Det er ikke smerten jeg er redd for..

[Anonym bruker]

Hei jenter!

 

Jeg er ikke gravid enda men prøver og håper jeg blir det snart. Mitt problem er ikke at jeg er redd selve smerten under fødsel men mer den følelsen av å overlate situasjonen til helsepersonell. Paradoksalt nok er jeg sykepleier og jobber innenfor helsevesenet men, det er følelsen av det å ligge der halvnaken og med beina til værs. Jeg hører andre med erfaring si at det tenker en ikke over når en er i den situasjonen, men for meg er bare tanken på det som gjør at nesten ikke har lyst til å bli gravid. Det er en blanding av pinlighet, nedverdighetsfølelse....Jeg vurderer sterkt hjemmefødsel da en får minst mulig innblanding og jeg som fødende bestemmer med hjelp av jordmødre som vil ha en rolig og personlig atmosfære uten å blande seg for mye inn. Aller helst ville jeg gjort som i gamle dager; gå ut i skogen å føde alene.....vet dette høres helt bak mål ut, men denne problemstillingen står så sterkt i meg. Har tidligere opplevd seksuelt misbruk som jeg i voksen alder har fått god hjelp til og lever nå et helt normalt liv med tanke på det jeg har vært igjennom. Mulig noe av det jeg har opplevd i barndommen trigges mtp en evnt graviditet/fødsel, jeg vet ikke jeg. Noen som har noen gode råd for å dempe denne angsten?

[LilleToa <3 AugustBaby på vei!]

først må jeg bare si at jeg beklager at du har opplevd seksuelt misbrukt som liten...!!!! det er det ingen som fortjener.

men over til denne angsten din :) jeg kan jo ikke forstille meg din situasjon, men forstår hva du mener. Jeg mener at du må baaare prøve å bli gravid!!! så kan du ta ting som de kommer . for min del så ble alt annerledes da jeg ble gravid. jeg har sagt til meg selv at jeg ALDRI skal føde, ojojoj så grusomt det må være. skal adoptere og lignende slik barn sier men med en gang jeg ble gravid tenkte jeg ikke over det faktisk! og jo mer det nærmet seg, jo mer gledet jeg meg.

 

men det JEG gruet meg til var å ligge der halvnaken, og at min samboer skulle se hele opplegget hadde tatt klyster, så synes det var ekkelt at han skulle se alle mulige ting komme ut av alle mulige hull for å si det helt enkelt men når jeg låg der, smertene var sterke, og alt jeg tenkte på var ; nå MÅÅÅ jeg få henne ut!!!

jeg tenkte ikke over hva andre tenkte, og fokuserte KUN på meg selv. hun satt fast i bekkenet mitt, og jeg presset i en og en halv time før hun kom ut. jeg brukte all energien min på å presse, så jeg rett og slett sovnet/besvimte mellom riene.

men jeg kan vel bare si som de andre du har snakket med, at jeg kan nesten LOVE deg du kommer ikke til å tenke på noe annet. slik var det hvertfall i min situasjon :)

men det du kan prøve er å få den gode følelsen over å bære et barn og få en liten baby i armene dine, overvelde den angstfølelsen... eventuelt snakke med legen din om dette de kan gi deg god hjelp!!! masse lykke til....

[Anonym bruker]

Hei!!

Takk for langt å fint svar. Jeg akter å bli gravid om jeg kan bli det da:-) Tror egentlig livet vil oss noe godt og håper at tankegangen min endrer seg litt med en graviditet. Har en tendens til å justere meg etter forholdene, noe som er positivt i mange tilfeller. Kanskje hjernen og kroppen blir "enige" ang det å føde, hvem vet...det skjer jo så mye rart med en når en går gravid, da tenker jeg først og fremst på hormonelle forandringer. Jeg håper og tror at ting vil endre seg i hode for min del og at ting går av seg selv når jeg kommer i situasjonen der jeg er gravid og skal føde...om det da vemmer seg litt i meg når jeg skriver jeg "skal føde"...he he....

Godt å lufte ut om ting som ikke er så lett å snakke om blandt venner, godt å se at andre har erfaringer som gjør at jeg ikke føler meg så unormal og rar. Hvis jeg tenker tilbake på en situasjon da jeg ble operert og hadde sikkelig vondt etterpå så eksisterte ikke noe annet rundt meg, det var bare meg og smerten....får "ri" litt på den følelsen der, da glemmer en kanskje det som er rundt en ved en evnt fødsel.

Takk igjen for oppmuntrende svar og gode ord:-)

[Gjest]

Hei!

 

Jeg tror jeg har hatt det ganske likt som deg når det gjelder fødselsangst.

Jeg har fra før født en nydelig gutt, og i korte trekk var fødsel og barselstid helt forferdelig grunnet fødslsopplevelsen. Går ikke nærmere inn på det her.

 

Det jeg gjerne vil fortelle mer om er hva jeg har gjordt i forhold til dette.

Jeg ble gravid i høst som var og begyndte fra dag en å grue meg til fødselen.

Jeg tok dette opp med jordmor og lege på første kontroll og brukte mye tid på å bearbeide å prate om forige fødsel.

Jeg gikk til samtaler hos e jordmor som bare drev med fødselsangst og klarte å fromidle til henne hva som var problemet mitt. Ikke smerten og det fysiske, men nakenhet, hjelpeløshet og frykten for å ikke kunne kontrollere ting og å ikke stole på helspersonellet o.s.v.

Det å få snakke gjennom dette uten å måtte forsvare det var veldig greit, men jeg gruet meg fortsatt for jeg var jo ikke garantert at den jordmoren jeg kom til å møte under fødselen ville forstå meg.

Sammen med fødselsangstjordmoren skrev jeg ned hva som var viktig for å få en bedre fødselsopplevelse, og hun skrev dette inn i journalen.

 

Jeg gruet meg fortsatt og de siste ukene har jeg omtrent ikke sovet. Satt faktisk på fredag og grein hos overlegen på sykehuset forde de ikke ville sette emg i gang så jeg kunne få det overstått. Og tilslutt fikk jeg et løfte om å bli satt igang i dag selv om jeg var fullstendig umoden.

 

Da først slappet jeg litt av for jeg viste at nå var dette snart slutt.

 

Søndag morgen gikk vannet helst av seg selv og jeg var kjempeglad for å komme i fødsel av meg selv. Var veldig nervøs for fødselen på vei til sykehuset og superskeptisk når jeg hilste på jordmor.

 

Jeg hadde med min søster som vet hvordan jeg har det og vi fortalte med en gang om angsten og at det var viktig at de leste papirene mine. Tror faktisk jeg nevnte dette flere ganger på telefonen fr vi reiste inn og.

 

Jordmoren viste seg å være helt perfekt for meg. Hun fikk meg til å føle meg trygg og var veldig erfaren og rolig, og tok seg god tid til å prate. Når jeg skulle undersøkes var hun forsiktig og hele tiden med fokus på mine behov for tildekking og diskresjon. For meg var dette veldig viktig hele tiden.

Jeg var i badekar under deler av åpningsfasen og hadde der et håndkle rundt meg, måtte ikke spøre etter noe, for hunhadde virkelig lest papirene og satt seg inn i situasjonen min. Når jeg etter en stund ba om noe smertestillende måtte jeg ikke krangle eller holde ut litt til. Hun bare anbefalte det hun trodde passet meg best der og da og ordnet det med en gang jeg ønsket det. Desverre varte fødselen lenger enn hennes vaktskift så det ble ny jordmor på slutten. Kjemien var ikke helt den samme, men hun hadde fått en grundig overlapping av den første jordmoren og jorde alt hun kunne for at jeg skulle had det bra.

Etter mange lange slitsomme tider og lite fremgang ba jeg om overføring til føden for epidural, og det ordnet de med det samme! Ingen diskusjoner eller hold ut litt til her heller. Og det gav meg en veldig trygghet. Hun som var på vanlige føden fikk en litt kortere overlapping, for det begyndte plutselig å gå veldig fort, sikkert forde jeg slappet mer av forde jeg viste at epiduralen kom snart. Så epidural ble byttet ut med pludendalblokkade som hun så vidt rakk å sette, og så var det hele over i løpet av 10 minutter eller noe.

 

Jeg sitter nå igjen med en kjempefin fødselsopplevelse til tross for smerter som følger med en fødsel. Alt jeg var redd for ble tatt hensyn til, og ingen av mine skrekksenarioer ble oppfylt.

Nå sitter jeg her med en nydelig liten jente som bare er helt fantastisk og en god start på barselstiden takket være personalet på sykehuset. Hun jordmoren jeg hadde vært til samtaler med på forhånd kom innom før vi dro hjem og gratulerte og pratet litt med meg og det var og veldig godt.

 

Vi valgte å reise tidlig hjem grunnet nedskjæringer på barsel og at jeg føler meg mer komfortabel hjemme med faamilien min.

 

 

Det gikk nesten 6 år fra min første fødsel til jeg turde å prøve igjen, og jeg er veldig glad for at vi valgte å få en til nå som jeg har fått oppleve en drømmefødsel. (det var det det var i mine øyne selv om det var vondt)

 

 

Håper fødselsangsten din ikke stopper deg fra å få barn dersom du ønsker deg barn. Med god komunikasjon og gode forberedelser kan fødselen din bli kjemppefin til tross for det du har opplevd før. Og om det er "umulig" for deg å føde vaginalt grunnet angsten så tror jeg nok det er mulig med andre alternativer som ks om du bare står på litt.

 

Men jeg angrer ikke på at jeg fødte vaginalt nå når jeg har hatt en så fin opplevelse!

 

Lykke lykke til:-)

[AO3]

godegodemamma: Så utrolig godt å lese om din gode fødselsopplevelse! Gratulerer så mye!

 

HI: Jeg er enig med andre innleggere her... For det første, er det godt mulig du vil se helt annerledes på dette når du faktisk blir gravid. Det er en god grunn til at vi mennesker er gravide så lenge som ni måneder - det gir oss god tid til la tankene modne og gjøre at man blir vant til hele situasjonen. Både det at man skal bli mamma, noe som forandrer livet ditt for alltid, og at man skal føde. Jeg synes du bør snakke med fastlegen din om dette, og be om å bli henvist til fødeavdeling/jordmor, selv om du ikke er gravid (enda). Kanskje er det lurt å se både tiden før man blir gravid, selve graviditeten og fødselen som en helhet? Særlig i din situasjon, siden du har blitt seksuelt misbrukt? Du er helt sikkert ikke den første de har vært borte i som har en vond forhistorie. Hjemmefødsel kan jo være et alternativ for deg, men det kan kanskje være litt uheldig å bestemme seg altfor fast på det som eneste løsning for deg allerede nå - i tilfelle det dukker opp komplikasjoner underveis i svangerskapet som gjør hjemmefødsel umulig. Det vet man jo aldri. Derfor er det kanskje best om du prøver å bearbeide angsten så godt du kan i forkant, selv om du evt ønsker hjemmefødsel - slik at det ikke blir katastrofe hvis du faktisk MÅ føde på sykehus? Hvis du kontakter sykehuset nå, kan du høre hva de kan gjøre for å hjelpe deg slik at både svangerkap, fødsel og tiden etterpå skal bli god! Det er fullt mulig å ha en rolig atmosfære hvor du i størst mulig grad får bestemme hva som skulle skje, selv om fødselen foregår på et sykehus.

 

Du vet jo dette jeg skal skrive nå, du jobber i helsevesenet selv... Men når det gjelder blod og andre kroppsvæsker, "pinlige" situasjoner og merkelige reaksjoner, så tror jeg jordmødre har sett det som er å se, og de bryr seg overhode ikke om det. Jeg har ikke din forhistorie mtp misbruk, og jeg hadde heller ingen problemer med hele fødesituasjonen (nakenhet etc) - men likevel er det jo ikke direkte en situasjon man har vært i før, og man er utrolig sårbar. Uansett - jeg tenkte overhode ikke på det underveis, og selv om det skjedde diverse ting underveis som kanskje ikke tilhører mine stolteste øyeblikk, tenker jeg overhode ikke på det som ydmykende eller ekkelt, og jordmora har sikkert glemt det hele etter to sekunder. Jeg lover.

[Anonym bruker]

Tusen takk godegodemamma for kjempefin og beroligende historie. Som jeg har nevnt tidligere, det er ikke godt å høre at andre sliter med samme følelser som meg, men det er godt å vite at jeg ikke er alene. Tror det blir viktig for meg å snakke med en jordmor i forkant, vær forbedrett og ikke minst fått notert det i journalen hvordan man har det og hva man sliter med. Jeg har en fantastisk mann som også er sykepleier og som støtter meg 100% med tanke på hvordan jeg vil ha det og at jordmødrene skal være diskre slik at jeg ikke føler meg naken, avkledd ect....samt han har sagt at han tar ansvar om det er dårlig kjemi mellom oss. Går også til en hyggelig terapaut som jeg snakker utrolig bra med som også vil hjelpe meg med følelsene rundt dette når jeg blir gravid. For meg hjelper det å vite AT JEG BESTEMMMER.

I går traff jeg ei venninne i et selskap som har 1 mnd igjen til termin, kjenner jeg gruer meg på hennes vegener mtp fødsel.....det er litt sårt å ha de tankene: "håper aldri jeg kommer i den situasjonen", men samtidig er ønske om å få barn sterkere.....

Igjen, tusen takk for kjempefint innlegg og for at du deler dine egne erfaringer med meg og andre:-)

[Anonym bruker]

Tusen takk meg08. Skal ta tak i problemet litt mer ser jeg.....kanskje gjøre meg noen nye tanker før jeg blir gravid, slik at jeg ikke blir "letta" hver gang mensen kommer, det er jo bare å utsette problemet. Prøveperioden er jo heller ikke noe særlig positiv når disse tankene slår inn. Jeg har en utrolig lege som tilfeldigvis er i svangerskapspermisjon nå. Hun har vært diskre med mine problemer fra barndommen med tanke på forsikringer og div så det står ingenting om det i journalen min,( du ser, jeg har problem med å få llivsforsikring med tanke på misbruket fra barndommen, får nemlig ikke forsikre meg som andre fordi risikoen for depresjon og psykiske lidelser er så stor at summen for forsikringen er latterlig høy) så vikarierende lege vet ingenting om dette. Min egen lege er tilbake på nyåret. Et annet problem er at jeg har jobbet og jobber enda litt på sykehuset som ligger i nærheten av der hvor jeg bor, der jobber også mannen min....ikke særlig fristet til å føde der, om det da er 3 min unna. Ikke har dem lystgass eller badekar heller, veldig sykehuspreget. Men, som du sier, vi har 9 mnd til å forbedrede oss gjennom hele svangerskapet, god tid til å reflektere over og til å skrifte mening i takt med kroppens forandringer. Jeg har tro på at det vil skje meg også, samt at med litt help fra helsepersonell og terapaut så vil jeg trygges godt i havn til den dagen kommer. Tusen takk igjen for oppmuntrende ord og for erfaringer som du deler med meg og andre:-)

Klem E

[misscelia]

som regel får du kjempe søte og snille jordmødre på sykehuset som passer så godt på deg at du ikke tenker på ne annnet enn at ungen skal ut og at de trygt hjelper deg,, får du noen andre som du ikke liker kan du be om å få andre=) funker helt fint,, jeg har allttid hatt angdst for det samme ,, men når vi først kom så langt, var jeg ikke sen om å få av meg klærne for jeg var sååå varm,, går oså ann å be om ett laken som du kan ha over deg som skjler ihverfal litt,, men tenker det er fort glemt når ting begynner å skje,, helt ufarlig=)