Flere som har det slik?

[Gjest]

Jeg er jo så heldig at jeg har 3 barn jeg kan kose meg med så mye jeg bare vil, eller så mye de tillater da, hehe... Likevel.

 

Ikke hver dag kankskje, men ofte, får jeg øyeblikk i løpet av en dag hvor jeg føler at jeg knapt kan være i ro fysisk fordi jeg gleder meg så ekstremt, vanvittig og helt usannsynlig mye til at vesla skal komme. Vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg når disse øyeblikkene kommer. Er rett og slett en lengsel etter å holde henne inntil meg i armene, kunne trekke inn lukten av henne, stryke på huden hennes og se henne som er så overveldene stor at den tar helt pusten fra meg. Og da synes jeg tiden går så uendelig saaaaaakte! ;-)

 

Jeg har lengtet etter å hilse på i alle svangerskapene min, gledet meg veldig, men kan ikke huske denne totalt overveldene følelsen her. Ikke slik at det er til å miste pusten av, gir meg melkespreng (faktisk, hehe...), får hårene på huden til å reise seg og hjertet til å doble tempoet. Men deilig da, å kunne glede seg sånn :-) Spesielt siden jeg ikke ble noe glad da jeg fant ut at jeg var gravid siden dette overhode ikke var planlagt og det tok meg til omtrent halvveis i svangerskapet å i det hele tatt klare å føle noe for den lille i magen.

[PinkeyWinkey-FØDEKLAR<3]

Slik føler jeg det også av og til, kanskje ikke så EKSTREMT som du, som får melkespreng, hehe.. men difinitivt i nærheten

Vi har ei jente på 2,4 år fra før av og i dette svangerskapet har jeg følt slik over-enorm kjærlighet til henne også. Vil bare kose, leke og gjøre alt for å glede henne heletiden. Det skjærer i mitt hjerte når hun er lei seg, furt eller gråter.. (noe som gjør ellers også, men her snakker vi litt ekstremt)

Så det er litt rart det med hormoner og følelser, men jeg synes det bare er flott. Så lenge vi ikke blir helt lost...

 

(åååå faen! Nå skulle middagen være klar!! Har ikke begynt ennå og mannen kom inn døra nå! Shit... ja, ikke bli helt lost i bim heller! )

[♥tosmåtroll♥]

Når jeg ikke gruer meg til fødsel (noe jeg gjør ofte for tiden...er førstegangs) får jeg også slike innfall....kan knapt nok se på den fine vugga han skal ligge i uten å gråte en skvett....hehe....føler meg helt sinnsyk for tia!! Men det er jo fint også, og kunne bli så rørt av såååå lite!!! :-)

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jeg hadde det mere slik som dere første gang. Gikk å tittet på tingene til den lille babyen osv.

 

Denne gang er det nesten ikke gått opp for meg at jeg skal bli mamma igjen.

 

Jeg vet det kommer til å gå bra og at jeg kommer til å bli veldig glad i babyen med en gang jeg ser den, men det er akkurat som at jeg ikke har skjønt dette at jeg skal ha med meg en liten baby hjem etter fødselen....

 

Det er vel noe med at jeg går så opp i den hverdagen vi lever i nå, at jeg knapt har rukket å kjenne på disse følelsene. Og i motsetning til sist, så er det nesten ingenting som må kjøpes. Ergo det har ikke vært så mye å forberede. Og magen vokser jo bare og er liksom bare der føler jeg. Mens all tid går med til jenta vi har fra før. Det er liksom henne jeg fortsatt har hovedfokus på.

Så jeg sa det til mannen min her om dagen: Tror jeg kommer til å få litt sjokk når vi skal dra hjem fra sykehuset og vi skal ha en baby til med hjem. Er liksom ikke bare en baby på lån som noen kommer og henter etter noen dager, hehe.

Men det går seg vel til tenker jeg

[Storesmurf+Lillesmurfene]

kan det vere det at, du har barna dine fraførav og vet hvor koselig det er med spedbarn..og kansje det er litt lenge siden du gikk gravid sisst?

kansje det er det at du savner den spedbarnslukta osv? :)

[Gjest]

Tja, jeg vet ikke helt :-) Egentlig liker jeg ikke spedbarnstiden så godt, den har vært veldig slitsom med de tre guttene mine, trivdes bedre når de bikket året. Minste er nettopp fylt 2 år, så er ikke sååå lenge siden sist heller (de andre er 4,5 år og 6,5 år).

 

Men tror kanskje at det kan ha litt med det hun over skriver, men innkjøp og forberedelser. Vi skulle jo ikke ha flere barn, og derfor er mye solgt og gitt bort, mye også så slitt at det ikke kan brukes igjen og vi har måtte kjøp nytt nå. Dermed har jeg liksom måtte forberede emg mer også. Se etter vogn, ha sengetøy og sånt, og som første jente så har jeg ikke helt klart å motstå fristelsen med å kjøpe en del jentetøy også, gøy med noe annet liksom. Tror kanskje alle innkjøpene og planleggingen har trigget litt, er faktisk første gangen jeg har gjort dette. Til eldstemann arvet og fikk vi så mye, og de andre arvet mye etter ham igjen, nå er det ingen å arve av på det vi mangler.

 

Uansett hva årsaken enn måtte være, så er det i hvertfall en deilig følelse! :-)

[Storesmurf+Lillesmurfene]

du sier du har 3 gutter..kansje det er litt fordi det er din første jente og ?

pluss det med innkjøp som du sier

[Gjest]

Tviler på det, men det kan jo være, vanskelig å si :-)

 

Forventningsmessig er det jo mye som å være førstegangs igjen sånn sett da. Altså baby er baby, men alle jeg kjenner som har begge deler, sier at det er veldig ulikt å ha gutt og jente, så merker jeg er spent på hvordan det blir etterhvert. Er andre ting jeg tenker på nå, alt i fra stell av jente kontra gutt, til lett panikk for om jeg vil klare å flette hår osv, hehe...

[Må jeg ha nick? *Nr3påvei*]

jeg har det sånn..

GLEDER meg til å ha baby igjen.. lukte på,holde,mate..

får sånne øyeblikk der jeg får skikkelig melkespreng og vil

bare legge til en unge.. ;P

hehe

JEG ER KLAR!!!

(begynner å klø i puppen bare jeg skriver dette)

[Gjest]

Jeg gleder meg veldig til å holde babyen i armene, men gleder meg nok mest til å ikke være gravid lenger. Er rett og slett ikke noe glad i å gå gravid. Gleder meg noe vanvittig til å gå lange trilleturer og kjenne kroppen gå tilbake til det normale.

[ifie]

Jeg gleder meg selvsakt masse til miniknotten kommer, men jeg gruer meg så veldig til å ikke lenger kunne være der 100% for skatten vår! Gruer meg så fryktelig til at han blir sjalu og kanskje blir redd for at vi ikke er like glade i han lenger, og at han ikke kan få kos og/eller trøst akkurat når han trenger det! Han blir to år og tre mnd når han blir storebror, og jeg vet ikk hvor mye han kommer til å forstå av det hele.

 

Første gang hadde jeg det som deg! Da verket hele kroppen etter å få holde og kose og klemme og kysse den lille babyen. HERLIG!!

 

Jeg greier vel bare ikke riktig å skjønne at med to unger blir det dobbelt så mye kos isteden for halvparten her og halvparten der

[Gjest]

Uff, er jo ikke noe gøy å tenke slik! Tror ikke du skal bekymre deg for mye og heller prøve å snu tankegangen litt. Jeg ser det slik at barn som vokser opp i den tro at de er verdens navnle og alltid får respons fra foreldrene umiddelbart på alt og ingenting, ofte er mer sosialt hemmet, og får det vanskeligere, enn de som har måtte lære seg tålmodighet, vente på tur, dele oppmerksomhet osv. Så lenge man klarer å huske at den eldste fortsatt er liten, så går det nok veldig bra :-)

 

Vi vente jo nr 4 nå, så har vært igjennom det med at barna får søsken 2 ganger fra før, og vi har faktisk ikke slitt med sjalusi i det hele tatt. En overgang blir det jo, men om man selv tar det naturlig og ikke stresser, så tror jeg dette påvirker barnet også. Jeg har også litt tro på at om dere alt nå begynner å øve på at spesielt du ikke bare kan sprette opp hele tiden når han vil at du skal, men be ham vente til du er ferdig med det du gjør på, så vil han ikke i like stor grad fordinde det å få et søsken med at du ikke kan komme løpende når han vil hele tiden.

[ifie]

Ja, Alva, jeg er enig med deg; jeg tror at søsken er både godt og nyttig, det er bare overgangen jeg gruer meg for.

Jeg leste en plass (her inne eller på babyverden, tror jeg) at det å få et søsken kan sammenlignes med at gubben kommer hjem med en ny kjæreste og du må bare godta at han elsker henne like høyt som deg! Han skal bruke tid på å klemme og kysse på henne mens du må vente på tur. Forferdelig tanke...

 

Takk for tips! Jeg skal prøve å være litt oftere "opptatt" framover

[JenteOgGutterMamma!]

Hei! :-)

 

Har hatt det slik hver gang jeg, også denne gangen og jeg venter nr.5. og har det slik nå også.. :-))

 

Selv om jeg koser meg kjempemasse med de barna jeg har, så

MÅ bare gå å titte på dei bittesmå babyeklærne og drømme meg tilbake når dei andre barna var nyfødt!

 

Tror jeg husker det meste fra da alle sammen var nyfødte, og den overveldende takknemlige følelsen det er å ha fått oppleve det å ha fått satt ennytt barn til verden er like stort hver gang! :-)

Og denne overveldende følelsen, henger i ei god stund etter fødselen også, og kommer tilbake hver gang man går høygravid! ;-)

 

Klem! :-)