Min historie

[Anonym bruker]

Jeg vil bare dele min historie. Mest for min egen del, men også for andre å kjenne seg igjen i....

 

Tirsdag 2/6 våknet jeg i en "blodpøl", skulle da vært 12+4. Jeg ble selvfølgelig livredd og tok kontakt med legekontoret så snart de åpnet. Fikk heldigvis time allerede samme formiddag. Blødningene avtok i løpet av formiddagen, og da jeg kom til legen blødde jeg ikke lenger. Urin HCG var positiv, men legen kunne ikke høre noen fosterlyd (noe som ikke er uvanlig så tidlig i svangerskapet). Jeg ble anbefalt å se det an noen dager for så å ta kontakt i slutten av uken. Det var jo ikke sikkert det var abort, men i så tilfelle var det ingenting en kunne gjøre for å stoppe det. Jeg orket ikke tanken på å gå i uvissheten, så jeg og min kjære kjørte til nærmeste private gynekolog og jeg fikk komme til med en gang. Der fikk jeg diagnostisert ufullstendig spontanabort... Den innvendige ultralyd undersøkelsen viste graviditetsanlegg i livmoren, men ingen utvikling av embryo. Det var forferdelig å få vite at det ikke spirte noe frø i meg lenger, men jeg er glad for at ikke "babyen" var større når alt ble som det ble. Føler meg bare så lurt av kroppen min som har latt meg tro at jeg var gravid i så mange uker... Jeg fikk valget mellom utskrapning eller medikamentell abort, og jeg valgte det siste... Stikkpillen ble satt hjemme på onsdag, etterfulgt av flere dager med smerer og kraftige blødninger. Er heldigvis avtagende nå...

Så her sitter jeg og griner. Forferdelig å tenke på den lille som det aldri ble noe av. Heldigvis kjenner jeg meg litt bedre for hver dag, og håper at et nytt frø snart vil klore seg bedre fast...

[Anonym bruker]

Vil bare gi deg en stor trøsteklem. Har selv en kropp som har lurt meg trill rundt i 5 uker, og kjenner følelsen. Ta vare på hverandre i denne tiden.

Klem

[Maddemor-1 gutt+1 jente:)]

Uff, så trist å lese...... Vet hvordan det er å miste og det føles som en uandelig sorg når man står midt oppi det. Hvis du orker; prat ut om det til de du stoler på og få ut de vonde følelsene. Hos meg var det slik at midt i exu, sykehusopphold og ukene etterpå; så kunne jeg ikke forstå hvordan man kommer seg videre etter noe sånt, men etter utallige gråtetokter og masse masse masse prat med mine nærmeste har jeg nå endelig klart å begynne så forsiktig å se fremover i stedet for bakover. Er fortsatt trist pga dette, men ser lyspunktene også.

Sender deg en stooooor trøsteklem:)