Er det noen som har erfaring med Parkinsons her?

[Mø schæl!]

Tenker hovedsaklig på om noen har foreldre eller liknende som har dette.

 

Min mamma har høyst sannsynlig diagnosen, og jeg er redd for hva som venter...

 

Huff. Takker for svar!

[WF og ♀jentene♀ 06&08]

Min kjære, søte svigermor har Parkinsons. Hatt sykdommen i 4-5 år. I starten gikk det egentlig ganske fint, til tross for et lite sjokk over konstatert diagnose helt først. Hun var fryktelig lei seg, en liten stund, men så gikk det liksom over. Hun tok det fint.

 

Hun fikk medisinering som funket utrolig bra. Merket lite til sykdommen. Men det siste året, kanskje lenger også, jeg husker ikke når det forandret seg, har hun blitt merkbart verre. Medisinene endrer legen hennes ofte (for at de skal ha full effekt?....tror i hvertfall det er noe om at om hun bruker én medisin i lang tid, så mister den effekten/virker dårlig), men de hun har fått de siste kontrollene (som strekker seg et lite år tilbake) har ikke vært noe gode for henne. Hun skjelver merkbart (for oss andre) i hele venstre side (arm og bein). Hun begynner å bli glemsk, ikke surrete, men plutselig er det et ord som blir borte, ofte glemmer hun hva gamle bekjente heter, når hun skal fortelle om noe som har skjedd.

 

Jeg håper inderlig hun kan få en ny medisinering som virker bedre, det har hun sannelig fortjent! Eller om legene har alternative metoder for å holde sykdommen i sjakk. Hun klager ekstremt lite, derfor er det nok verre enn det hun gir uttrykk for i forhold til oss.... (

 

Hvor gammel er mammaen din Mø?

[LadyLuck &]

barnas "moffa" (min mors samboer) har bla parkinsons..

 

Han sitter i rullestol, men kan gå mindre strekninger på krykker. Men balansen er så som så..

 

Vil annbefale å sjekke ut

https://www.gsk.no/parkinsons-sykdom/index.html?gclid=CKOEzPeghZsCFc4TzAodGFinqA

 

og norges parkinson forbund:

http://www.parkinson.no/

 

Hjalp meg med å bedre forstå sykdomen da forholdet melleom dem ble mer alvorlig..

 

[Mø schæl!]

Tusen takk for svar, begge to :-)!

 

Mammaen min er 59 år. Hun har ikke skjelvinger enda, men har veldig mange andre symptomer (stiv kropp, forandring i håndskrift, manglende ansiktsmimikk, indre skjelving, går framoverbøyd) og synes selv hun har blitt betraktelig verre de siste månedene. Noe som er forferdelig å høre, da jeg ikke har sett henne på fire måneder (jeg bor langt vekk). Som du skriver om din svigermor WF over her, om at hun aldri klager, vet du, sånn er mammaen min også. Man kan som regel høre på hva hun sier, og legge TIL iallfall 50 %.

 

Hun har ikke begynt på medisiner ennå, men jeg håper virkelig at dette kommer igang etterhvert. Jeg mener å ha lest (internett, både en velsignelse og en forbannelse i forhold til sykdomsinfo) at medisin ser ut til å virke best på dem som har skjelving som debutsymptom, og dette har jo ikke mammaen min.

 

Legen hennes hadde prøvd å "berolige" henne om at det inntrykket hun sitter med om Parkinsons, nemlig eldre folk siklende, skjelvende i en rullestol på et eldrehjem, ikke nødvendigvis stemmer i våre dager da det har blitt gjort fremskritt innen forskningen. Likevel, det er vel ikke til å stikke under en stol at ALLE med Parkinsons stadig blir verre?

 

Huff, jeg synes dette er så fælt, så fælt. Hun har aldri før vært "skikkelig" syk hvis dere skjønner, ingen i min nærmeste familie har det. Så jeg vet liksom ikke helt hva jeg kan gjøre for henne, utenom å prate. Dette tror jeg også hun vegrer seg for, det kan virke som om hun er "redd" for å urolige meg. Noe jeg virkelig har prøvd å avfeie, men det er ikke så lett...

[WF og ♀jentene♀ 06&08]

Jeg krisemaksimerte nok litt i starten da vi fikk vite at hun hadde sykdommen. Det går jo fint, og jeg har en grandtante som har levd med Parkinsons i over 20 år. Men, jo du har rett, ingen "vinner" over sykdommen, og alle blir gradvis verre. Hvor fort det går for den enkelte er ikke godt å vite.

 

[*Rutletutt*]

Bestefar hadde Parkinson, og jeg var ikke mer enn 13 år da han døde, så jeg husker ikke så altfor godt hvordan sykdommen forløp seg - men han hadde problemer med å snakke, bevege seg og han hadde endel skjelvinger i armene/hendene. Det som er så trist er at jeg ikke egentlig husker hvordan han var som frisk...men ser jo på bilder at han vært det. han hadde et slags "stivt" blikk og ansiktsuttrykk og klarte aldri smile skikkelig. Var veldig vanskelig å forstå hva han sa og han klarte ikke å ta vare på seg selv sånn som jeg husker det - måtte ha hjelp til alt. Flyttet til slutt på sykehjem da bestemor ikke klarte å ta vare på ham lenger og døde av lungebetennelse:o( Han gikk på endel medisiner, men vet ikke noe om disse.

 

Får virkelig håpe mammaen din slipper unna denne sykdommen, eller at hun i hvertfall ikke blir så hardt rammet - *trøsteklem*