"Gled dere! Det er fantastisk"

[Ayka 09+13+14]

Etter å ha lest en gooood del fødselshistorier,så var det en tanke som slo meg... Jeg synes "alle" avslutter sin historie med at vi som enda ikke har født bare må glede oss! At det er såååå fantastisk å bli mor! Det er ingenting negativt i det hele tatt!

 

Er det virkelig sånn?? Kan bare ikke se for meg at det å feks. slite med ammingen, lite nattesøvn, vondt i musa fordi man er sydd fra A til Å, kanskje sliter med fødselsdepresjoner er noe man glemmer helt? Eller gjør man det? Glemmer man virkelig alt det "mindre gode",og bare er glad for å endelig ha h*n hos seg?

 

Selv synes jeg det er koselig med alle "typer" fødselshistorier, men kan ikke huske å ha lest en eneste en som synes at det å bli mor var mye vanskeligere enn hva man hadde forestilte seg... Er det virkelig så "lett" å være nybakt mamma?

[Dobbelt prinsessemamma]

Nei, det er ikke bare lett å bli mor. Det er som du nevner vanlig å slite med amming, søvn etc.

 

MEN den følelsen og kjærligheten en faktisk får for det lille barnet veier opp mot det. Av og til kan det føles som umulige oppgaver en har fått, og en er så sliten. Men i det neste nuet gjør vesle babyen en grimase der man bare smelter. Uansett hvor håpløst alt kan virker er det likevel det mest fantastiske. En har tross alt satt liv til verden, og ikke bare hvilket som helst liv - ditt eget kjøtt og blod.

Det er det som er fantastisk.

[2jenter-og nr3 jente*Har født]

Jeg blir helt sikkert "slaktet" for mitt ærlig svar her nå, men velger å svare allikvel. Det er ikke bare helt fantastisk å ha født!!! Husker veldig godt marerittet det var å få nr 1! Først hadde jeg slitt meg igjennom 9 laaaaaaange mnd med ekstrem svangerskaps kvalme og oppkast! Så det eneste som stod i hodet på meg var å få den babyen ut, sånn at jeg kunne slutte å kaste opp og bli meg selv igjen. Vel, første natta på sykehuset fortsatte marerittet. Den søte lille jenta mi, startet med kolikk! Hun bokstavlig talt illskrek.... i 3 døgn på sykehuset. Jeg følte meg helt dust og var helt fortapt! Ingen som fortalte meg noen verdens ting om noe som helst på barsel. Jeg måtte spørre om absolutt alt, og fikk ingen hjelp, siden jeg ikke ammer (har tatt brystreduksjon) så var det bare å ordne seg med melkeflasker og sånt selv. Jeg tusla rundt med den her babyen som illskrek og lette etter flasker!!! I tillegg hadde jeg sinnsykt masse etterrier.... hadde heldigvis ei venninne som hadde født rett før meg, så jeg visste hva det var, og var forberedt selv, hadde utstyrt meg med paracet!!! Etter 3 døgn kom vi hjem med babyen, da satt vi der.... hva i huleste gjør vi nå?? Babyen hyler jo hele tiden... og det fortsatte hun med i 4 laaaaaaaaaaange mnd! Ingen som fortalte meg at babyen hadde kolikk, og ikke ville jeg vel innrømme det heller, men hun gråt konstant fra kl 14 til kl 02 hver eneste dag. I tillegg har jenta mi som i dag er snart 6 år, aldri sovet mer enn 13,5 timer i døgnet noen gang! Så neida, er ikke bare fantastisk nei!!! Da jeg fikk nr 2, visste jeg litt mer hva jeg gikk til. Forventet nesten at hun også skulle ha kolikk. Jeg spydde i 9 laaaaange mnd først da også, men fikk ei lita snuppe som sov 21 timer i døgnet til å begynne med. Alt var greit til hun var 4 uker, da BANG.... fikk jeg kyssesyken selv! Ekstremt tilfelle, og hadde 40 i feber i 3 uker i strekk. Gikk et par uker før noen faktisk klarte å finne ut hva som feilte meg! Så var ikke bare fantastisk da heller. Nå venter jeg jente nr 3... og nå er jeg forberedt på aboslutt alt! Denne gangen sitter jeg ikke og venter på at bare babyen kommer ut, så gir kvalmen seg og da blir livet herlig. Nei, jeg har bestemt meg for å ta en dag av gangen, kose meg det jeg kan og nyte hver dag som går uten at babyen (får kolikk) eller noen andre i familien feiler noe. Selvsagt er det jo fantastisk, ikke misforstå meg, jeg hadde jo aldri satt i gang med nr 2 og 3 etter nr 1 dersom det ikke var det. Men er vel som alt annet i livet, det går litt opp og ned. Lykke til alle sammen!

[Gjest]

Jeg opplevde ikke verken lykkefølelse, morskjærlighet eller at "alle smerter er glemt når babyen er ute!" etter min første fødsel. Faktisk ville jeg bare reise hjem igjen ute babyen der og da og glemme hele greien, late som jeg aldri hadde født. Ammingen var også vanskelig, barseltårene visste jeg om, men de overveldet meg like fullt. Fikk vonde etterier, sov nesten ikke og hadde det ikke noe godt første tiden etter fødselen. Jeg hadde lett fødselsdeprisjon, og det tok mange mange, mange måneder å falle til ro i mamma-rollen.

 

Med de to andre barna hadde jeg en ganske anderledes opplevelse, spesielt etter nr 2, da kom morsfølelsen umiddelbart og alt var bare flott og fint.

 

Hvordan man opplever fødselen og tiden etterpå er nok veldig individuelt, men det er nok emr tabu å nevne at man er sliten, nedenfor og utilpass enn å strålende erklære at alt er fantastisk og det beste som har hendt en.

[meg & to små vampyrer]

Kanskje de prøver å fokusere på at å få selve barnet ut er fint?

 

Evt ikke ønsker å skremme folk.

 

Men fødsel og den første tiden etterpå trenger ikke være fantastisk nei. Den kan være ubehagelig, slitsom og tung også. Og så kan den være det samtidig som den er fin fordi man får bli kjent med babyen. Det er ikke alltid så lett å si på forhånd hvordan det blir for akkurat en selv heller.

[Snabeltann]

de som skriver dette har antagelig akkurat fått barn (og er i lykkerus) eller at det har gått en stund så de har fortrengt det verste:) For visst søren er det tøft å få barn! Jeg tror mange er så opptatt av selve fødselen, husker jeg hvertfall leste side opp og side ned om emnet, men leste heller null om alt det andre som kommer etterpå. Jeg visste ikke at den lille ville komme tilå gjøre krav på puppen hver eneste time de første ukene. Hvor jæævlig såre brystvortene ble (jeg gråt og trampet i gulvet hver gang han tok tak) Jeg visste ikke en gang at jeg måtte presse ut morkaka på samme måte som jeg presset ut barnet. hehe. Jeg visste ikke at underlivet aldri kom til å bli det samme. Jeg visste ikke at ammingen skulle bli så vanskelig, og at jeg hele tiden ville gå rundt og bekymre meg for om han fikk nok mat. Eller at den massive nattevåkingen ville vare helt til han var 10 måneder og jeg måtte reise bort. Jeg husker min første handletur med en liten nyfødt i vognen, hadde gått tom for bleier, og MÅTTE i butikken. Utsiltt etter et slitsomt barselopphold var jeg som en zombie å regne der jeg skjenet meg bort til bleiehylla. Jeg holdt meg mest innendørs de neste to månedene! Å få barn ble plutselig en tilværelse der alt må planlegges fra A-Å, et kjempeprosjekt bare å ta seg en tur til byen, matingen skal times, sovingen skal times og stelleveska, den kan ikke mangle NOE Og når den lille hyler, lite skjønner man av det, når man har prøvd både bleieskift, mating og lur.. så sitter man der og river seg i håret og lurer på hva man gjør galt. Men så ser man tilbake (for min del når jeg begynte å jobbe igjen) og så skjønner man hvilken FANTASTISK tid dette første året var likevel, det var jo først når man begynte å JOBBE igjen fulltid, rekke å hente og levere innenfor åpningstiden, ha dårlig samvittighet for at man ikke kan være sammen med den lille lenger osv osv, det er DET som er slitsomt

[*bolla pinnsvin*]

Jeg synes det var helt greit å føde - utrolig vondt, men greit. Å bli mamma var kjempekoselig, selv med nattevåk, såre brystvorter, endret kropp, osv. Personlig synes jeg i alle fall at det var enkelt og greit å være ny mamma, selv om jeg selvfølgelig skjønner at ikke alle føler det på samme måten.

 

Nå får jeg sikkert kjeft her, men jeg synes mange syter alt for mye når de har fått barn. Hadde de ikke forventet at livet skulle forandre seg?

[*tullemor*]

Jeg kjenner jeg er glad for at ikke alle deler alt det "fæle" som følger med å få en liten baby jeg... ja, jeg vet seff at dette ikke er en dans på roser, og at det er tøft osv, men for meg som førstegangsfødene, er det utrolig skremmende å lese dette.. Kjenner angsten griper litt tak! Ingen graviditeter er like og det beste tror jeg er å oppleve og erfare selv hvordan det vil bli... Man hører nok skrekk historier ellers

 

Jeg mener ikke at man ikke skal få dele det som ikke er fullt så bra, men å lest side opp og ned som den tråden her, hadde jeg bare fått panikk av

[Gjest]

Det er ulike grader av ammetrøbbe, nattevåk osv, så om du ikke opplevde dette som noe videre slitsomt, har nok du hatt det veldig lett tross alt. Tror de fleste forventer seg litt nattevåk, såre brystvorter og en anderledes kropp. At man må planlegge tiden sin mer og at det skjer en stor endring i livet.

 

Derimot er det ikke så lett å vite hvordan det er å ha fødselsdepresjon før man har hatt det, hvordan det er å ha en kolikkbaby før man har hatt det selv, hvordan det er å bli vekket hver 10-20 minutt natten igjennomm omtrent hver eneste natt i mange måneder før man har opplevd det selv, forberede seg på hvordan brystbetennelse og blødene brystvorter føles, at babyen har diare og melkeintoleranse før man har kjent fortvilelsen på kroppen, hatt en baby som samme hva en gjør nekter å ligge i vognen slik at man ikke kommer seg ut på turer i det hele tatt siden været ikke helt tillater bæring heller der en bor...

 

Listen min kunne vært mye lenger. Om du mener andre syter, så er det antagelig fordi du aldri har hatt noen problemer som er verd å syte over heller og da også later til å mangle empati til å sette deg inn i at andre kan ha det tøffere enn du hadde det. Jepp, der fikk du kjeften du ventet på! Men slike uttalelser provoserer meg enormt og er av den typen som nesten, men bare nesten, får meg til å håpe på at de som sier slikt får en kolikkunge med lakenskrekk bare for å selv føle litt på kroppen at ting kanskje kan være litt tungt likevel ;-)

[Staark]

Jeg er en av de få som synes det var "lett" å bli mamma, jeg følte det meste kom naturlig, og ja jeg synes den første tiden (og tiden etter der igjen) var fantastisk. Mannen var hjemme i to uker, og spesielt de to ukene husker jeg som fantastiske. Vi to fikk prøve og feile samtidig, og bli kjent med barnet vårt, samtidig som vi tok oss av hverandre. (Nå er mannen flink til å ta "sin del" av arbeidet hjemme )

(Vi holdt familien på god avstand de ukene, for å slippe mas og "gode råd". Det ville ødelagt mye, og gjort hvertfall meg stresset og irritert. Jeg er en som liker å finne ut av ting på egenhånd)

 

Ja, det var vondt å amme, og renselsen var pyton, og andre negative ting, men jeg synes ikke det var "så gale". Jeg var temmelig drittlei på slutten, og følte meg skikkelig dårlig/uvel/ekkel/tjukk/stygg, så å få barnet ut var en lettelse i forhold, og alt det negative ble småting i motsetning til hvordan jeg hadde det før fødsel.

 

(Jeg var heldig å fikk morsfølelse ganske knapt, så det er mulig at det også er en av grunnene til at jeg "rosemaler".)

[*bolla pinnsvin*]

Selvfølgelig forstår jeg at det er knalltøft å få en unge med kolikk osv og det er heller ikke dette jeg sikter til i i svaret mitt (selv om det kanskje kunne vært forklart litt bedre). Har mange venninner med helt vanlige unger, med vanlig søvnmønster, vanlig trass osv som hele tiden må poengtere hvor utrolig slitsomt det er med disse barna og da blir JEG litt provosert også. Jada, jeg forstår at folk er forskjellige, men det er ikke bestandig man orker å forstå seg ihjel på andre heller og da må jeg få lov til å tenke mitt, selv om jeg aldri ville sagt det til de det gjelder.

[Gjest]

Da missforstod jeg deg nok litt ja, beklager det :-)

 

Er nok litt hårsår på dette punktet selv da jeg har hatt noen tøffe babyperioder og møtt litt på den holdningen hos enkelte som selv da har hatt verdens enkleste babyer. Spesielt da eldste var liten og vi slet voldsomt med sovingen hans og alle skulle komme med råd om ditt og datt og lot det skinne igjennom at det måtte jo være noe vi gjorde galt siden han var så vrang på sovingen. Ble veldig lei meg av dette og trodde jo så klart selv etterhvert at det var jeg/vi som ikke var gode nok foreldre. Helt til vi fikk nummer to som var en helt annen type og ingen problem med sovingen i det hele tatt (men en del andre problemer med ham da), sovnet der han var uten noe dill, og vi gjorde ikke noe anderledes med ham. Først da skjønte jeg at det ikke var vi som hadde gjort noe galt med førstemann, bare at vår eldste er et barn som sliter med å sovne og våkner usedvanlig lett. Sik er han fortsatt, 6,5 år gammel. Han har vel til dags dato fortsatt knapt sovet en hel natt, men etter han var 3,5 år sluttet han i det minste å vekke oss hver natt.

 

Følte bare for å forklare litt hvorfor jeg reagerte så ampert :-)

[*bolla pinnsvin*]

Da skjønner vi hverandre litt bedre. Mener selvfølgelig ikke å si at de som sliter med f.eks fødselsdepresjon sitter og syter. Har ei venninne som omtrent ikke klarte å ta seg av barnet sitt pga det og da føles det helt teit å skulle sitte og trøste ei annen venninne som ikke takler at ungen var våken to ganger foregående natt...

 

All ære til de som har det tøft og kommer seg gjennom det!

[kokelimonke]

Er veldig enig i det mange skriver her..

Jeg opplevde det ikke som en eneste stor glede da jeg ble mamma for snart to år siden. Hadde et helt ålreit svangerskap, og en helt ålreit fødsel -sånn føler jeg det selv hvertfall, men jeg opplevde ikke den overstrømmende morslykken i det jeg fikk tulla på magen.

Den første uka hadde jeg mer eller mindre nok med meg selv, heldigvis fikk nok pappa'n mer av den fantastiske lykkerusen og tok seg av oss begge. Ammingen var et smertehelvete i 3 måneder, og bare stahet (og kanskje en god del stolthet..?) gjorde at jeg holdt ut.

 

Det tok en god stund før jeg falt på plass i mammarollen, og nå trives jeg mer enn noen gang.

Jeg tror hormonene våre har ganske mye å si den første tiden, og synes det virker som de fleste helsestasjoner er flinke til å følge opp i forhold til fødselsdepresjoner, det har hvertfall blitt mer fokus på det!

 

Det at du er oppmerksom på dette nå, er jo et godt utgangspunkt! Gi deg selv lov til å føle det du føler, uavhengig av hva alle andre føler eller hva som "forventes" av en nybakt mamma.

 

Det ER fantastisk å få barn, men om ikke lykkerusen kommer med en gang er det veldig normalt, lykke til :-)

[Ayka 09+13+14]

Personlig så liker jeg å lese både de positive og negative opplevelsene man har ifm fødsel og tiden etter. Man kan aldri bli godt nok forbredt,og hvis man kun skal høre solskinnshistorie...vel,for en nedtur man da får hvis man selv er innstilt på at "når andre har det så fint,så får sikkert jeg også det",men så viser det seg at ting blir alt annet enn rosenrødt!

 

Ikke at jeg går rundt å kun tenker negativt, men jeg er innstilt på at ting nok ikke kommer til å bli enkelt. Leser en bok som heter "Mamma for første gang". Den har gitt meg en helt annen innstilling enn hva jeg hadde til å begynne med i svangerskapet da jeg KUN leste og så frem til selve fødselen. Nå ser jeg på fødsel som en liiiiten bit som man må igjennom...det er tiden etter som virkelig teller.

Jeg synes også det er bedre å ha litt lavere foventninger enn å gå rundt å tro at det skal bli såååå supert. Jeg regner ikke med å få morsfølelsen med en gang. Jeg tror jeg kommer til å revene under fødsel, og at stinga nok er ubehageli. Tror ikke amminga kommer til å gå "lekende lett". Og jeg frykter svangerskapsdepresjon da jeg tidligere har hatt depresjoner. MEN jeg ser selvfølgelig fram til å få lillegutt ut til oss,og starte vårt nye liv som en liten familie!

 

Synes bare det er så synd at det ikke er mer snakk om alt det som ikke er rosenrødt... Da hadde man kanskje vært enda bedre utrustet til det som KAN skje/komme! Det er det jeg er mest redd for...at jeg ikke er godt nok utrustet til å takle motgangen fordi man KUN har fått "inn med te-skje" alt som er positivt...

[*tullemor*]

Men når man planlegger å få barn eller finner ut at man er gravid, så setter man seg vel inn i, og tenker gjennom hvordan tiden kommer til å bli? Syntes man er rimelig naiv hvis man tror at tiden under og etter fødsel vil bli som en dans på roser og vil føles himmelsk hele tiden! Jeg går ikke rundt å tenker at dette vil bli "heelt supert" hele tiden.. Er heller andre veien, hvor jeg bekymrer meg for det ene og det andre.. Min mening er det ikke hjelper å overøse gravide om det ene forferdelige etter det andre.. Regner med de fleste VET om disse tingene uansett! Ingen takler disse problemene likt, og noen opplever det som verre enn andre.. Derfor mener jeg at det beste er å erfare og oppleve selv, uten å bli fortalt hvor slitsomt og forferdelig det kan være...

 

(Ikke misforstå meg. Jeg mener absolutt ikke at man ikke kan dele slike erfaringer også, for om man har f,eks fødselsdepresjon, ammeproblemer etc er det godt å ha noen å snakke med/få råd) Men det jeg mener er at det er så sinnsykt mange som må dele hvor forferdelig de hadde det, når man forteller at man er gravid... Jeg jobber selv i psykiatrien, og også med mødre med sv.depresjon, så jeg er ikke naiv nok til å tro at livet etter en graviditet er rosenrødt og himmelsk hele tiden...

[*Fødeklar med en pike i magen*]

Jeg var i en konstant lykkerus de første tre ukene, da først begynte det å plage meg at jeg hadde vondt, plagdes med ammingen og diverse. Men den første tiden var jeg så lykkelig at alt var bare rosenrødt syntes jeg.

Det gode med å vær mor gjorde at jeg glemte alt det vonde, men etter en stund gikk det opp for meg at dette er faktisk ganske tungt. Men alikevel så gleder jeg meg som et lite barn på julaften til at nummer to kommer til verden, og regner med å få samme lykkerus denne gange, det var helt ubeskrivelig godt å bli mor

[Gjest]

Har man ingen referansepunker fra før hva gjelder fødsel, barsel, småbarnstid så vet man heller ikke hva man kan forvente. Alle har ikke noen de kan spørre, en de kjenner som har hvert igjennom det før.

Første svangerskap følte jeg at jeg sto helt alene i verden. Mannen skjønte ingenting - tok 2mnd etter fødsel før han skjønte at han kanksje skulle begynne å bli litt mer pappa. Jeg hadde ingen veninner med barn og mamma hadde jeg ikke kontakt med i det hele tatt. Svigermor møtte meg med `vet ikke` uansett hva jeg spurte om.

Jeg hadde slitt med depresjoner før og hadde hørt om sv.depr. Derfor var jeg veldig forberett på dette og klarte meg veldig fint der. At amming kunne være en `big deal` ante jeg ikke og ikke heller at man som førstegangs nesten ikke skjønner at det er ens eget lille barn man har i armene på barselavd. Og at man faktisk bestemmer selv over denne lille. Jeg forventet at soving og gråt kunne være vanskelig å hantere og taklet kanskje dette bra pga av mine forventinger på forhånd?

 

I tillegg til at alle barn forskjellige så er alle nyblivne foreldre forskjellige og har ulike utgangspunkt for å takle den nye verkligheten.

Jeg gleder meg i massevis og vet at det er de små øyeblikken som gjør lykken...

[Lykke X 4]

Jeg synes ikke det var lett å være nybakt mamma i starten da jeg fikk mitt første barn.

Andre gangen var det bare så lett og fantastisk...ja, faktisk som i en roman

[Fallerifallera]

Jeg synes det er kjempeålreit at også de som ikke opplevde den stooore lykkerusen skriver det jeg! Jeg kunne virkelig ønske jeg hadde lest litt mer om "ups and downs" etter fødselen, før jeg fikk førstemann. Som ei anna her skriver så opplevde også jeg det som et gedigent sjokk å bli mamma.

 

Jeg tenkte jo at alt, også kroppen, fort skulle bli som før. Men fødselen var såpass hard at jeg knapt kunne gå de tre-fire første ukene - og jeg slet faktisk med sting og sårhet nedentil i ett år etterpå! Hadde lest flere steder at man fint kunne ha sex etter 6 uker, yeah right...

 

Vi fikk også et kolikkbarn som skrek natt og dag - og som ikke sov mer enn ca 7-8 timer i døgnet - da etter intens kjøring med vogn over dørstokken. Etter et par måneder fant jeg også ut at jeg hadde for lite melk, ungen var sulten, og jeg vegret meg dødsens for å gi nan - her skulle det jo ammes! Første gang jeg ga nan gråt jeg og følte meg som verdens dårligste mor!!

 

Så for meg tok det mange måneder å bli komfortabel i mammarollen - jeg var rett og slett litt redd den lille ungen med den utrolig kraftige stemmen som hylte for alt og ingenting!! Jeg synes de som blir overveldet av morslykke og synes alt går greit er kjempeheldige - men det må da gå an å høre begge sider. Da føler man seg i alle fall ikke så alene og mislykket om man nå skulle være en av dem som ikke sklir rett inn i rollen med en gang!

 

Hilsen en som virkelig gleder seg til å bli mamma for andre gang - litt mer forberedt denne gang!