Fødselshistorie: Fra Ekstrem angst til drømmefødsel?

[Gjest]

Jeg har fra før en nydelig gutt , og i korte trekk var fødsel og barselstid helt forferdelig grunnet fødsels opplevelsen. Det skulle ta 2 år før jeg begyndte å komme ut av depresjonen og nesten 6 år før jeg turde å bli gravid igjen selv om lengselen etter flere barn var stor.

Det var med blandede følelser jeg fikk fjernet spiralen og bi begynte å prøve i Juni. Hver gang mensen kom var jeg både lettet og skuffet. I september satt spiren. Jeg var lykkelig og kjemperedd. Svangerskapet ble som det forrige med oppkast 24/7 og deler av 1 og 2 tri ble tilbragt på sykehus grunnet dette. I tilegg til at jeg da var kjemperedd for fødselen og barselstiden.

 

Jeg tok dette opp med jordmor og lege på første kontroll og brukte mye tid på å bearbeide å prate om min forrige fødsel og barselstiden. Jeg gikk til samtaler hos en jordmor som bare drev med fødselsangst og klarte å formidle til henne hva som var problemet mitt. Ikke smerten og det fysiske, men nakenhet, hjelpeløshet og frykten for å ikke kunne kontrollere ting og å ikke stole på helsepersonellet o.s.v.

Det å få snakke gjennom dette uten å måtte forsvare det var veldig greit, men jeg gruet meg fortsatt for jeg var jo ikke garantert at den jordmoren jeg kom til å møte under fødselen ville forstå meg. Sammen med fødselsangstjordmoren skrev jeg ned hva som var viktig for å få en bedre fødselsopplevelse, og hun skrev dette inn i journalen. Jeg bestemte meg og for å ikke ha med mannen min på fødselen, og avtalte med min storesøster at hun skulle være med og vi la sammen en strategi for hva som var hennes oppgaver. Mannen min synes dette var ganske sårt, men det var viktig for meg å legge til rette for en best mulig opplevelse, og da ble det sånn at han kunne komme på klinikken når det nærmet seg og heller komme inn med en gang vidunderet var født.

 

Jeg gruet meg fortsatt og de siste ukene har jeg omtrent ikke sovet. Satt faktisk på fredag og grein hos overlegen på sykehuset fordi de ikke ville sette meg i gang så jeg kunne få det overstått. Og tilslutt fikk jeg et løfte om å bli satt i gang mandagen selv om jeg var fullstendig umoden. Da først slappet jeg litt av for jeg viste at nå var dette snart slutt.

Lørdag var vi og grillet hos min søster og vi pratet mye om mandagen, og la en strategi for hva vi skulle gjøre om de ikke holdt løfte om å sette meg i gang, og jeg falt etter hvert til ro med at det skulle bli på mandag. Søsteren min skulle være med og hun lar seg ikke overkjøre lett. Jeg fikk og servert en kopp te av bringebærblader som var laget en hel del sterkere enn anbefalt..Smakte drit men det skulle jo hjelpe på modning, så jeg fikk det ned.

Natt til søndag fik jeg som vanlig ikke sove, hadde de vanlige plagsomme kynnerne og var kvalm og spent på mandagen. Jeg laget meg en ”dunderkopp” med denne bringebærblad-teen og så forsvant kynnerne. Tenkte at jaja der stoppet modningen opp istedenfor og gikk og la meg. Fikk sove to hele fantstiske timer. Lenge siden sist jeg hadde sovet så lenge og godt.

Våknet litt før 6 av en litt kraftig kynner. Litt etter kom en til og midt i skjedde det noe rart akkurat som et lite knepp og så rant det litt fostervann ut. Jeg turde ikke tenke at det var vannet som gikk, for jeg skulle jo settes i gang mandag, og det var jo bare litt. Satt meg litt opp og da rant det en del mer så litt forvirret og veldig lettet vekket jeg mannen min og sa jeg trodde vannet gikk.

Han omtrent sto i sengen og var helt forfjamset. Han trodde nok vi hadde dårlig tid for sist gikk det så fort. Fikk roet han ned og ringte føden for å høre hva jeg skulle gjør. Var kjempeglad for å komme i fødsel av meg selv.

Var veldig nervøs for fødselen på vei til sykehuset og superskeptisk når jeg hilste på jordmor.

Jeg hadde med min søster som vet hvordan jeg har det og vi fortalte med en gang om angsten og at det var viktig at de leste papirene mine. Tror faktisk jeg nevnte dette flere ganger på telefonen før vi reiste inn og.

Jordmoren viste seg å være helt perfekt for meg. Hun fikk meg til å føle meg trygg og var veldig erfaren og rolig, og tok seg god tid til å prate. Når jeg skulle undersøkes var hun forsiktig og hele tiden med fokus på mine behov for tildekking og diskresjon. For meg var dette veldig viktig hele tiden.

Jeg var i badekar under deler av åpningsfasen og hadde der et håndkle rundt meg, måtte ikke spørre etter noe, for hun hadde virkelig satt seg inn i situasjonen min. Når jeg etter en stund ba om noe smertestillende måtte jeg ikke krangle eller holde ut litt til. Hun bare anbefalte det hun trodde passet meg best der og da og ordnet det med en gang jeg ønsket det. Fikk en sprøyte med noe jeg tror het ketorax. Skulle hjelpe meg å slappe av slik at jeg ikke motarbeidet riene og hjelpe på toppene. Det å bli hørt og å få noe med en gang hjelp faktisk mer enn det smertestillende, og jeg slappet godt av.

Desverre varte fødselen lenger enn hennes vaktskift så det ble ny jordmor på slutten. Kjemien var ikke helt den samme, men hun hadde fått en grundig overlapping av den første jordmoren og gjorde alt hun kunne for at jeg skulle ha det bra, men jeg klarte ikke å slappe av på samme måten under riene, så det gikk ikke så mye fremover. Mannen min var og kommet og når han var innom meg ville jeg plutselig at han skulle bli alikavel. Søsteren min var der og, og jeg hadde god støtte av dem begge. Etter en liten time med vonde rier spurte jeg om jordmor kunne undersøke åpningen. Det var 5-knepne 6 cm og fremdeles langt bak, så jeg mistet litt motet, var utslitt og ba om epidural. Jeg forventet en diskusjon og oppfordringer om å holde ut litt til, men det kom ikke!

Hun ringte ned til føden med en gang og eneste hun spurte meg om var om jeg ville sitte i rullestol eller trilles i seng på vei ned, og så la hun inn veneflon mens vi ventet så alt var klart. Jeg ble kjempelettet både for å bli hørt med en gang, og for at nå snart skulle jeg få noe som hjalp mot smertene. Fikk den samme trygghetsfølelsen som jeg hadde hatt med den første jordmoren. Riene føltes nå kjempeintense og jeg tror ikke pausene var noe særlig lenger enn kanskje et minutt eller to.

Hun som var ung, men virket veldig erfaren og trygg, det kom raskt inn en grønnkledd med et grønnkledd bord med masse greier på og jeg var kjempelettet over at nå var det en, kanskje to rier til så var epiduralen satt. Måtte vente litt til på anestesilegen som var på vei, riene var intense men holdt ut med at nå var det ikke lenge… Men så kjentes plutselig ene rien så rar ut, og jeg sa at det kjennes ut som jeg får pressrier.(jeg hadde ikke det med forige, så hadde aldri kjent det før). Ble undersøkt og jordmoren sa noe om at jeg var helt avflatet og at epiduralen måtte avbestilles. Med en gang følte jeg at de hadde lurt meg, for jeg skjønte ikke at jeg hadde full åpning allerede, det skulle jo gå mange lange timer til trodde jeg. Men når jeg skjønte det ble jeg veldig lettet, for da trengte jeg jo ikke å bli stukket i ryggen, og det hele ville snart være over.

Jeg ba om pluendalblokkade, og pressriene kom tett og var kreftige så jordmoren jobbet på spreng for å få satt den. Men hun klarte det akkurat. Innimellom at jeg ville ha varme kluter her og der og maste noe voldsomt om at hun måtte bare få satt den der blokkaden hvor som helst, bare hun gjorde det med en gang. Jordmoren var kjempeflink og klarte å både sette pludendalblokkaden, holde på varme kluter og få meg til å samarbeide samtidig. Hun holdt og hele tiden igjen babyen slik at vevet fikk tøye seg. Den siste pressrien var en fantstisk opplevelse. Den var kjempevond i det hodet kom ut, og så sklei på en måte resten av babyen etter.

Hun var bitteliten, skrek med en gang og sprellet masse. Jeg fikk henne lagt langt opp på magen så det ikke var vondt og følelsen var bare ubeskrivelig.

Jordmoren sa at morkaken var løs, så om jeg ville kunne jeg trykke den ut med en gang. Dette var noe jeg hadde gruet meg mye til, for sist var de fryktelig vondt, men jeg hadde så tillit til denne jordmoren at jeg ville prøve. –Og den var ikke vond å trykke ut i det hele tatt denne gangen.

Nå var alt jeg hadde gruet meg til over og jeg kunne nyte en velskapt frisk baby. Jeg hadde to små overfladiske rifter som ble sydd med til sammen 4 sting, til tross for ekspressfarten på slutten av fødselen. Jeg har ikke helt tidsbegrep for den siste tiden, men vet at det tok ca en halv time fra jeg ba om epidural og hadde 5-6 cm til babyen var født.

 

Jeg sitter nå igjen med en kjempefin fødselsopplevelse til tross for smerter som følger med en fødsel. Alt jeg var redd for ble tatt hensyn til, og ingen av mine skrekksenarioer ble oppfylt. Jeg er så uendelig glad for at alt ble akkurat slik det ble, for det var helt riktig for meg.

Tusen takk til min kjære storesøster som var med meg når jeg trengte det som mest. Mannen min som var kjempeflink når han var med på slutten. Og de fantastiske jordmødrene som var akkurat på rett sted til rett tid og gav meg muligheten til å få en slik flott fødsel! Nå sitter jeg her med en nydelig liten jente som bare er helt fantastisk og en god start på barselstiden takket være personalet på sykehuset. Hun jordmoren jeg hadde vært til samtaler med på forhånd kom innom før vi dro hjem og gratulerte og pratet litt med meg og det var og veldig godt.

Vi valgte å reise tidlig hjem og er med i tidlig hjemreise-prosjektet og får jordmor hjem i dag. Prinsessen vår spiser godt og melken er kommet for fullt, sammen med barselstårene, som denne gangen bare er gledestårer!

 

Det gikk nesten 6 år fra min første fødsel til jeg turde å prøve igjen, og jeg er veldig glad for at vi valgte å få en til nå som jeg har fått oppleve en drømmefødsel. (det var det det var i mine øyne selv om det var vondt)

Vannet gikk rett før kl 06 om morgenen og prinsessen ankom kl 16.26. Helt perfekt!

Prinsessen veide 3140g som strakk seg over 51 cm. Hodeomkretsen var 36 cm

 

[Makko med to små gutter]

Gratulere med prinsessen! Kjekt å høre at du ble hørt denne gangen :-)