selv for. Jeg har ikke gjort opp noe mening, men heller mot å beholde. Alt er kaos, hva om han går?jeg er ung, 24 år, men tviler ikke på at jeg ville klart det. Men å starte et liv som alenemor er det det rette?

 

Håper noen vil dele sine tanker eller erfaringer med meg.

Klem forvirra frøken

[Anonym bruker]

Du, dette går fint:) du har et halvt år igjen av studiene? da er du ferdig med den biten til babyen kommer. økonomi går også greit.

 

du sier du har slitt endel psykisk, jeg tror nok kanskje det vil bli vanskelig uansett hva du velger akkurat der, men jeg tror jeg vil anbefale deg å beholde, siden det er det du heller mest mot selv. Du kan ikke tvinge ham til å bli, men han kan heller ikke tvinge deg til å fjerne fosteret.

Jeg er alenemor, og det går kjempebra:)

Ble vel litt rotete dette, men jeg tror ganske sikkert du vil angre mer, og slite mer ved å ta en abort enn du vil ved å beholde

 

Lykke til, uansett hva du velger

[Anonym bruker]

hei. jeg ble uventa gravid og oppdaget det i januar.

For min del ble mannen glad, men vi har hatt ganske mange problemer igjennom to år som kjærester så jeg var helt knust over at jeg skulle bli gravid nå, ikke var vi samboere lengere eller. Jeg har ingen erfaring med hvordan det er at mannen ikke vil, men kan si såpass at dette er ikke hans valg i det hele tatt.

 

Mange mener at mannen også har noe å si om den saken, men der mener jeg han kommer til kort siden det er dine følelser, din kropp, det er inne i deg den lille lever. og en mann klarer ikke se for seg at det er liv i en så tidlig fase. det blir fjernere for menn.

 

Det jeg skulle si da, jeg har også slitt en del psykisk igjennom livet mitt. Jeg ville ta vekk barnet, fordi jeg var i sjokk over å bli gravid. helt uventa med andre ord. men jeg hadde ikke hjerte til å ta vekk barnet mitt tenkte jeg, og jeg har en tendens til å få panikk om det er noe jeg angrer på som jeg ikke kan forandre.

Jeg viste at jeg kom til å slite mer om jeg tok den vekk og angret , enn om jeg beholdt det.

 

Jeg er nå syv mnd på¨vei, har en stor mage, et nurk som sparker, har sett han på ultralyd 3D og han er så skjønn. bolleskinn og det hele =)

Har forelska meg helt. Jeg vet heller ikke hvordan fremtiden blir mellom meg og mannen min, vi har flyttet sammen igjen nå, aldri har han vært så snill som etter at jeg ble gravid. men om ting skulle gå galt, så gjør det ingenting.

 

jeg har vært alenemamma før. har ei jente på seks år. Jeg og jenta mi hadde det fantastisk da vi bodde sammen bare henne og jeg. Dansa til musikk på kvelden, tulla og storkosa oss uten at jeg trengte å vie en mann oppmerksomheten min. kan ta meg selv i å savne å være alenemamma noen ganger, for da får man så mye mer tid til sine små. så er ikke så ille som du tror om det er det som er frykten din iallefall. Det klarer du garantert. kanskje endrer han seg når ting blir mer virkelig og du er sta på valget du har tatt, om du velger å beholde. men vist ikke så får du barnet ditt, og er du i den minste tvil så må du ikke ta det vekk!

 

Lykke til uansett hvordan valg du faller på!

 

(ble rotete, men satser på at du får svar på den delen som alenemamma iallefall midt i virrvaret mitt )

[Anonym bruker]

jeg er foresten 22 år hilsen anonym 18:56

[Anonym bruker]

Den siste anonym 18:56, hehehe...så en annen skrev samtidig...

[Anonym bruker]

veldig kjedlig situasjon!!

 

opplevde det samme når jeg ble gravid.. Han sa at jeg skulle ta abort, og sa at han nekta å være sammen med meg osv..

Vi har hatt det litt opp og ned siste året og graviditeten var et sjokk for begge to.. Men jeg bestemte meg for å beholde og han var så sur og skuffet og kjefta hver gang han åpnet munnen..

Vi er unge begge to, han er 22 og jeg fyller snart 21.. Og jeg tror at han bekymret seg mye pga økonomi osv (han er student og har ikke inntekt for tiden)

Men etter hvert som tiden gikk så ble han like glad i dette ufødte barnet som meg..

Vi bor ikke sammen, men det ble oss to igjen og vi to har det bedre enn noen gang! Så er i grunn alenemor jeg pga vi ikke skal bo sammen med det første!

 

Jeg tror at din også vil komme seg:) etterhvert vil han skjønne at dere har en liten baby i magen din..

Søsteren til en venninne av meg var 28 da hun ble gravid og dette var ikke planlagt..Da hun fortalte det til kjæresten som er ca på samme alder låste han seg inne på badet og nektet å komme ut på flere timer.. og han var også sur i noen dager.. Så sånn er noen menn dessverre..

De blir jo såklart sjokkerte. Og så lenge graviditeten ikke er planlagt så blir dem som regel ikke glad med det første.. Har i hvertfall jeg hørt fra legen og jordmor

 

Hva enn du bestemmer deg for så kommer det nok til å gå bra:)

Og om du bestemmer deg for å beholde så vil han glede seg mer og mer etterhvert som tiden går..Spesielt når han ser magen vokse og kjenner babyen sparke osv.. Jeg tror ikke han kommer til å forlate deg.. Han trenger bare litt tid:)

uansett lykke til:)

 

stor klem fra meg

 

beklager hvis innlegget ble litt rotete!!

 

 

 

[Forvirra frøken]

Takk for svar dere:) Har ikke blitt så mye klokere ennå, har vel bare krangla mer og mer med kjærsten. Han syns det er mer ansvarlig å ta en abort enn det er å få et barn som ikke er planlagt. Det er nesten på tvang, vil jeg ha et barn med en mann som ikke ønsker det? Jeg kjenner at jeg begynner å få avsmak av han og hvordan han har håndtert situasjonen, vært dirkte slem med meg. Hvis det blir abort, kommer jeg aldri til å orke å ha noe med han å gjøre igjen, jeg vurderer det fordi jeg vil ikke være jenta som "ødela" livet hans. Graviditet skal være en glede, men alt dette kaoset ødelegger meg totalt.Orker jeg å gå rundt i 9mnd, eller resten av livet med en sur og bitter mann, være jenta som ødela alt?

Syns ikke man skal leke med livet jeg. Alle vet at prevensjon kan svikte.. Hvis han fortsetter med dette psycho maset om abort skjer det vel snart av seg selv er jeg redd.

Blir det noe styggere nå så mister han oss begge.missforstå meg rett, abort og ett slutt forhold.

[Anonym bruker]

Huff av meg det høres jo helt forferdelig ut måten du blir behandlet på. Dere er voksne, har vært sammen i 6 år og er snart ferdige med studier. Selv om barnet ikke er planlagt vil dette gå kjempefint:-) Jeg blir så oppgitt over at menn kan oppføre seg slik mot noen de angivelig elsker, det er jo ikke bare din feil at dere ble gravide. Men du er den som har en spire i magen, den som må leve med avgjørelsen, den som blir alene med et barn, eller alene med opplevelsen av en abort. Du kommer ikke til å ødelegge hans liv, selv om han er en jævel nå så kommer dette med 99% sjanse til å forandre seg ettersom magen vokser og barnet kommer, selv om det kanskje ikke blir noen enkle mnd fremover for deg psykisk. Han har panikk og prøver å psyke deg så ned at du tar abort. Han er en egoist og tenker ikke på dine følelser.

 

Men de aller fleste menn forandrer mening når abort ikke lenger er en mulighet. Han kommer til å bli glad i barnet sitt og det vil aldri ødelegge livet hans. Du må tenke på deg selv nå og ta en avgjørelse du kan leve med. Det å få barn er fantastisk selv om omstendighetene ikke alltid er slik man ønsker. Det kommer tydelig frem i innlegget ditt at du ønsker barnet. Ikke la han psyke deg så ned at du fjerner det. Vær tøff og stå i mot presset, det er ditt valg!!!

[Huldrepia]

Hei,

Ville bare fortelle at jeg vet hvordan du har det. jeg ble gravid før jul og ble både glad og lei meg, bl.a fordi det ikke var planlagt og var veldig upassende... barnefarens umiddelbare respons var at barnet skulle bort, og det så fort som mulig. slik var det bare.

Min mor var enig med kjæresten, fjern ungen. det passet ikke nå. tenk på hvilket liv. jeg hadde ikke peiling... OSVOSV (ja det var min egen mor)

 

Så i Desember hadde jeg en time på sykehuset og skulle utføre en provosert abort, dagen før opplevde jeg sterke magesmerter og innså at jeg ble livredd. Jeg kunne da ikke fjerne mitt eget barn...

På sykehuset ble jeg først kallet inn til Ultralyd for å finne ut hvoor langt jeg faktisk var på vei. 10 uker og 2 dager. Men fosteret var dødt.

Det var den verste beskjeden jeg noensinne hadde fått...

 

Og det verste var at når jeg snakket med kjæresten min om det ca 1 mnd senere viste det seg at han sørget over det. han var bare redd på daværende tidspunkt, redd for å bli pappa, redd for at fosteret skulle dø... usikker. Akkurat slik jeg hadde det. bare kansje litt værre.

 

Jeg vet det er vondt å høre at barnet skal bort, men jeg vet også at man ikke mener det man sier akkurat der og da.

 

Jeg er nå gravid på nytt, med samme kjæreste, ca. 8 uker på vei, og vi gleder oss kjempemye begge to. jeg er ung, 23 år og har nettopp begynnt på NKI nettskolen, og jober i en barnehage. Vi sitter og lurer på navn, og lager handleliste. og livet er herlig.

Men snakk med kjæresten din og prøv å forklare ham hva du føler, og spør om han er sikker på om han ikke vil ha barnet, og tenk på at av og til er ikke det de sier og de de mener det samme.

 

[Forvirra frøken]

Tusen takk, det satte virkelig tankene i sving. Trist å høre med første barnet deres, men godt at dere sammen har kommet enda nærmere nå, og med ny bebis på vei:)gratulerer!

Opplevde selv noen skikkelig magesmerter for noen dager siden og ble så redd for å miste barnet, så det forklarer jo det meste...

Dette kommer til å bli utrolig tøft, for jeg gruer meg noe vanvittig til å si det til han, men jeg har nok..jo, Iiiik,JO jeg skal ha barnet, eller VI! så får jeg bare håpe at han kan elske oss begge og legge vekk redslen underveis, er jo super nervøs, spent, redd jeg også.

Jeg er vel rundt 6 uker på vei og veldig spent på hva ultralyden sier..er så RART det her;)

Bor du i Oslo området Huldrepia?

 

Og til du som skrev over, takk for at du fikk meg til å forstå at han faktisk prøver å psyke meg ut, det hjelper så lite, provoserer meg bare mye mer. Han skal jo elske meg, ikke bryte meg ned. Hvem sa at når prevensjonen svikter betyr det automatisk abort?

så ja, blir spennende framover nå...

 

Klem forvirra og fornøyd

[Pinnus]

Hei

Ser at det er en stund siden denne tråden var aktiv, men prøver meg på et innlegg likevel.

Gratulerer med valget ditt! Ser det er en del som skriver at de er alenemødre og at det går strålende, så tenkte jeg skulle legge til at jeg er barnet til en "alenemor" og jeg har hatt et utmerket liv jeg ikke ville byttet mot noe. Hadde mor hørt på far hadde ikke jeg vært til, så vi er alle glade i dag for at hun stod på sitt! Jeg har imidlertid vokst opp med en fantastisk stefar som jeg forguder over alt på denne jord, og har et supergodt forhold til min biologiske far (selv om han og mor ikke har vært sammen i det hele tatt siden jeg ble født)

Som de andre har skrevet, det blir litt rotete når tankene kommer på løpende bånd, men poenget er; Du og barnet ditt kommer til å få det utmerket sammen, med eller uten far.

Lykke til!

[libbus]

Hei :-)

Jeg sitter med samme problemet som deg.

Jeg og kjæresten min flyttet fra hverandre i april og etter å ha bodd for meg selv en mnd fant jeg ut at jeg var gravid. Jeg elsker han fortsatt men innser at vi ikke passer sammen, og da jeg fortalte han om at jeg var gravid så har han også hvert er drittsekk mildt sagt.. kjenner han nesten ikke igjen. Jeg kan forstå at han ikke ønsker barnet men jeg mener guttene må ta ansvar uansett og si at det er vårt valg for det er jo akkurat det det er. det er vi som må leve med å ha tatt en abort resten av livet.

Mitt råd til deg er som jeg sier til meg selv : følg mage følelsen det er den som er riktig. ikke bli farvet av at han svart maler situasjonen. hvis han elsker deg så støtter han deg uansett hva du måtte velge. jeg tror du vil få problemer i ettertid hvis du tar et valg basert på hva han vil og ikke hva du selv føler er riktig. Jeg vil beholde mitt barn , det er det magefølelsen min forteller meg og jeg tror det er en grunn til at skjebnen spiller oss et puss noen ganger. tenk på de som ikke kan få barn. vi er heldige :-) Uansett det valget du tar må være riktig for deg. hvis han går fra deg for du vil beholde barnet er han vel ikke noe å satse på uansett??

LYKKE TIL