Hva gjør vi som er venner av de som mistet?

[sommerfe har født!]

Min venninne hadde termin i går, og var inne til sjekk. Da fant de at barnet ikke levde lenger, og de satte i gang fødselen.

Jeg er selv gravid, og vi har gledet oss til at hun skulle bli mor ca et halvt år før meg, og at vi skulle få et halvt år sammen av mammapermen vår.

Hva skal jeg gjøre nå? Jeg ønsker jo å vise henne at jeg tenker på henne og at jeg er lei meg og trist på hennes og samboerens vegne. Allikevel så vet jeg at man i en sånn situasjon trenger litt tid for seg selv, og at ikke all kontakt er kjærkommen kontakt. Særlig og fordi vi ikke er kjempenære venninner, men heller blitt nærere etter gravidetetene våre. Derfor er jeg og redd for at det eneste hun kommer til å assosiere vårt vennskap med er at vi begge var gravide, men at hun nå har mistet et barn.

Jeg føler jo selv en bunnløs sorg på hennes vegne, men jeg har jo ingen måte å klare å skjønne det de går igjennom.

Jeg mistet min mor da jeg bare var 15, noe som var tøft for meg i så ung alder, men de sier jo det at å miste et barn er det verste man kan oppleve.

Huff, trengte visst litt utløp her jeg, tips om hva jeg bør gjøre i forhold til min venninne mottas med takk.

Kondolerer også til alle dere her inne, det er ubeskrivelig, meningsløst og urettferdig at det må ramme så mange.

 

Varme hilsner

[Fru P og knøttet, FØDEKLAR!!!]

Hei.

Kondolerer så masse med venninden din.

 

Jeg mistet selv i uke 28 i november i fjord. Det som jeg satte veldig pris på fra mine venner da var at de fortsatte å være venner. De sendte melding og sa at de tenkte på oss, og at de var der hvis vi ville snakke. De kom på besøk, selv om dette var veldig vanskelig for dem, og de ville ikke trenge seg på, så synes vi det var veldig fint å få besøk. Det å få fortelle om det som hadde skjedd var godt, og det å få være helt vanlig for en liten stund og snakke om andre ting var veldig godt.

 

Det er mange som trekker seg litt unna fordi de vil gi de som har mistet litt rom for seg selv. Men det var ikke det vi trengte i tiden rett etter. Kjøp en fin gave (vi fikk en lyslykt som vi kan tenne lys for Balder i) og reis bort og lever den på døra. Hvis de er klar for besøk, så inviterer de dere inn. Hvis de trenger alenetid så merker dere om det ikke passer, og bare drar igjen. Det viktigste er at dere viser at dere bryr dere og at dere stiller opp.

 

Jeg hadde også ei venninde som hadde termin samtidig som meg. Hun syntes det var veldig tøfft å komme på besøk, i og med at hun fremdeles var gravid og jeg ikke. Men jeg inviterte henne over, og det var veldig bra for oss begge å få snakket sammen. Her er vi alle veldig forskjellige, noen tåler ikke å se gravide på gaten i lang tid etterpå. Men for meg var det bra å treffe gravide venninder så fort som mulig, for det hjalp meg å komme videre i sorgprosessen.

 

Lykke til videre i ditt svangerskap.

[sommerfe har født!]

Takk for svar!

Sånn jeg også tenker at jeg vil gjøre det, og bare være oppmerksom på deres signaler.

 

Kondolerer til dere og...

 

 

[Lousje]

Hei! Mistet selv min lille jente tre dager over termin i januar. Støtter det som er sagt tidligere og "sender deg videre" til et par nettsteder der jeg vet at noen av våre venner syntes de fikk gode råd ift hvordan de skulle forholde seg til oss: http://www.sids.no/oslo/lub.nsf/id/D2B8BEFFC9F5D4F7C125718F0038F31E?OpenDocument og http://englesiden.com/abctorun.html Håper du finner noe som kan hjelpe deg der.

 

 

[sommerfe har født!]

Tusen takk for flott tips.

 

Varme hilsner

[Anonym bruker]

ser det er en gammel tråd. men svarer likevel.

da jeg mistet jenta mi opplevde jeg å finnne ut av hvem mine "ekte" venner var.

de som ikke gav meg opp. og som kom til meg når jeg ikke visste jeg trengte det. jeg bodde utenbys borte fra mine nære i familie, men fikk besøk av mine foreldre som hadde med seg hilsninger og blomster fra venner og kjente hjemmefra.

jeg var mye alene, og følte et stort tomrom etter tapet av barnet.

da var det godt å få tekstmeldinger hvor det stod "jeg er glad i deg"

bare det gjorde ting bedre. for jeg følte meg ikke alene.

jeg har et familiemedlem som var gravid samtidig med meg og vi hadde termin med noen få ukers mellomrom. vi pratet sammen på telefonen daglig, og traff hverandre så ofte vi kunne, pratet om svangerskapene og gledet oss i takt med voksende mager...

men da jeg mistet, ble det stille fra den kanten.

ikke en melding, ikke et besøk på døra, ikke en liten blomst, ingen ting.

 

ingen ting før tre mnd etterpå. hvor alt jeg fikk var en melding på facebook.

"håper du har det bra, jeg har tenkt på å ringe deg, men visste ikke hva jeg skulle si."

jeg visste ikke hva jeg skulle svare og endte opp med å ringe tilbake og fikk oppdatering på hvordan det gikk med svangerskapet hennes og at hun nermet seg termin med stormskritt. etter den samtalen har vi nesten ikke pratet sammen. og jeg føler hun ikke taklet byrden over å være en støtte for meg, når hun selv opplevde gleden over svangerskapet sitt.

 

det jeg prøver å formidle er rett og slett at det er bedre å si en ting for mye en å ikke si noe i det hele tatt....

ikke tro at det beste er å la tiden lege, og at man trenger avstand.

den sorgen, og bunnløsheten man opplever når et barn dør. er så ufattelig stor, og fyller hverdagen så totalt, at men ikke er i stand til å si" hei, jeg trenger støtte og hjelp, har du lyst til å komme over med middag til oss i dag? det er i orden, vi skal slippe deg inn" bare gjør det. still opp for dine venner når de opplever noe så vondt. send en melding, gi en ordløs klem, eller kom på døra med noe varmt å spise.

tilby deg å være barnevakt en dag for søsken, slik at mor og far får tid sammen....

tiden etter man mister et barn vil aldri ta slutt....smerten vil bare avta...og man jobber seg forbi.

det er snart tre år siden jeg mistet mitt barn....men jeg husker fremdeles den gode støtten jeg fikk som det var i går.

[Anonym bruker]

Det kan kanskje variere fra folk til folk hvordan de vil takle sorgen sin.

Når vi mistet sent i sv.skapet ville jeg bare gå videre fortest mulig og glemme alt sammen. På jobben fikk alle streng beskjed omå oppføre seg som vanlig og ikke snakke om tragedien.

 

Det eneste som gjorde veldig vondt var å se glade nyebakte foreldre blant folk jeg kjente. Jg forventet forsiktighet og medlidenhet av nybakte mødre(som kjente til vår historie)fordi at ellers kunne jeg ikke dele den gleden, det gjorde veldig vondt.

Det er kanskje lurt å være forsiktig med å dele din egen glede under graviditeten.

 

Men vis din venninne at hennes mening er viktig til tross for at det gikk galt. For eks.når du lurer på noe i forhold til graviditet, spør henne, hun vil gjerne dele sin erfaring som er like viktig som alle andre sin:)

[AAnonym86]

Når jeg mistet i uke 20, så var det veldig godt å se at vennene brydde seg, men når jeg fortsatt fikk sms hver dag når det var 2 uker siden fødselen, så synes jeg det ble litt vel mye, og jeg sa ifra til de det gjaldt.. Men jeg skjønner at det ikke var lett for dem å vite hvor mye de skulle bry seg. Jeg var veldig langt nede, og sa at det ikke var altuelt å snakke i tlf på en stund fordi jeg ikke ville sitte å grine i timesvis i tlf... Familien bor langt unna, så det gikk i sms.

 

Har ei venninne som var 1 uke lengre enn meg, og hun var VELDIG gravid fra dag 1. Fortalte det på facebook så snart testen viste positiv osv. Eneste hun snakker om er prinsessa i magen... I dag, 6 uker etter aborten har jeg enda ikke tatt kontakt med henne, og jeg kommer ikke til å gjøre det med det første heller. Folk reagerer ulikt, man må bare gi dem tid. Og for all del, ikke ta det personlig om det skulle bli lite kontakt etter en slik hendelse...

Endret 10. mars 2012 av AAnonym86